Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Det var stille i den nye leiligheten min. For stille. Den lekre sofaen ropte på meg, men jeg var for rastløs. Da bikkja pep, tok jeg på båndet og løp ned trappa.

Søkte om skilsmisse

Det var gått noen måneder siden skilsmissen, som jeg selv tok initiativ til. Jan og jeg hadde vært gift i mange år, og vi hadde to store gutter.

Men jeg hadde lenge vært skuffet over ham. Da guttene ble store, begynte vi å gli fra hverandre. Jeg hadde gjort masse for å forhindre dette. Jeg hadde kjøpt kinobilletter, tatt ham med på museumsbesøk og fått i stand romantiske restaurantbesøk. Men Jan viste liten interesse for alt dette.

Jeg hadde til og med kjøpt inn lekkert undertøy. De siste tre årene hadde vi ikke engang noe sexliv.

Det skuffet meg gang på gang at Jan var så passiv. Det hjalp heller ikke å snakke med ham. Likegyldigheten gled innover oss.

Til slutt hadde vi ikke noe å snakke om eller gjøre sammen. Så jeg sa jeg ville skilles. Selv det førte ikke til noen særlig reaksjon fra Jan. Han sa bare at det virket som jeg allerede hadde bestemt meg, så da måtte det vel bare bli sånn.

Reaksjonen hans bare bekreftet for meg at skilsmisse var det eneste riktige.

Guttene våre tok det pent. De gikk på videregående og skulle uansett snart flytte ut. Og de hadde nok også registrert dem dårlige stemningen mellom oss.

Flyttet ut

Jeg fant en leilighet i samme nabolag, mens Jan ble boende i huset vårt. Bikkja Lasso skulle vi dele på. Guttene kom og gikk som de ville begge steder.

Jeg var lettet da alt var på plass. Jeg hadde flørtet litt med en kollega, og nå begynte vi å treffes. Jeg var full av energi og var også mye ute med venninner.

Hver gang jeg hentet eller leverte Lasso, så jeg etter tegn på at Jans liv hadde rast sammen. Jeg forventet at han åpnet ubarbert, og med stabler av oppvask på kjøkkenbenken.

Det er ille å innrømme det, men jeg håpet å se noen slike tegn på at jeg faktisk hadde betydd noe i livet hans. Men det skjedde aldri. Jeg måtte til slutt innse at Jan så akkurat like frisk og opplagt ut som jeg selv følte meg.

Følte meg patetisk

En gang jeg hentet Lasso, kom han attpåtil med et kompliment. Det kom overraskende på meg. Han sa det så ut som jeg trivdes. Jeg bekreftet at det var tilfelle og håpet det ville signalisere at jeg var ovenpå.

Men jeg var forvirret da jeg gikk. Jan så faktisk bedre ut enn da vi var sammen. Samtidig hadde kollegaen min begynt å avlyse stevnemøtene våre. Han var åpenbart ikke interessert lenger.

Denne dagen, da elskeren min åpenbart hadde mistet interessen for meg, og sofaen ikke kunne lokke meg, bestemte jeg meg for å gå en ekstra lang tur med Lasso. Jeg prøvde å innbille meg at det var helt tilfeldig at bena mine førte meg forbi det gamle huset mitt.

Da jeg nærmet meg, hørte jeg Jans stemme fra terrassen, blandet med kvinnelatter. Hjertet begynte å hamre, og jeg snek meg nærmere hekken. Mellom grenene kunne jeg skimte en lyshåret kvinne. Men Lasso begynte å dra i båndet, så jeg måtte gå videre.

Det var gått et halvt år siden separasjonen, og det var vanskelig å innrømme at jeg var rystet. Spørsmålene kvernet rundt i hodet mitt. Var jeg allerede erstattet med en annen? Var hun yngre og penere enn meg? Hadde de vært sammen før vi ble separert?

Jeg ble liggende og gruble i senga hele den natten. For første gang gråt jeg på grunn av skilsmissen og det jeg hadde mistet.

Neste morgen var jeg fortumlet. Jeg fikk sendt en SMS til Jan, der jeg inviterte meg selv på et glass vin neste helg for å «avklare praktiske ting». Jeg følte meg patetisk. Var jeg ikke rett og slett bare sjalu over at Jan hadde funnet en annen?

Utover uka innså jeg at det handlet om noe mer. Jeg hadde fått et glimt av den Jan jeg hadde savnet så sterkt i mange år. Måten han kunne le uforbeholdent på, humoren og nærværet hans.

Det gikk opp for meg at det var dette jeg aller mest ville ha i livet mitt. Jeg var nødt til å prøve å gi forholdet vårt en siste sjanse.

Les også (+) Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd

En ny sjanse

Da jeg troppet opp hos Jan neste lørdag, var jeg nervøs. Vi snakket litt om Lasso og guttene, før det dro seg til mot de vanskelige spørsmålene.

Vi snakket litt om hvordan vi egentlig hadde det.

Da sa Jan noe overraskende. Han sa at jeg hadde hatt helt rett. Vi hadde kjørt oss fast i et dårlig spor, der vi ikke ga hverandre nok oppmerksomhet.

Jeg stotret frem at jeg jo hadde prøvd å gjøre noe med dette. Han samtykket straks. Men han hadde følt at jeg krevde så mye av ham som han ikke klarte å leve opp til.

Det hele hadde endt med at han følte seg mislykket, fortalte han.

For en gangs skyld ble jeg helt taus. Til slutt spurte jeg hva han kunne ha tenkt seg at vi heller hadde gjort. Han svarte å gjøre akkurat som vi gjorde nå, sitte på terrassen og prate og kose oss. At det ikke trengte å være så storslått hele tiden.

Der og da gikk det opp for meg hvor mye vi hadde snakket forbi hverandre. Jeg hadde fortsatt å kreve ting av ham som han ikke kunne gi, og han hadde håpet å få noe av meg som jeg ikke hadde gitt ham. På hver vår måte hadde vi gravd oss ned i en skyttergrav.

Jeg så på den opplagte og avslappede Jan som satt der foran meg, og visste at vi kunne klare bedre. Spørsmålet var om Jan tenkte det samme, og hvor mye den andre kvinnen nå betød for ham.

Senere samme kveld var vinflasken tom, og vi hadde trukket inn i stua. Da sa han de forløsende ordene. Han sa at hvis jeg ville, kunne han gjerne prøve å legge ned en litt større innsats i forholdet enn før. Han sa han skjønte at han ikke hadde gjort nok, men at han på en måte hadde frosset fast.

Trengte å miste hverandre

I dag er jeg lykkelig for at jeg ga ekteskapet vårt en ny sjanse. Venninnene mine trodde jeg tullet da jeg sa at jeg gikk tilbake til Jan.

Nå er det tre år siden alt dette skjedde, og det er som om vi har fått et helt nytt forhold. Jeg drar ikke Jan med på museumsbesøk eller kino. Vi har funnet så mye annet å være sammen om. Vi pusler i hus og hage, lager god mat og hygger oss med Lasso og guttene når de kommer på besøk.

Jan er blitt mye mer oppmerksom på å invitere meg ut og bidra til å holde forholdet i gang.

Vi verdsetter hverandre på en måte vi ikke gjorde før.

Vi trengte åpenbart å miste hverandre – før vi innså at vi så gjerne ville ha hverandre. Jeg angrer ikke på at jeg gikk fra Jan. For det var det som skulle til for at vi skulle finne tilbake til hverandre igjen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.