Leserne forteller
Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Einar og jeg var gift i 20 år. Nesten like lenge har han båret på en hemmelighet, som til slutt førte til at vi gikk fra hverandre.
Jeg var bare 20 år da jeg giftet meg med Einar, han var syv år eldre.
Vi tok hyre på en båt i utenriksfart for å se oss om i verden. Jeg fikk jobb som lugarpike, og Einar, som var utdannet maskiningeniør, ble maskinist.
Vi var bare to kvinner om bord, Liv, gift med skipets kaptein, og jeg. Liv var en skjønnhet og vakte berettiget oppsikt blant mannfolkene om bord.
Hun var midt i 30-årene, han var 13 år eldre enn henne. Så ung som jeg var den gangen, så jeg på kapteinen som en gammel mann.
Liv jobbet som sekretær for ektemannen. Liv og jeg ble gode venninner. Vi var for det meste i lugaren hos Einar og meg. Det ble liksom ikke til at vi var i den elegante kapteinsalongen. Kapteinen holdt distanse til mannskapet.
Vårt første møte med en fremmed havn var en stor opplevelse. Jeg hadde håpet at Einar og jeg kunne gå i land alene, men Liv tok det som en selvfølge at hun skulle være med.
Arm i arm gikk vi alle tre opp i byen, endte på bar og vendte tilbake til båten i drosje, fnisende og i overstadig humør. Vi hadde hatt det hyggelig, og det ble en vane at Liv var med oss på byen hver gang vi lå i havn.
Når vi var på sjøen, var hun også sammen med oss hver eneste kveld. Jeg fikk aldri være alene med Einar.
Første gang vi kom til England, fikk jeg den triste beskjeden at faren min lå for døden. I hui og hast reiste jeg hjem.
Pappa døde etter at jeg hadde vært hjemme i to dager, men det gikk nesten fire uker før jeg syntes jeg kunne forlate moren min.
Hun ble sittende igjen med en stor manufakturfabrikk som far hadde bygd opp fra grunnen av.
Vel tilbake på båten ble ikke gjensynet med Einar så romantisk som jeg hadde forventet. Han sa ikke stort, og den første natten var det akkurat som om han var langt vekk.
En dag kom jeg over Liv, som sto og stirret dystert over rekka.
– Det er egentlig ganske enkelt å forsvinne i dypet, sa hun tonløst.
Under en pause i arbeidet neste dag fortalte en av dekksguttene at kona til kapteinen skulle reise hjem.
– Hun drar inn til land med losbåten allerede i dag. Er hun syk, tror du?
Jeg skjønte ingenting og styrtet opp til Liv. Der satt kapteinen og røkte på en diger sigar, mens han myste på meg gjennom røyken.
– Liv står i dusjen. Hvis det er noe viktig du vil, skal jeg be henne komme ned til deg før hun drar, sa han kjølig.
Jeg klarte ikke å svare og gikk for å finne Einar. Fort fortalte jeg ham om Livs hastige hjemreise. Han ble like forskrekket som meg.
– Jeg må snakke med henne, sa han og styrtet på dør.
Da han omsider kom tilbake, var han askegrå i ansiktet.
– Jeg kunne banke den idioten, var det første han sa, og det var kapteinen han mente.
Han fortalte at Liv var gravid, men mannen hennes hadde sagt at han absolutt ikke ville ha noe barn. Det var visstnok en avtale de hadde hatt fra før de giftet seg.
Nå hadde han iskaldt kjøpt henne ut av ekteskapet. Liv hadde bestemt seg for abort.
Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt
Som to fremmede
Jeg fikk aldri sett Liv før hun reiste hjem. Dagene om bord falt tilbake til det normale igjen. Men et eller annet hadde skjedd med Einar.
Han smilte sjelden, og det var aldri han som tok initiativ til noe intimt. Til slutt gikk vi rundt hverandre som to fremmede.
Da kontrakten vår gikk ut, reiste vi hjem. Mor ønsket at vi skulle overta bedriften, noe vi begge også gjerne ville. Mor flyttet inn i en nydelig, lettstelt leilighet, mens Einar og jeg tok over mine foreldres store villa.
Begge jobbet vi hardt for å få innsikt og forståelse i forretningsdrift, med god hjelp av mor. Hun hadde trukket seg litt tilbake fra selve driften, men var en ypperlig rådgiver.
– Det finnes andre verdier enn de materielle, for eksempel familieliv og barn, sa mor forsiktig en gang vi to var alene.
Jeg svarte ikke, ville ikke at mor skulle forstå at hun hadde truffet et ømt punkt. Jeg lengtet etter barn, men for Einar passet det aldri …
Mor døde brått noen år etter. Vi hadde bygd på huset, hadde svømmebasseng i hagen, hver vår dyre bil, hytte på fjellet, sommerhus ved sjøen og en stor båt.
All fast eiendom sto på meg fordi vi hadde kjøpt det for arven etter mine foreldre. Det var mors ønske at alt skulle stå i mitt navn. Kanskje ante hun at ekteskapet vårt ikke var som det skulle være. Kanskje så hun at vi hadde alt, men ikke hverandre.
Einar var ofte på reiser i inn- og utland, og ellers var han mye ute om kveldene; representasjon og sene middager med forretningsforbindelser.
Jeg følte meg fryktelig ensom, det store huset tok nesten kvelertak på meg. Derfor ble en invitasjon til et skolejubileum et kjærkomment avbrekk i tilværelsen. Einar var i England den uken, men ville være tilbake i løpet av søndagen.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Holdt meg for narr
Det var stor stas å møte igjen de gamle vennene fra skoledagene. Jeg koste meg virkelig, og praten gikk lett, selv om det altså var 25 år siden mange av oss hadde sett hverandre.
Jeg hadde avtalt på forhånd at jeg skulle overnatte hos Mona. Hun var nyskilt og hadde nettopp flyttet inn i ny leilighet.
Om morgenen våknet jeg før Mona. Det var en fredelig sommermorgen, og jeg satte meg fornøyd på terrassen og nøt stillheten og morgensolen.
Plutselig hørte jeg noen snakke fortrolig og hyggelig. Det var tydelig en familie som spiste frokost i solskinnet. Jeg lyttet til småpraten og følte en vag uro.
Nysgjerrig smugkikket jeg over rekkverket og så rett ned i den lille hagen til rekkehuset ved siden av. Ganske riktig, jeg så et koselig dekket frokostbord med mor, far og en tenåringsdatter.
At jeg ikke slapp kaffekoppen rett ned, skjønner jeg fremdeles ikke. For der satt Einar, min Einar, med armen rundt skulderen til Liv! Hun var blitt mye eldre, men var fremdeles vakker.
På den andre siden av bordet satt en ung pike med ansiktet vendt mot meg. Hun hadde morens vakre ansikt og flotte hår. Men hun lignet Einar også, min Einar, som alltid hadde unnskyldninger for ikke å få barn.
Hvordan jeg kom meg hjem, husker jeg nesten ikke, men jeg satt i stuen og gråt i timevis før Einar satte nøkkelen i døren.
Jeg gikk rett på sak.
– Hvor mange år har du holdt meg for narr? spurte jeg iskaldt.
Idet han snudde seg og møtte blikket mitt, forsto han at jeg visste.
Så la han kortene på bordet, etter å ha servert meg løgner i 20 lange år! Liv hadde aldri tatt abort, fortalte han. Barnet hun fødte, var Einars. For kapteinen hadde vært steril og visste derfor at barnet ikke kunne være hans.
Det hadde kommet til et voldsomt oppgjør den gang mellom ham og Einar, men Einar hadde tenkt på jobbkontrakten og nektet alt.
Liv hadde fått reisepass på øyeblikket, men hadde kontaktet Einar etter at datteren var født. I alle år etter hadde Einar vært en del av deres liv.
Rekkehuset Liv og datteren, Tine, bodde i, var kjøpt og betalt av Einar. Når han var ute på sine mange reiser, hadde han alltid med seg Liv og datteren.
– Men hvorfor, Einar, hvorfor har du holdt på med dette spillet i så mange år? Tenkte du aldri på at du ødela mitt liv også? Alle parter ville hatt det bedre om vi hadde skilt oss for lengst, sa jeg.
Svaret hans overrasket meg ikke, selv om han ikke sa det med rene ord.
Forretningen etter min far sto i mitt navn, likedan eiendommene. Det var helt klart at han ikke kunne ha levd så bra hvis det ikke hadde vært for alt dette.
– Jeg har egentlig aldri elsket deg, sa han brutalt. – Det er Liv som er mitt livs kjærlighet.
Det var et nytt slag i ansiktet. I alle år var jeg bare blitt utnyttet. Plutselig kjente jeg sorg og såre følelser vike plassen for et glødende raseri.
– Pakk en koffert med klær og forsvinn, skrek jeg. – Jeg er ferdig med deg. Du er ute av mitt liv, ute av mitt hjem og ute av min forretning en gang for alle.
Klumpen i halsen var forsvunnet, stemmen skalv ikke lenger.
– Resten av dine personlige ting kommer jeg til å pakke. Du kan hente alt om et par dager. Jeg vil ikke ha deg inn i huset. Tingene dine blir plassert på utsiden!
Den dagen jeg fikk høre at Liv og Einar hadde giftet seg, følte jeg ingenting. Mine følelser for Einar var over i det øyeblikk hele sannheten kom for en dag.
Likevel påførte sviket hans meg dype sår i sjelen. Jeg har brukt mye tid på å komme meg etter sjokket.
I dag, flere år senere, ser jeg lyst på livet. Jeg har solgt huset og kjøpt meg en hyggelig leilighet.
Jeg er langt mindre ensom og har et mye bedre liv nå enn da jeg var gift med Einar. Jeg har gode venner og er en anerkjent forretningskvinne.
Og hvem vet, kanskje møter jeg en dag en mann som elsker meg for den jeg er og ikke for det jeg eier …
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
