De blå sidene
Hun stjal andres kjærester, men Erik var bare min. Trodde jeg
– Hold deg vekk fra andres kjærester, sa jeg til henne. Og hun sa hun aldri skulle gjøre noe sånt mot meg.
Så lenge jeg har kjent Benedicte, har hun vært pen og populær, spesielt blant guttene. Hun har sjarmert de fleste hun har møtt på sin vei.
I løpet av ungdomstiden hadde hun, som de fleste av oss, flere kjærester. Vi ville jo utforske litt, det tar som regel litt tid før man møter mannen i sitt liv.
Etter hvert begynte venninnene å etablere seg i mer faste forhold. Men ikke Benedicte.
– Jeg er ikke klar til å slå meg til ro, jeg forelsker meg kanskje for lett, betrodde Benedicte meg.
– Ta den tiden du trenger, men hold deg vekk fra andres kjærester, sa jeg, fordi hun lørdagen før hadde gått hjem med Randis kjæreste etter en fest. Noe jeg syntes var råttent gjort, og det sa jeg også til henne.
– Du har helt rett i det, sa Benedicte alvorlig. – Det var et feilgrep, og jeg har angret hele uken. Men jeg har lært og gjør ikke noe sånt igjen.
Likevel, i løpet av den våren gjorde hun det samme igjen, i hvert fall to ganger. Det virket som om det var en ekstra utfordring for henne å kapre en mann som tilhørte en annen.
Og jeg lyttet til hennes angrende ord når hun i ettertid sa at hun ikke hadde ment å gjøre det.
– Jeg må vel snart låse inn kjæresten min, så du ikke stjeler ham også en vakker dag, husker jeg at jeg sa, mest for spøk.
Men nei, det ville hun selvfølgelig aldri gjøre. Erik var min kjæreste, og jeg var hennes beste venninne, sa hun, og bedyret at jeg kunne være trygg for at hun aldri ville svikte meg på en sånn måte.
Jeg trodde henne, ga henne en klem og sa at jeg bare spøkte. Jeg følte meg nærmest slem over å ha brakt noe slikt på bane.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Sviktet meg
Så kom den skjebnesvangre kvelden. Benedicte, Erik og jeg skulle gå sammen på en fest. Vi var etter hvert blitt ganske sammensveiset og tilbrakte mye tid sammen, vi tre.
Erik og jeg hadde vært kjærester i over ett år, og jeg var oppriktig glad i ham.
Derfor syntes jeg det var fint at Benedicte, som hadde vært min bestevenninne siden barneårene, gikk så godt sammen med Erik. Jeg stolte fullt og fast på henne.
På festen ble jeg stående og snakke lenge med en skolevenninne jeg ikke hadde sett på en stund, og syntes ikke det var det minste merkelig at Erik og Benedicte danset hver eneste dans sammen.
– Kan jeg få låne kjæresten min til en dans? sa jeg spøkefullt da jeg endelig gikk bort til dem.
– Nei, nå er det jeg som har ham, svarte Benedicte.
Jeg så overrasket på henne. Ikke fordi det var en uventet kommentar, hun spøkte og fleipet ofte slik. Nei, grunnen til at jeg ble overrasket, var måten hun sa det på.
Hun spøkte ikke, men sa det i en litt ekkel, skarp tone.
Jeg forsøkte å lette på stemningen ved å si noe morsomt om situasjonen, men fikk det ikke ordentlig til.
Erik forholdt seg mistenkelig taus. Han så litt skyldig ut. Jeg ble forvirret, visste ikke helt hva jeg skulle tro.
Plutselig snørte det seg i magen min, og jeg kjente gråten presse på. Det gikk opp for meg hva som var i ferd med å skje, rett foran øynene mine.
Det var ikke mulig! Kunne jeg ha vært så blind?
Samtalen som endret alt
– Helene, det er noe vi må fortelle deg. Jeg er så lei for det, men det er på tide du får vite sannheten. Det kan ikke fortsette slik lenger, sa Benedicte.
– Erik og jeg har hatt et forhold de siste ukene, og nå har vi akkurat snakket om hva vi bør gjøre. Vi har kommet frem til at vi må fortelle det til deg, for vi mener alvor. Vi vil være sammen, nå og i fremtiden.
Det føltes som om verden gikk i stykker rundt meg. Hadde hun virkelig gjort dette mot meg? Jeg var like sint på Erik.
Og hva mente hun med å si det på den måten? Ville det si at hvis de ikke hadde ment alvor, ville de ikke ha fortalt det til meg i det hele tatt?
Da hadde det vært helt greit å ha et eventyr bak min rygg? Hadde hun i så fall vært sammen med de kjærestene jeg hadde hatt før Erik også — uten å fortelle det til meg? Så blind jeg hadde vært!
Jeg løp ut fra festen og tenkte at jeg aldri ville se dem igjen.
Les også (+) Utad fremstår vi som kjærester, men ingen kan noen gang få vite sannheten
Måtte ta et valg
Nå er dette flere år siden, og jeg tror ikke at Benedicte gjorde dette bevisst for å såre meg. Jeg tror rett og slett at hun bare er sånn, at hun ikke kan noe for det.
Skjønt jeg til tider ikke kan la være å undres over om hun bærer på et sinne for et eller annet. Et ønske om hevn. Det kan være en dyp psykologisk årsak til oppførselen hennes, men sånt vet jeg ingenting om. Og jeg klarer ikke å tilgi…
Til tross for dette savner jeg Benedicte, savner den gode venninnen hun tross alt var i barndommen og tidlige tenår, før vi begynte å interessere oss for gutter.
Nå lever vi hvert vårt liv, uten kontakt. På en måte er det som om hun skulle vært død. Jeg vil minnes den hun en gang var, ikke den svikefulle, voksne Benedicte.
Hun har forsøkt å kontakte meg, mange ganger til og med. Men jeg har bestemt meg. Jeg kan ikke stole på henne. Derfor har jeg avvist henne, ofret vennskapet hennes.
Det hender fortsatt at jeg ser henne, hvis vi besøker gamle tomter samtidig. Vi var naboer som barn, og det hender når jeg besøker mine foreldre at hun også besøker sine.
Da har jeg flere ganger sett Benedicte i hagen eller på verandaen — alltid med en ny mann ved sin side. Erik vraket hun for lenge siden. Det var visst ikke så alvorlig med ham heller…
Det hender jeg smugtitter på henne der borte på verandaen. Hun er alltid smilende, tilsynelatende lykkelig. Hvem vet, kanskje hun er det også?
Vi er like gamle, har fylt 28 år begge to. Både jeg og de fleste venninnene våre lever nå i forpliktende ekteskap og forhold. Benedicte flagrer fremdeles fra blomst til blomst som hun alltid har gjort.
Min mann, Torbjørn, er trygg, snill og kjekk, og vi elsker hverandre. Innerst inne vet jeg at Benedicte savner den tryggheten og stabiliteten jeg har funnet. Såpass godt kjenner jeg henne, tross alt.
Jeg synes fortsatt det er trist at jeg ofret en venninne for å sikre at jeg får ha mannen min i fred. Men jeg måtte ta et valg. Og Benedicte hjalp meg med å ta et rett valg den dagen hun stjal kjæresten min.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
