Jeg var hans elskerinne i 20 år. Til slutt kjørte jeg hjem til ham

"Hvordan har du det?" Det var hva jeg skrev i SMS-en den kvelden for tyve år siden.

Jeg var blitt forlatt av mannen som var far til mine barn og følte meg alene og mislykket. Gjennom noen uker hadde jeg brukt mye tid til å tenke på livet mitt, hvordan det hadde vært og hvem som hadde betydd mye for meg.

En som hadde vært viktig for meg, var ungdomskjæresten min. Han og jeg var et par i noen år og slik jeg husker det, hadde vi det fantastisk.

Det tok slutt mellom oss den gangen fordi studier førte oss til hver vår kant av landet.

Noen vil kanskje si at det er et bilde på at kjærligheten ikke var sterk nok, men vi var unge og enige om at vi kunne finne tilbake til hverandre når vi var ferdig utdannet. I studietiden fant både han og jeg en ny, så slik ble det ikke.

Da jeg som fraskilt sendte den uskyldige meldingen, var han gift og bodde i en by langt unna meg.

Han svarte umiddelbart og sa at han var glad for å høre fra meg. «Jeg har tenkt på deg», skrev han.

Disse ordene ga meg sommerfugler i magen, men jeg sa til meg selv at han ikke var ledig på markedet og var bestemt på å holde kontakten på et anstendig nivå.

Vi begynte å skrive e-poster til hverandre og hadde så mye å kommunisere om. Det skyldtes både vår felles historie mange år tilbake i tid, samt det faktum at vi jobbet i samme bransje.

Raskt ble vi personlige og han delte sitt liv med meg. Han sa at han levde i et ulykkelig ekteskap uten varme og nærhet, men da jeg spurte han om hvorfor han likevel ble der han var, sa at det var av hensyn til barna.

I mine ører hørtes det ansvarlig og flott ut at han tenkte på ungene sine. Det hadde ikke min eksmann gjort. Da han sa at han skulle til min hjemby i jobbs ærend, sa jeg ja til å møte ham.

Jo, jeg hadde muligens noen baktanker, for jeg brukte lang tid på å finne fine klær og sminke meg før møtet. Jeg ønsket å ta meg godt ut.

Da han så meg, åpnet han armene og ga meg en klem som var mer enn vennskapelig; han trykket meg hardt inntil seg.

Følelser jeg en gang hadde hatt som ung, blusset øyeblikkelig opp. Det lå definitivt kjærlighet i luften.

Han elsket meg

Den kvelden endte vi opp på hans hotellrom og det ble starten på et forhold.

Barna mine var hjemme, og jeg kunne derfor ikke sove hos ham, men jeg dro ned neste morgen for å være enda litt mer sammen med ham.

Jeg var skilt og gjorde ikke noe galt. Han var gift og var utro. Han var tydelig i begynnelsen på at han trengte tid til å tenke før han tok et valg. Hensynet til barna veide tungt fordi de var unge og i en sårbar fase av livet.

Han klaget mye på kona og jeg fikk et dårlig inntrykk av henne. At det var meg han elsket, forsto jeg, for han skrøt av meg hele tiden og sa at det var meg han egentlig ville være sammen med.

– Jeg vil at det skal bli oss en dag, sa han.

Det var et løfte, slik jeg så det, og jeg sa til meg selv at jeg skulle være tålmodig. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, sies det jo.

Vårt forhold involverte ikke barna mine. I flere år fortsatte vi å møtes på hoteller, eller hjemme hos meg hvis ungene var hos sin far.

Da den yngste datteren hans flyttet hjemmefra, syntes jeg ikke lenger at det var greit, og jeg sa til ham at tiden var moden for å satse. Da var plutselig kona hans blitt syk og han hadde ikke hjerte til å forlate henne i en så vanskelig situasjon.

Fordi jeg elsket ham ville jeg ikke presse ham.

– Det forstår jeg, sa jeg.

Han sa hver dag at han var glad i meg og når vi var sammen, hadde vi det fint. Vi dro på teltturer, bilturer og med danskebåten. Jevnlig var vi sammen og jeg levde på de stundene.

Men ønsket om å ha ham hos meg ble større. Ett år etter at hans yngste flyttet ut, la jeg press på ham. Jeg sa at jeg ønsket å vise verden den kjærligheten jeg følte for ham.

Jeg var kommet til et punkt da jeg ville introdusere ham for familien min og vennene mine. I tolv år hadde vi hatt et hemmelig forhold og jeg orket ikke det mer.

Han overtalte meg til å holde ut og månedene og årene gikk. Ja, jeg var dum, men jeg ønsket så inderlig at det skulle bli oss to. Jeg elsket ham. Derfor trodde jeg på alle de gode grunnene han ga meg for ikke å kunne forlate kona.

For ett år siden orket jeg ikke mer og ga ham et
ultimatum. Da sa han at han hadde flyttet ut og bodde hos foreldrene sine.

Min første reaksjon var lettelse. Endelig! Da jeg spurte hvordan kona hadde reagert, sa han at hun hadde tatt det greit.

Han sa han skulle ta ut separasjon og jeg bestemte meg for at tiden var moden for å la ham hilse på barna mine, som var unge voksne. Jeg fortalte dem om vår sterke kjærlighet og sa at vi skulle satse på et liv sammen. De unte meg å få en kjæreste.

Jeg var utålmodig etter å starte vårt liv sammen, men han skled unna hver gang jeg tok det opp.

I lang tid sa han at han ikke hadde hørt noe fra fylkesmannen etter at han søkte om separasjon.

Den ene historien etter den andre ble gitt meg, om brev som var blitt borte og saksbehandlere som ikke gjorde jobben sin. Noen alarmklokker begynte å ringe og jeg krevde å få se papirene når de kom.

Les også (+): Jeg gjorde de samme feilene som mine foreldre. Til slutt måtte jeg ta et oppgjør

Du er gal

Da høsten kom og vi skulle på en planlagt ferietur, trakk han seg i siste liten. Han skyldte på en syk mor. Det var da jeg tok grep. Jeg kjørte til hans hjemby og oppsøkte hans foreldre.

Der møtte jeg en frisk, gammel dame, som ikke forsto noen verdens ting da jeg sa at jeg var kjæresten til sønnen hennes. Han bodde fremdeles med kona!

Da jeg kort tid etterpå svingte inn på tunet hans, sto han livredd på gårdsplassen og beordret meg vekk. Tydeligvis hadde moren ringt og advart ham.

– Du er gal, har du ikke forstått at jeg ikke vil ha noe med deg å gjøre?, sa han.

Det var innlysende hva han hadde sagt til kona; At jeg var en stalker og han et uskyldig offer.

Siden den kvelden har jeg ikke sett ham. Det var da det gikk opp for meg at jeg var grovt utnyttet gjennom nesten tyve år. Han ønsket aldri å forlate kona.

Han levde et dobbeltspill og fikk i både pose og sekk. Han lurte meg.

Fremdeles går jeg i terapi for å bearbeide sjokket og sorgen.

Jeg har lært at du ikke kan stole på noen og har problemer med å forstå at det som skjedde kunne skje.

Jeg elsket ham inderlig og trodde vi hadde en fremtid sammen.

I etterpåklokskap ser jeg at han var en mester i å overtale og få meg til å vente. Min sorg nå er også at jeg aldri igjen vil kunne stole på en mann. Jeg er skadeskutt for alltid.

Til medsøstre vil jeg si: Ikke vær så dum som meg. Menn som utsetter og utsetter en satsing, ønsker sannsynligvis ikke å satse.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle