DE BLÅ SIDENE
Pappa nektet å innse sannheten. Det ble bare verre og verre for oss barna
Vi gikk på tå hev rundt ham og var redde for å si noe som kunne såre ham.
I dag ser jeg at mine foreldres hus ligger ute for salg på nettet og jeg vet at de har det vanskelig akkurat nå. Men for hele familien vår er dette den riktige veien å gå.
Pappa har alltid vært en driftig mann. Han har vært familiens klippe på mange plan og det har aldri vært nei i hans munn når vi har bedt ham om hjelp til noe som helst.
Mitt bilde av pappa er å se ham med et verktøy i hånden, på vei til å fikse et eller annet.
Hvis mamma ønsket ny tapet eller å få gjort noe i huset, var han med på planene hennes med en gang. Og det er pappa som alltid har hjulpet meg og mine to brødre med oppussingen i våre boliger.
– Han liker å føle seg nyttig, har mamma ofte sagt. For pappa var det meningsfullt å bidra med det han kunne, mens mamma gjorde husarbeid og tok seg av det følelsesmessige rundt oss barna.
Båtlivet har også vært en stor del av mine foreldres liv. Den gamle snekka til pappa ble pusset og stelt med hvert år og pappa var en stolt båteier og deltok aktivt i den lokale båtforeningen.
For et par år siden opplevde vi en stor livsomveltning. Pappa fikk slag, helt uten forvarsel. Han var på jobben og heldigvis var det en kollega som skjønte hva som skjedde og ringte etter ambulanse.
Hele familien fikk sjokk. Pappa også. Dette kom som lyn fra klar himmel og endevendte absolutt alt. Heldigvis fikk han ikke afasi, så han kunne fortsatt prate. Lammelsene og det faktum at han ikke kunne jobbe lenger, var en stor krise for han.
Etterfulgt av slaget fikk han plass på et rehabiliteringssenter, men han hadde lite lyst til å dra dit. Det eneste han ønsket, var at alt skulle være som før. Han gikk inn i benektelsen og håpet i det lengste at dette bare var en vond drøm han snart ville våkne opp fra. Legen forklarte mamma at han var deprimert og at det var som forventet.
Å se pappa i en helt ny og ukjent utgave gjorde noe med oss alle. Vi gikk på tå hev rundt ham og var redde for å si noe som kunne såre ham.
Pappa var vant til å være selvstendig og han kunne til tider også være egenrådig. Denne siden av ham ble forsterket jo mer han tok innover seg det at han faktisk hadde fått et handikap han var nødt til å forholde seg til. Han kunne ikke lenger male huset eller utføre det nødvendige vedlikeholdet på huset, for det stoppet seg selv.
Mamma ba oss om å oppføre oss forsiktig rundt ham. Hun ville ikke at han skulle være trist og deprimert. Hun gjorde sitt for at han skulle ha det bra.
Derfor ringte hun til meg og brødrene mine hver gang det var noe. Kunne vi stille opp og hjelpe til? Vi kom så fort vi kunne. Vi hjalp til med å bære inn veden i boden, rake hagen og bidra til at hverdagslivet deres gikk rundt. Brødrene mine hjalp pappa med båten, den skulle tas opp etter sommeren og deretter vedlikeholdes.
Pappa fulgte etter oss og fulgte nøye med, han ville at vi skulle gjøre alt på hans måte.
Les også (+) Da far døde, var vi alle i sorg. Men sorgen bleknet nesten i sjokket jeg fikk etter begravelsen
Stort press
Etter hvert så det ut til at han forsonet seg med at livet hans ble som det ble og at han måtte leve med en rekke begrensninger. Men å snakke om slaget og alle endringene, ville han ikke.
Jeg snakket med mamma om huset og båten. Om det kanskje var best å selge det, fordi pappa aldri ville kunne ha det samme ansvaret for det som tidligere, det ville jo forfalle med tiden.
Mamma sa at det aldri kom til å bli aktuelt for pappas del. Han hadde sagt rett ut til henne at han forventet at vi tre barna skulle hjelpe dem slik at de kunne bo i huset og leve tilnærmet som før.
Dermed ble det et enormt press for meg og mine to brødre. Pappa hadde hele tiden noen planer og ting han ønsket hjelp til.
Han ringte oss daglig for at vi skulle stille opp og bidra. Vi ble i praksis hans høyre hånd enten det gjaldt å måke gårdsplassen på vinteren eller dra ut med båten om sommeren.
Han trengte hjelp til å høste eplene i hagen, til å rake, rydde og reparere ting som hadde gått i stykker. Han tenkte ikke et sekund på at vi også hadde et hverdagsliv med familie og barn etter endt arbeidsdag. Samtidig var vi redde for å tråkke ham på tærne ved å si at de burde selge alt sammen og innse virkeligheten.
Pappa kunne ikke leve som før, samme hvor hardt han prøvde. Og det krevde altfor mye av oss som familie.
Den dårlige samvittigheten vår var at han bestandig hadde hjulpet oss og at han nå selvfølgelig tok det for gitt at vi skulle hjelpe ham tilbake.
Storebroren min Knut ringte meg en dag og sa at vi måtte prate sammen. Han og vår bror Erik var lei og slitne. De orket ikke lenger å være en forlengelse av pappas handikap og ville at vi alle tre skulle ta en samtale med foreldrene våre.
I det store og hele var pappa blitt en belastning for oss alle og det skapte vanskelige følelser i oss.
Vi ble nødt til å konfrontere pappa og det var tøft. Da vi kom dit en kveld og sa at vi måtte prate med ham og mamma, så jeg tårene i øynene hans. Antageligvis visste han hva vi skulle si.
Han gråt mens Knut snakket. Vi snakket om hvor glade vi var i ham og hvor takknemlige vi var for alt han hadde gjort for oss bestandig. Men vi fikk også satt ord på hvor krevende det var blitt for oss alle å være der for ham slik at han skulle fungere tilnærmet som før.
Vi hadde ikke tid og overskudd til å bistå ham i alt og ett. Vi som hadde egne boliger, familier, barn og venner, i tillegg til fulltidsjobber.
Pappa lot tårene komme. Det var første gang han satte ord på hvordan han opplevde å miste seg selv etter slaget.
Han var full av sorg og fortvilelse og sa at han hadde håpet å leve som tidligere i det lengste. Mamma sa ingenting. Jeg så at hun følte seg ukomfortabel, fordi hun visste hvor vanskelig dette var for pappa.
Les også (+) Jeg hørte kjæresten snakke med moren sin og trodde nesten ikke mine egne ører
En ny og bedre tid
Å ta denne tøffe samtalen endret alt. Pappa gråt da han sa at han innerst inne forsto at tiden med hus og båt var over, og at det var et stort tap for ham.
Å leve livet videre under helt nye premisser, var en stor overgang i seg selv. Pappa trengte noen uker på å summe seg og gi et klarsignal for at huset og båten kunne selges.
Men mamma ringte meg og sa at hun var så lettet. De hadde kontaktet en megler og hele prosessen var i gang. Hun hadde også fått med seg pappa på noen visninger og han hadde virket positiv til en leilighet nede i sentrum.
Vi håper at alt går seg til nå og at en ny og bedre tid ligger foran oss.
Å beholde hus og båt ville alltid minnet pappa på hva han ikke lenger kan mestre, mens nå kan han i det minste skape et enklere hverdagsliv hvor han kan fungere optimalt på sine premisser.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
