Brevet jeg aldri sendte
Arven skulle fordeles, men jeg visste ingenting om testamentet før advokaten leste det opp
Dere skulle bare visst hva arven gjorde med familien vår.
Kjære mamma og pappa,
Dere skulle bare ha visst, men egentlig er jeg glad dere aldri fikk med dere hvordan arven etter dere ødela samholdet og vennskapet i vår familie.
Nå skriver jeg dette brevet for å synliggjøre hva penger gjør med mennesker, og hvor trist det er at det er slik.
«Vær venner», husker jeg at du sa mamma, hver gang vi søsknene var i en liten søskenfeide eller krangel.
Dine ord var ikke til stor hjelp når jeg lånte klærne til Kari uten lov, eller da hun gikk inn på mitt rom og hentet CD-spilleren min uten å spørre først.
Det var likevel ikke et stort alvor i disse tingene – det var normale konfrontasjoner i en søskenflokk, som egentlig var glad i hverandre.
Kari og jeg var gode venninner. Bare to år skilte oss, og jeg betraktet henne alltid som en av mine fortrolige.
Da både hun og jeg ble gift og fikk barn, syntes jeg det var hyggelig at våre barn skulle vokse opp og kjenne hverandre. Det var i disse årene at noe skjedde. Mannen til Kari var veldig opptatt av status og penger. Han gjorde det veldig bra og tjente godt også.
Mens jeg og min mann bodde i et lite rekkehus og våre to yngste måtte dele soverom, bygde de et digert hus og hadde all verdens plass. Og de kjøpte seg en hytte helt ved vannkanten, bare en kilometer fra familiehytta vår.
Jeg husker at dere var stolte, mamma og pappa, over alt Kari og Nils fikk til. Jeg på min side unte dem alt godt. Noen vil tenke at jeg helt sikkert var sjalu, men det var jeg ikke.
Selvfølgelig kunne jeg ha ønsket meg at vår økonomi ikke var så stram som den var, men jeg lot ikke dette farge dagene mine. Nå skal det sies at jeg merket at Kari forandret seg etter hvert som de satt bedre og bedre i det. Fokus var materielle ting og dyre reiser.
Jeg følte meg litt bortkommen i slike samtaler, men likevel var jeg like glad i henne. Når de var på sin hytte, var jeg på familiehytta vår, og vi hadde god kontakt.
Så ble mannen min syk og etter hvert ufør, og vår situasjon ble enda strammere.
Jeg hadde i en periode to jobber for å få de økonomiske hjulene til å gå rundt. I denne tiden var dere fantastiske, kjære foreldre, og dere hjalp oss både på den ene og den andre måten.
Fordi Kari satt så godt i det, slo det meg ikke at hun kunne finne på å reagere på at jeg fikk litt hjelp økonomisk og hun ikke.
Les også (+): Mannen min var utro, og jeg tilga ham. Så ringte den fremmede kvinnen
Hun sa det var urettferdig
Men dette ble altså et tema, og brått ble samholdet mellom oss skakkjørt. Hun snakket om urettferdighet, og at jeg fikk mer enn henne.
«Tull», sa du, pappa, da jeg fortalte deg dette, og du minnet om at de hadde tatt ut millioner i utbytte fra firmaet og hadde råd til praktisk talt alt de ønsket seg.
Vi tok oss sammen da dere levde og fortsatte å møtes. Jeg satte pris på sammenkomstene, og så ikke hva som skulle komme.
Jeg visste ikke at dere hadde skrevet et testament som sørget for meg i større grad enn Kari, og da advokaten leste det opp, ble jeg overrasket.
Kari fikk bare pliktdelsarven, og jeg arvet den lille hytta vi hadde tilbrakt barndommens sommerferier på.
I samme øyeblikk som jeg så ansiktet hennes, forsto jeg at det ikke var greit. Hun reiste seg og marsjerte ut. «Dette finner jeg meg ikke i og nå går jeg til advokaten min», sa hun.
I dag vet jeg at noen aldri får nok, og at de er villige til å ødelegge en hel familie for penger.
Kari og jeg har ikke snakket sammen på flere år, og våre barn har ingen kontakt med hverandre. Jeg tenker på det hver dag, og det eneste jeg er glad for, er at dere, mamma og pappa, ikke fikk oppleve hvordan ting ble.
Faktisk er det slik at jeg nesten ikke klarer å glede meg over å være på den lille, enkle hytta jeg arvet.
Selv om jeg ser større og større båter og stadig nye gjestehytter på min søsters og mannens tomt, er det som om jeg egentlig ikke fortjener det jeg har.
Noen ganger har jeg sittet og tenkt at jeg vil gi henne det hun mener hun har krav på, bare for at vi skal bli venner igjen, men egentlig vet jeg at båndene mellom oss er ødelagt.
Jeg savner henne og skulle ha ønsket at hun unte meg å ha det greit økonomisk også, men slik er det ikke.
Hilsen datteren deres
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
