DE BLÅ SIDENE
En slektning flyttet inn og vi innledet et hemmelig forhold
Vi elsket hverandre. Men hva ville folk rundt oss si, hvis forholdet ble kjent?
Jeg husker første gang det skjedde. Men hvorfor hun plutselig kysset meg på munnen, husker jeg ikke. Jeg gjengjeldte kysset, og det varte en evighet.
Men la oss ta dette fra begynnelsen. Åshild og jeg var like gamle og tremenninger. I barndommen var vi bestevenner, selv om vi bodde langt fra hverandre.
Vi gledet oss til hver sommerferie, for da var det alltid fint vær, og vi skulle møtes. I slekten vår var tradisjon for å møtes på et fast sted hver sommer.
Alle hadde ikke anledning til å komme hver gang, men Åshilds og min familie var stort sett på plass. Våre respektive foreldre var gode venner og gledet seg like mye som Åshild og meg til å treffes.
Jeg husker første gangen vi skulle feriere på denne måten. Åshild var for meg bare en bekjent, et fjernt minne fra uendelig mange familiesammenkomster.
Jeg kommer for alltid til å huske øyeblikket da jeg svett og lei krabbet ut av baksetet på familiens bil etter en lang reise denne sommeren, og ble møtt av en smilende Åshild. Hun kom rett mot meg, ga meg en lang klem og sa glad: «Så godt å se deg!» Jeg ble helt satt ut og fikk bare mumlet frem et knapt hørbart takk.
Vi fant tonen med en gang og hang sammen gjennom hele ferien. Vi ble bestevenner, og jeg nøt hvert øyeblikk sammen med henne. Flere sommerferier kom og gikk, og jeg gledet meg til hver gang vi skulle møtes.
Da alt endret seg
Det året jeg fylte 20, fortalte mamma en dag at Åshild skulle flytte inn og bo hos oss, i hvert fall for en stund. Jeg følte en kiling i magen, og jeg husket at følelsen både overrasket og bekymret meg.
Det var akkurat den samme kilingen som jeg hadde kjent den gangen jeg fikk mitt første kyss, av en jente i klassen. Så hvorfor kom denne samme kilingen ved tanken på Åshild?
Hun hadde fått studieplass på universitetet på hjemstedet mitt og ville spare utgifter ved å låne et rom i kjelleren vår. Det var helt i orden for meg. Jeg bodde fortsatt hjemme hos foreldrene mine av samme grunn, fordi jeg studerte på det samme universitetet.
Første natten med Åshild i huset, sov jeg ikke. Rommet mitt var rett over hennes, og jeg ble liggende og fundere. Hadde jeg følelser for henne, utover et rent vennskap? Hvor gikk egentlig grensen mellom vennskap og kjærlighet? Tenkte Åshild også på dette?
Jeg nøt å tilbringe dagene sammen med Åshild, både hjemme og på universitetet. Fredag kveld, etter at første studieuken var ferdig, banket det på døren min.
Jeg satt med hodet i pensum, så synet av en smilende Åshild med en flaske vin i den ene hånden og to glass i den andre, var veldig velkomment.
Hun skravlet og skravlet, det var mange nye inntrykk som måtte formidles, og jeg hørte interessert på henne.
Jeg var helt hengitt, faktisk.
Hvorfor hun plutselig kysset meg på munnen, husker jeg ikke. Jeg gjengjeldte kysset, og det varte en evighet.Hun fortalte at hun hadde tenkt på dette lenge. Jeg delte også tankene mine, og det var som om hundre tonn ble fjernet fra skuldrene mine.
Fra dette øyeblikket var vi kjærester. At vi var i slekt, var bare en teknikalitet. Følelser gikk foran fornuft. Vi tilbrakte hele natten sammen.
Dagene og ukene gikk, og vi var sammen hele tiden. Ingen reagerte på at Åshild besøkte meg på rommet omtrent mitt hver kveld, for foreldrene mine visste at jeg hjalp henne med studiene. Men det var bare deler av sannheten.
På utsiden av rommet mitt var vi venner og tremenninger, inne på gutterommet var vi kjærester og elskere. At vi var i slekt med hverandre, diskuterte vi faktisk aldri. Men siden vi ikke visste hvordan folk rundt oss ville reagere, holdt vi forholdet helt hemmelig.
Les også (+) – Vi kjøpte hytte sammen. Det ble mine og dine barn: Et mareritt!
Det store spørsmålet
Jeg var lykkelig og glad hver gang jeg var sammen med Åshild, og tanken på giftermål dukket plutselig opp. Hvorfor ikke?
Folk som var så glad i hverandre som det vi var, giftet seg jo stadig vekk, uten at noen hevet et øyenbryn. Jeg følte at det var det eneste rette.
I løpet av studietiden hadde vi fått vår egen favorittrestaurant, hvor ingen andre i familien eller omgangskretsen vår pleide å gå.
Det var vår «friplass», hvor vi kunne sende hverandre lange, flørtende blikk og være ekte kjærester, uten å risikere å støte på noen vi kjente. Det perfekte sted for et frieri.
Planen hadde jeg klar. Jeg hadde bestilt vårt faste bord til sankthanskvelden, årets mest romantiske kveld. Etter at vi hadde spist, skulle jeg unnskylde meg for å gå på toalettet.
Når jeg kom tilbake, skulle hun sitte og smile sitt vakrest smil, og jeg skulle gå ned på kne. Hun skulle le, holde hendene over ansiktet sitt mens jeg holdt ringen mot henne. «Vil du gifte deg med meg?» Hun skulle selvsagt svare ja.
Og det gikk nøyaktig etter planen! Etter at hun hadde tørket noen tårer og applausen fra nabobordene hadde lagt seg, begynte alvoret å sige inn over oss. Hva gjør vi nå? Hvordan skulle vi avsløre hemmeligheten vår? Ja, for nå var det ingen vei tilbake.
Siden det var sommer, var Åshilds foreldre så vel som en del andre slektninger på besøk. Det var den perfekte anledningen til å avsløre hemmeligheten vår og fortelle det til alle på en gang.
Vi samlet oss til middag ute i hagen den kvelden. Jeg grudde meg fælt, men det var ingen vei utenom. Dette måtte bare sies. Jeg plinget på glasset. Alle så på meg. «Jo, det har seg slik at Åshild og jeg er kjærester.»
Noen fniste, slik man gjør når man ikke helt vet hvordan man skal reagere. Noen stirret på meg med vidåpen munn.
Men mamma, snille, kloke mamma, hun så på meg og smilte. Et smil som avslørte at dette ikke kom som noe sjokk. Et smil som sa at dette var en hemmelighet hun også hadde båret på. Åshild, som satt på andre siden av bordet, smilte også til meg, rød i kinnene.
Les også (+): Arven skulle fordeles, men jeg visste ingenting om testamentet før advokaten leste det opp
Lettet og lykkelig
«Nå tenker jeg du er lettet», sa mamma. Hun fortalte at dette hadde hun visst om ganske lenge, men hun tenkte at det måtte være opp til oss selv å avsløre hemmeligheten.
«Ja», svarte jeg,» vi er lettet. Det var godt å fortelle det, selv om vi var spent på hvordan dere ville reagere.»
«Det skjønner jeg», sa mamma, «men det er nå slik at blir man først forelsket, så er det ikke så nøye hvem man blir forelsket i. Man styrer jo ikke dette selv!»
Mamma setter ofte ord på det andre bare klarer å tenke, og jeg så på de andre rundt bordet, på pappa og på Åshilds foreldre, at mammas ord var noe det var umulig å si seg uenig i.
Samtalen rundt bordet fokuserte på fremtiden. Skulle vi gifte oss? Hva med barn? Hvordan ville de bli?
Noen hadde hørt skrekkhistorier om «misfosterbarn» mellom slektninger, mens andre mente at risikoen for at barn skulle få mangler og misdannelser ikke økte vesentlig uten at foreldrene hadde langt nærmere slektskap enn tremenninger.
I dag er Åshild og jeg i 40-årene. Vi er fortsatt lykkelig gift, har to voksne, glade og perfekte barn, og vi lever det gode liv. Jeg elsker Åshild, og Åshild elsker meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
