Jeg ble forlatt etter 20 års samliv. Men så begynte det å dukke opp rosebuketter

For­eld­rene mine er ikke ubetinget begeistret for det som skjer i livet mitt nå.

Det handler om eksen min. Jeg levde sammen med min ungdomskjæreste i 20 år. Ar­vid og jeg ble sammen da vi var helt unge, og for­holdet vårt var så bra at det fortsatte.

Jeg var helt ufor­beredt da Arvid for noen år siden, helt uten for­var­sel, for­talte meg at han ville gå fra meg.

Nå uttrykker mamma sin bekymring for at hun er redd for at jeg gjør noe dumt.

– Tenk om du blir sviktet igjen, sier hun.

Far mener nok at jeg bur­de ha litt mer stolthet fremfor å følge følelsene mine. Han mener at Ar­vid, ikke for­tjener meg.

Men jeg vet at jeg velger riktig, for­di jeg stoler på magefølelsen min.

Da vi etabler­te oss, for mer enn 20 år siden, i en liten leid leilighet, had­de vi en felles drøm om å få vårt eget hus. Og Ar­vid, som utdannet seg til snekker, knyttet mange kontakter vi fikk nytte av den dagen vi kjøpte oss tomt.

Allerede det før­ste året vi bod­de i huset, fikk vi barn, og jeg elsket å være hjemmevæ­rende. Senere jobbet jeg deltid for å spe på inntektene.

Hus, hjem og familieliv ble en sentral del av livet vårt, og vi levde et rolig liv. Selv had­de jeg lyst til at vi skulle gifte oss, men Ar­vid mente at en samboer­kontrakt bur­de holde, og slik ble det.

Les også (+): Døtrene mine sier de skammer seg, han er for ung

Ønsket å være fri

Jeg had­de ikke hatt noen tanker om at Arvid ville forlate meg og barna, for for­holdet oss imellom var akkurat som det pleide. Nå ønsket han å være fri.

Han benektet at det var noen and­re damer inne i bildet, men holdt fast ved at han syntes livet var kjedelig og at han ønsket en mer spennende tilvæ­relse. Jeg ble veldig lei meg. Jeg ble sjokkert og målløs.

Det siste jeg ønsket, var et brudd, og tanken på å være alene om den daglige omsor­gen for bar­na var skremmende. Men det var lite jeg kunne gjøre, for Ar­vid had­de bestemt seg.

Faren min reager­te med å ringe ham og be ham oppføre seg som en voksen. Han minnet ham på at han had­de et ansvar for meg og bar­na, men Ar­vid hør­te ikke på ham heller.

For at Ar­vid skulle få sin frihet, måtte vi selge drømmehuset. Der­med mistet bar­na både faren sin i hver­dagen og hjemmet de var født og oppvokst i.

Samtidig jobbet sjalusien intenst i kroppen min. Jeg var livredd for at han skulle finne seg en ny dame; så da vi had­de solgt huset og flyttet til hver vår leilighet, spioner­te jeg på ham på kveldene.

Men noen dame had­de han nok ikke. Det eneste jeg fikk med meg, var at han dro på fotballturer med kamerater til England, og at han dro til Syden med noen ar­beidskolleger.

Til slutt ga jeg opp. Jeg fant ut at jeg måtte bruke ener­gien på meg selv og bar­na fremfor å luske rundt Ar­vid på kveldstid.

Helgesamværet med bar­na ordnet vi slik at han hentet dem etter skolen på fredag og kjør­te dem til skolen på mandag. Det var etter hans ønske og antagelig for­di han had­de dår­lig samvittighet over­for meg. Der­for så jeg lite til ham, og den kommunikasjonen vi trengte å ha rundt ungene, skjed­de via SMS.

Tiden leget sårene etter hvert. Men jeg savnet familielivet. Jeg ble riktignok med noen venninner ut nå og da, men utelivet føltes tomt og over­fladisk. Å bli sjekket opp av en ukjent mann på et utested føltes feil for meg.

Å være et objekt og bli vur­dert ut ifra utseende og klær ga meg også en dår­lig følelse. Der­for for­ble jeg alene.

Ofte send­te jeg Ar­vid noen tanker mens jeg satt hjemme i sofaen min på kveldene. Jeg lurte jo på om han had­de funnet seg en ny kjæ­reste, selv om bar­na aldri snakket om noen.

Jeg lur­te også på hva han tenkte og følte. Savnet han meg? Had­de han det bra med friheten sin? Jeg lengtet etter kjær­lighet, men jeg gjor­de ingenting med det.

Det var vanskelig for meg å finne en er­statning for Ar­vid, og jeg klar­te heller ikke å forestille meg at en ny mann skulle komme inn i huset vårt og fungere som stefar for bar­na mine.

Les også (+): Jeg var supermammaen som gjorde alt. Til slutt sa det stopp

En hemmelig beundrer?

For fem måneder siden kom den før­ste rosebuketten på døren. Det fulgte ikke kort med, og jeg ante ikke hvem den kom fra.

En uke senere kom det en ny, og jeg begynte å tenke på kollegene mine og and­re menn jeg møtte daglig. Kunne jeg ha fått en hemmelig beund­rer blant dem?

Med den tred­je buketten fulgte det med et kort hvor jeg ble invitert ut på mid­dag. Men det var fortsatt uten avsender, så jeg ante ikke hvem som ba meg ut.

Jeg innrømmer at jeg følte meg smigret, og jeg var selvsagt veldig nysgjer­rig på avsenderen.

Så ringte Ar­vid plutselig en kveld og sa at det var han som had­de sendt meg alle blomstene. Han for­talte meg om savnet og at livet hans på ingen måte var blitt så rosenrødt som han had­de tenkt seg. Ald­ri had­de han følt seg så ensom, kunne han fortelle.

Der­etter la han ut om hvor­dan han angret allerede den før­ste måneden etter at vi had­de flyttet hver til vårt. Men at han ikke tor­de si det til noen. Nå ønsket han å be meg ut på mid­dag og snakke ut. Hvis jeg ville da?

Jeg takket ja med en gang. Jeg had­de lyst til å høre hva han hadde å si, og jeg syntes det var godt å kjenne at han ønsket kontakt med meg igjen. Det ble en hyggelig kveld.

Det var rart å møte ham igjen på den måten, på restaurant, med levende lys og deilig mat. Men praten gikk lett. Ar­vid var litt ner­vøs, og da prater han alltid mye.

Han sa at han valgte å være helt ær­lig og la det briste eller bære. Han ønsket seg tilbake til meg og bar­na, og han håpet nå at jeg var villig til å gi ham en ny sjanse.

Vi snakket om hva kjær­lighet egentlig betyr, og vi var enige om at tilgivelse står sentralt i kjær­ligheten. Det ville likevel ikke si at jeg ville ha ham tilbake med en gang.

Jeg sa at jeg måtte tenke på det, kjenne etter og finne ut av hva jeg ville. Ar­vid var yd­myk, og jeg for­sto at håpet om en gjenfor­ening var sterkt hos ham.

Han sa at han var villig til å gi meg den tiden jeg måtte trenge, og at han ønsket å be meg ut innimellom, hvis det var greit for meg.

Jeg har møtt Ar­vid på en ny måte i den siste tid en. Jeg opplever ham anner­ledes og mer­ker godt at han ser på meg med and­re øyne enn tid­ligere. Det er en slags beundring i øynene hans, og han behand­ler meg mer for­siktig enn tid­ligere.

Jeg har tenkt mange tanker, og jeg har kjent på følelsene mine. Er det realistisk å tro at vi kan finne tilbake til kjær­ligheten igjen, eller hand­ler dette mer om spenningen som ligger mellom oss i denne situasjonen?

Det er som om vi står på hver vår side av veien og vur­derer om vi skal gå videre sammen. Men vi kan også gå i motsatt retning. Hva vil skje da?

Jeg har ransaket meg selv, og jeg kommer til det samme svaret hver gang.

Jeg ønsker å få ham tilbake.

Jeg har ikke noen stør­re ambisjoner i livet enn å leve i et har­monisk for­hold og etter­leve tradisjoner og glede meg til familien vår utvides og til vi blir besteforeld­re. Med Ar­vid blir det så trygt og godt som jeg ønsker, og jeg vet hva som bor i ham.

Men så er jeg også redd for at det skal være enkelt for ham å gå fra meg igjen, for det har han allerede gjort. Selv om han garanterer meg at denne gangen er det for alltid, og at han har lært mye av brud­det.

Siste gang vi var ute og spiste mid­dag sammen, sa han at han ønsker at vi skal gifte oss hvis jeg vil ha ham tilbake. Han har også lyst til å kjøpe et nytt hus, slik at vi får en ny start.

Det er en for­lokkende tanke. Jeg tenker på bar­na våre, og jeg vet at det vil glede dem stort om vi kommer sammen igjen.

Alternativet på sikt er at Ar­vid og jeg etablerer oss med hver vår nye partner, og det vet vi jo ingenting om hvor­dan vil bli.

For tre dager siden bestemte jeg meg. Jeg vil satse videre på Ar­vid. Jeg må stole på ham, og jeg må tro på de følelsene som er mellom oss.

Han løftet meg opp i væ­ret da jeg for­talte hva jeg hadde bestemt meg for. Der og da lovte vi hver­and­re at vi ald­ri skal rippe opp i den tiden som har vært.

Ingen av oss skal kryssforhøres om mulige tilfeldige partnere eller dvele ved den tiden. Vi skal se fremover og bygge opp et nytt liv, sammen.

Og så skal vi vise våre for­eld­re, venner og familie at vi velger hver­and­re på nytt, for­di det hand­ler om ekte kjær­lighet. Og viljen til å få det til. Det har jeg også sagt til mamma.

Innerst inne tror jeg at vi had­de godt av denne tiden fra hver­andre. Men det kan jeg si nå som jeg har fått ham tilbake. Det var jo det jeg håpet på, og drømte om, allerede fra den dagen han for­lot meg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Mannen min er 19 år eldre enn meg. Jeg trodde det ikke skulle bety noe som helst

Jeg nektet å akseptere vår kommende svigerdatter. Så skjedde det noe merkverdig