Leserne forteller
Da sykehuset ringte om mannen min, kom den vonde sannheten frem
Jeg var travelt opptatt med å forberede sølvbryllupet vårt da min mann ble utsatt for en ulykke. Det avslørte Tores hemmelighet og hans fryktelige svik.
Tore og jeg var gift i 30 år. Vi traff hverandre da vi var helt unge, han var høy og flott med et sjarmerende glimt i øyet.
Det var ikke bare jeg som så to ganger på ham. Selv var jeg ganske sjenert når jeg var ung, men likevel ble det altså oss to.
Da vi var 20 år gamle, fridde Tore til meg under åpen himmel, med en bukett markblomster og en pen gullring. Det var typisk ham å være så livsglad, spontan og romantisk.
Før det hadde gått ett år, hadde vi feiret et lite, intimt bryllup med kun vår nærmeste familie til stede. Det var en av de lykkeligste dagene i mitt liv.
Da jeg så inn i Tores øyne og ga ham mitt ja med gråtkvalt stemme, mente jeg det fra dypet av mitt hjerte. Slik begynte vårt ekteskap.
Så fikk vi barn, tre stykker på rekke og rad. Først kom pluggen Tom, som var plaget av kolikk. Tom var bare 15 måneder gammel da han ble storebror til Fred, og to år etter det igjen fikk vi jenta vår, Stine.
Det var en travel tid – kroppen min var sliten av tre svangerskap og fødsler i så tett rekkefølge, og jeg hadde nok å gjøre i hus og hjem. Disse årene gikk det i ett døgnet rundt.
Tore var en stolt pappa, og i helgene tok han barna med seg på turer i skogen eller laget i stand en piknik i hagen. Han var livsglad og oppfinnsom, ungene elsket pappaen sin.
Selv hadde jeg ikke så mye overskudd til lek og moro. Mens Tore og ungene koste seg i hagen, var jeg som regel opptatt med klesvask eller annet husarbeid.
Romantikken og gløden mellom meg og Tore hadde også sluknet litt. Men jeg trøstet meg med at det var noe som sikkert skjedde i de fleste ekteskap.
Vi var slitne begge to, men jeg var jo veldig glad i mannen min. Alt ville sikkert bli bedre når ungene ble større, sa jeg til meg selv.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Drømmene lagt på hylla
Årene gikk, og snart hadde vi tre kjekke skolebarn i huset.
Jeg begynte å tenke på å søke jobber igjen. Etter så mange år omgitt av barna mine ønsket jeg å komme meg ut blant andre voksne. Men Tore støttet ikke ideen min.
Hans lønn holdt i massevis til å forsørge oss, mente han. Han var jo blitt forfremmet på jobben og tjente bra nå.
– Hvis du virkelig vil ut blant andre voksne, kan du jo ta et eller annet kurs, sa han.
Jeg nølte lenge, men gjorde som han foreslo og tok noen kurs. Jeg slo meg til ro med at jeg sikkert aldri kom til å få noen karriere etter å ha vært hjemme i så mange år, og valgte å være fornøyd med det. Det var best å legge bort den drømmen.
Livet var blitt annerledes enn jeg hadde forestilt meg det, noe var blitt bedre, noe var blitt verre, men det var ingen vits i å gråte over spilt melk. Jeg viet heller tiden min til å engasjere meg i alt som hadde med ungene å gjøre.
Jeg hadde nok å henge fingrene i – hjemmet vårt var alltid åpent for barnas venner. Rundt kjøkkenbordet satt det ofte fullt av sultne ungdommer, og i dag er minnene om disse stundene blant de kjæreste jeg har.
Så flyttet barna ut i tur og orden, og til slutt var det bare Tore og meg igjen. Det var ikke lenger noen som trengte meg på samme måte som før, og det føltes tomt og litt rart.
Igjen ville jeg fylle tomrommet med noe nyttig, men også nå møtte jeg motstand fra Tore. Han syntes vi hadde det bra som det var.
– Kan du ikke heller bruke tiden på å planlegge og arrangere sølvbryllupet vårt, iallfall i første omgang? foreslo han.
Jeg var usikker på om jeg skulle la være å søke jobber. Men jeg fulgte hans råd og brukte lang tid på å planlegge en herlig fest for hele familien. Jeg la mye omtanke i både maten og borddekorasjonene vi skulle ha på den store dagen.
Vi skulle nyte havets delikatesser ved et stort og festpyntet bord i hagen. Reker, krabber og ferske blåskjell skulle serveres sammen med iskald hvitvin i høye krystallglass.
Jeg skrev til og med en tale til Tore og tenkte at sølvbryllupet kunne bli en ny start for oss. Nå var vi to voksne mennesker som kunne se frem til å nyte livets høst og vinter sammen.
Vi hadde bare oss selv å ta hensyn til, og vi var fremdeles unge nok til å nyte livet. Jeg tenkte at vi kanskje også kunne reise og se mer av verden, nå som vi hadde både tid og penger til det.
Les også (+): Plutselig sto han der, 30 år siden jeg så ham sist. Jeg var på ingen måte forberedt på følelsene
Et fryktelig svik
Men livet blir ikke alltid som man forventer. Jeg oppdaget Tores hemmelighet og hans fryktelige svik bare noen dager før den planlagte festen. Da valgte Tore å fortelle meg sannheten selv.
En ettermiddag fikk jeg en telefon fra sykehuset. Tore var blitt skadet i en bilulykke. Jeg fikk litt av et sjokk, men klarte å varsle barna, og det var Fred som kjørte meg til sykehuset og trøstet meg på veien dit.
Der ble jeg møtt av en forslått og sliten Tore, og kanskje var det den spesielle situasjonen som gjorde at han ikke klarte å holde på hemmeligheten lenger.
Tore ba om å få være alene med meg, og da fikk jeg høre de ordene som for alltid kommer til å være brent inn i hjertet mitt. Tore hadde en annen kvinne. De hadde hatt et forhold i mange år. Hun hadde også vært med i bilen og var hardere skadet enn han var, selv om det ikke sto om livet for henne heller.
Tore gråt da han fortalte meg dette – sikkert av både skamfølelse og engstelse for sin elskerinne. Like etter ble jeg bedt om å gå, en sykepleier sa at Tore trengte ro og hvile.
Jeg nærmest vaklet ut av rommet og gjennom sykehusets korridorer. Den sorgen jeg følte, var så overveldende at jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å håndtere den.
Fred kjørte meg hjem, jeg sa ingenting om hva faren hadde fortalt meg i løpet av de ti minuttene han selv satt i kafeen. Hjemme ble jeg nærmest hysterisk og falt sammen i krampegråt.
Jeg ringte til min gode venninne Randi. Ikke vet jeg om hun skjønte hva jeg hulket frem i telefonen, men hun kom iallfall straks hjem til meg og satt og holdt meg i armene sine hele den vonde natten.
Tore flyttet hjemmefra samme dag som han ble skrevet ut fra sykehuset. Jeg hadde allerede pakket tingene hans, og det var en spak mann som møtte opp på trammen.
Jeg kunne ha vendt ham ryggen fullstendig, men dette var tross alt den personen jeg hadde levd med siden jeg var ung. Så jeg inviterte ham inn på en kopp kaffe, og vi hadde en lang samtale over det gamle kjøkkenbordet, som hadde gitt både ham og meg så mange minner i årenes løp.
Det ble en samtale som Tore og jeg burde ha hatt for mange år siden, den ga mange svar som gjorde det lettere for meg å forholde meg til sviket hans.
Tore snakket om hvor lite kjærlighet og nærhet jeg hadde hatt igjen til ham mens ungene var små.
Han fortalte hvor sterkt han hadde savnet lidenskap i ekteskapet vårt. Han innrømmet til og med at det var derfor han hadde snakket meg fra å ta meg en jobb – han ville ikke at enda flere ting skulle stille krav til meg.
Til og med etter at han hadde truffet denne andre kvinnen og innledet et forhold til henne, hadde han hatt denne trangen til å holde meg hjemme.
Jeg satte kaffen i halsen et par ganger mens vi snakket, og det var ikke fritt for at både Tore og jeg felte noen tårer. Som vi hadde stelt det i stand for oss selv!
Det tok lang tid før jeg klarte å tilgi Tore, men tiden mildner sterke følelser og leger mange sår.
I dag kan vi heldigvis omgås som venner. Han har det godt med sin nye samboer Sølvi, mens jeg har valgt ikke å flytte sammen med min gode venn Helge, som jeg tilbringer mye tid med.
Sammen nyter vi alt det som livet nå har å by på. Kanskje kommer vi til å flytte sammen med tiden, men foreløpig er jeg lykkelig med å bo alene og bare ha meg selv å rydde etter og ta hensyn til. Etter alle årene som hustru og mor er det ren luksus å være min egen herre.
Jeg er glad for at jeg tross alt klarte å beholde roen da jeg og Tore skilte lag. Den samtalen vi hadde ved kjøkkenbordet, gjorde meg i stand til å se at jeg også gjorde feil i ekteskapet vårt.
Og det at Tore og jeg klarte å beholde vennskapet, gjør alt så mye lettere når vi nå skal bli besteforeldre for første gang.
Minstejenta Stine skal bli mamma, og vi gleder oss med henne alle sammen. Den lille spiren som vokser og gror i magen hennes, vil heldigvis slippe å oppleve splid og bitterhet i sin nærmeste familie, og den tanken fyller meg med stolthet og takknemlighet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
Denne saken ble første gang publisert 25/07 2024, og sist oppdatert 26/07 2024.
