Jeg brøt ut av et dårlig ekteskap. Etterpå ble jeg fordømt av hele familien
Å være den som brøt ut og ble fordømt av hele familien, ble vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg.
Publisert
Dette er en plussartikkel som vi i redaksjonen har åpnet for alle lesere. Vil du lese flere Historier fra virkeligheten?
På nettsidene våre klikk.no finner du mange hundre historier fra virkeligheten og flere tusen plussede artikler. Vi legger ut nye plussartikler hver ukedag. Gjør som over 20.000 andre og abonner på Klikk+. Det koster 29 kroner måneden og kan sies opp når som helst. Det er superenkelt å komme i gang med Vipps.
Les mer: Hva er Klikk+ og hvordan får jeg tilgang?
Det har vært en fin periode i det siste, og oppfyllelsen av en drøm jeg har gått med i fem år. Så lenge har vi nemlig slitt med familieforholdene våre.
Både Jens og jeg var gift og hadde barn på hver vår kant da vi møttes gjennom jobben og ble forelsket. Vi var så like på mange måter, og jeg følte meg så vel når Jens var i nærheten. Jens følte det på samme måte som meg, og det var vanskelig å stå imot de voldsomme og intense følelsene som oppsto mellom oss.
Lite visste vi hvor turbulente og problematiske livene våre skulle bli.
Jeg var gift med Vidar. Vi fungerte bare sammen på det praktiske plan. Alt var rutiner og gamle vaner.
Det var på ingen måter et lykkelig ekteskap. Kjærligheten var borte for lengst, og vi var mer partnere i et arbeidsfellesskap enn et par, syntes jeg. Ingen av oss hadde hatt det bra på lenge.
Jens hadde det på samme måte i sitt ekteskap. Men han var livredd for at barna hans, Vilde på 20 og Terje på 17, skulle slå hånden av ham hvis han valgte å gå.
Det var altså mye bekymring og frykt vi måtte igjennom før vi bestemte oss for å satse på hverandre.
Valget vårt ville ramme mange rundt oss, og til tider lurte vi på om vi ville klare å være så egoistiske at vi brøt ut av ekteskapene våre og satset på hverandre.
Å være den som brøt ut og ble fordømt av hele familien, ble vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. For da Jens og jeg tok et endelig valg, måtte vi fortelle våre familier at vi hadde funnet kjærligheten hos en annen og ville skilles.
Vi valgte da å være helt ærlige, for vi regnet med at sannheten ville komme for en dag uansett.
Det ble dramatikk. Vidar var skuffet, såret og sint. Han følte seg lurt, nedverdiget og uttrykte i klartekst hvor kald, egoistisk og ond jeg var. Og han fikk de to døtrene våre, Mette på 16 og Martine på 18 år, med seg.
De reagerte også kraftig og sa klart fra at jeg ikke kunne regne med at de ville ha noe som helst å gjøre med Jens. Det var tårer og fortvilelse, og Martine tryglet meg om å bli.
«Jeg er ferdig med ekteskapet mitt og har tatt et valg jeg står for. Jeg er like glad i deg og Mette, men i dette tilfellet må jeg ta hensyn til meg selv og mine egne følelser», sa jeg rett ut.
Det ble ekstra vanskelig da vi bestemte oss for å selge huset, for det betydde at jentene ville miste barndomshjemmet sitt.
Jens og jeg hadde sett oss ut en leilighet som vi la inn bud på og fikk.
Jens hadde det kanskje enda verre enn meg i denne perioden. Hans kone Elin truet med både det ene og det andre for å få ham til å bli, og hun fikk hele familie dratt inn i krangelen.
Hans egne barn klarte ikke å fatte at han skulle bryte ut av et ekteskap som hadde vart i 24 år.
Ungene til Jens hadde også sagt at de ikke ønsket å ha noe med meg å gjøre. De ville ikke høre om meg og slett ikke se meg. Jens drøyde et par uker med å flytte for å roe ned situasjonen, men det ga tydeligvis Elin et nytt håp.
I de ukene fikk jeg mange tekstmeldinger fra henne, og de var virkelig stygge.
Det var tungt å flytte når situasjonen var som den var. Jeg fikk noen venner til å hjelpe meg, for Vidar løftet ikke en finger.
Han hadde nok med sitt, og jeg observerte at han drakk mer enn han pleide.
Jentene la også selvsagt merke til det og uttrykte sin bekymring. «Det er din skyld, mamma. Pappa er så ulykkelig på grunn av deg at han er i ferd med å bli alkoholiker», sa de anklagende.
Les også: (+) Jeg burde ha sett tegnene. Men all fornuft forsvant og jeg mistet kontrollen
Ingen brydde seg
Jentene skulle flytte til et rekkehus i nærheten av huset vårt sammen med Vidar. Da huset endelig var solgt, spurte Mette om jeg klarte å leve med den dårlige samvittigheten; jeg hadde jo ødelagt for dem alle. Ingen gadd å ta seg bryet med å finne ut hvorfor jeg valgte som jeg gjorde.
Det gikk flere måneder fra Jens og jeg hadde flyttet sammen til noen av ungene våre tok kontakt. Martine var den som ringte først og sa at hun savnet meg.
Vi møttes på kafé, og det var godt å møte henne igjen. Hun fortalte at faren drakk fremdeles, men hun mente drikkingen var i ferd med å avta.
Mette var fortsatt like sint på meg, og når det gjaldt Jens, ville fortsatt ingen av dem møte ham.
Jens var utstøtt fra hele sin familie. De hilste ikke engang når de møtte ham i butikken eller andre steder. Han var som luft for dem. Ekskona hadde fått alle til å straffe ham for det han hadde gjort, men motgangen gjorde oss sterke sammen.
Jeg tenkte at alle barna våre var i den mest sårbare fasen av livet, og at alt kom til å gå seg til etter hvert. Det var i alle fall håpet mitt.
Et par år etter at jeg flyttet fra Vidar, fant han seg en ny kvinne.
Han kuttet ut alkoholen og fikk det mye bedre. Dette påvirket jentene våre positivt, og etter at den nye kvinnen hadde flyttet inn til Vidar, åpnet de også for å besøke Jens og meg.
Nå kunne jeg invitere dem på middag for første gang i vårt nye hjem, og det gikk bedre enn ventet – de var høflige, blide og imøtekommende.
Jeg var svært lettet over at det første møtet med Jens og meg som par gikk såpass bra, og fra denne middagen begynte de å komme innom fra tid til annen. Brikkene begynte å falle på plass. Ekstra glad ble jeg da Martine sa hun hadde fått et godt inntrykk av Jens, og at han virket som en hyggelig mann.
Elin traff også en mann, og det ble en døråpner for mer kontakt med barna til Jens. Først møtte vi sønnen hans, Terje, tilfeldig en kveld Jens og jeg var ute og spiste. Da hilste han på meg for første gang.
Han var litt reservert, men Jens ba ham om å stikke innom en dag, og det gjorde han noen dager senere.
Jeg holdt meg litt i bakgrunnen og lot de to få ha en far/sønn-samtale i fred, mens jeg samtidig passet på at de fikk mat og kaffe.
Det så ut som om Terje trivdes hos oss. Jeg tror at gutten merket varmen og vennligheten mellom faren og meg, og at vi hadde en humoristisk tone som gjorde stemningen lettere. Det var nok Terjes positive møte med meg og hjemmet vårt som fikk Vilde til å ringe et par uker senere.
Jeg var litt nervøs før hun skulle komme, men det gikk seg til. Hun var lett å prate med, og forsiktig nærmet vi oss hverandre og klarte å finne en god måte å kommunisere på. Det tok tid før vi ble forent alle sammen.
Det var ikke sånn at alt plutselig ble bra og alle problemer forsvant. Det lå mye i luften ennå – sårhet, en anelse mistro og at vi alle var litt reserverte overfor hverandre.
Men det har gått seg til, og jeg er takknemlig for det. At det skulle være uvennskap mellom oss for alltid, har vært en nærmest uutholdelig tanke.
Les også: (+) Jeg vil aldri tilgi pappa for det han gjorde mot oss og mamma
Ungene respekterer hverandre nå
Den siste tiden har det meste løsnet. Vi har hatt alle våre fire barn på besøk, både med og uten kjærester. De har også vært her samtidig og hilst på hverandre for første gang. Det var fint å ha alle våre nærmeste samlet.
Ungene våre er veldig ulike, men de respekterer hverandre og klarer å snakke sammen på en grei måte.
De er alle blitt eldre og mer modne, og de har sine egne liv. Nå trenger de oss på en helt annen måte, og kontakten mellom oss er på et annet, mer modent nivå.
Jeg vet i dag at jeg gjorde et rett valg da jeg gikk fra Vidar, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har det veldig bra sammen med Jens.
Martine er gravid nå, og jeg er glad for at vi har løst opp flokene før hun får barnet sitt. Det har gjort det lettere for oss begge to, og jeg gleder meg stort til å bli mormor.
Nå er fiendskapet oppløst, og vi er i ferd med å bli hverandres ressurser og hjelpere, slik det skal være i en velfungerende storfamilie.
Det er så utrolig godt å føle at ting har falt på plass. For oss alle.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
