DE BLÅ SIDENE
Moren min var alltid så streng. Først i går fikk jeg vite grunnen
Da mamma viste meg det hemmelige fotoalbumet, falt alle brikkene på plass.
Helt fra jeg var barn har jeg hatt et anstrengt forhold til min mor. Det har ligget noe imellom oss så lenge jeg kan huske, og for meg har det handlet om at hun alltid har vært streng mot meg.
Som enebarn skulle man tro at jeg var bortskjemt og fikk det som jeg ville, men slik var det ikke.
I ungdomstiden hadde jeg strenge regler å forholde meg til, som førte til mye krangling og frustrasjon. Jeg måtte være inne tidligere enn venninnene mine, jeg fikk ikke lov til å bli med bestevenninnen min og hennes familie på ferie eller lov til å dra på ungdomsdiskoteket, hvor alle ungdommene samlet seg.
Jeg husket hvordan jeg skrek til mamma og kalte henne de styggeste ting. Hun satte en stopper for det meste, og jeg satt ofte inne på rommet mitt og gråt mens jeg skrev i dagboken min.
Jeg følte at jeg ble urettferdig behandlet og at hun aldri ga meg en sjanse til å være ungdom, føle meg fri og vise henne at jeg ikke fant på noe tull.
Så fort jeg var ferdig med videregående, flyttet jeg. Det hadde jeg drømt om siden jeg var 14 år. Å bli myndig, bo på hybel og studere ga meg den optimale frihetsfølelsen, og i de tre årene jeg studerte, hadde jeg kontakt med foreldrene mine av ren plikt.
Jeg følte det godt å distansere meg, og jeg skyldte på eksamen og deltidsjobben min de fleste gangene de inviterte meg hjem i helgene.
Faren min har aldri tatt til motmæle. Han har vært den snille og omtenksomme, men også den tause mannen i bakgrunnen, som har latt mamma styre og bestemme.
Å ha en mor som til enhver tid mente hun visste mitt beste, ble en stor belastning for meg, for det har fulgt meg gjennom hele mitt voksne liv.
Så fort jeg begynte å få selvstendige meninger og gjorde mine egne livsvalg, klarte hun å få meg til å tvile på meg selv ved å spørre meg om jeg virkelig syntes det valget jeg hadde tatt var godt nok. Hun hadde høyere ambisjoner på mine vegne enn det jeg selv hadde.
Hun kunne være negativ til en jobb jeg fikk, en leilighet jeg ønsket å kjøpe eller til bilen jeg kjøpte uten å snakke med henne på forhånd.
Som voksen ble jeg mer overbærende. Og da jeg giftet meg, stiftet familie og flyttet tilbake til hjembyen min, tenkte jeg at jeg fikk la foreldrene mine være som de var.
Jeg levde mitt eget liv, og selv om moren min kunne gi meg noen stikk ved å være kritisk til mine valg, lot jeg som ingenting. Hun sa av og til at hun bare ville mitt beste, og jeg svarte da ganske skarpt at jeg selv måtte finne ut av hva som var best for meg.
Les også (+): «Hun er moren min», sier du alltid, men jeg orker snart ikke mer
Mer avslappet
Da jeg fikk egne barn, lot jeg foreldrene mine bli ordentlige besteforeldre. Jeg følte at besteforeldrerollen deres gjorde det enklere for meg å forholde meg til dem.
De fikk sitte barnevakt, gå turer med barna og komme på søndagsmiddager. Det endret på noe. Moren min ble mindre opptatt av meg og mitt og hadde mer fokus på barnebarna sine. Jeg følte at jeg kunne få puste i fred, og jeg syntes også at forholdet mellom oss endret seg til å bli mer avslappet og positivt.
Likevel lå det noe mellom oss som gjorde at vi aldri ble fortrolige. Jeg gikk aldri til moren min med mine frustrasjoner eller betrodde henne ting jeg bekymret meg for.
Jeg ville ikke utsette meg for kritikken hennes eller hennes forventning om at jeg skulle følge hennes råd og se verden fra hennes perspektiv. Derfor var jeg bevisst på hvordan jeg oppførte meg i deres nærvær. Jeg var alltid hyggelig og blid, selv om jeg nettopp hadde kranglet med mannen min eller var hormonell og hadde mest lyst til å skrike ut hvor ille jeg følte meg der og da.
For litt over et år siden ble pappa dårlig. Diagnosen tilsa at han ville bli verre og verre med tiden, og i hans tilfelle gikk alt raskere enn vi hadde forventet.
Etter et år var han fortsatt frisk i hodet, men såpass hjelpetrengende at mamma ikke orket mer. For seks uker siden flyttet han inn på sykehjemmet i nærheten, og mamma var helt knust den dagen. De gråt begge to, men mamma klarte aldri å slutte å gråte.
Noen dager senere ringte hun meg. Jeg merket at hun hadde et stort behov for å prate. Hun virket ydmyk og sårbar, og det var en ny opplevelse for meg.
Tidligere ringte hun aldri for å slå av en prat, fordi hun ikke likte å prate i telefonen. Men nå hadde hun et stort kontaktbehov. Jeg begynte å kjøre innom henne på vei hjem fra jobben.
Innimellom dro vi begge på besøk til pappa, men ellers pratet vi mye, mest om overfladiske ting. Men hun innrømmet også at hun ikke likte å bo alene. Hun var litt husredd. Det gjorde at vi dro og kjøpte en liten kattunge.
Les også (+): Du reiste fra meg da jeg var liten. Nå sto du her og ville bli kjent med meg
Derfor var hun så streng
I går ettermiddag var jeg innom henne igjen, og det var da jeg opplevde noe som jeg aldri tidligere har opplevd. Mamma sa at hun hadde noe på hjertet, det var noe hun ville fortelle meg.
Hun hadde et alvorlig drag over ansiktet da hun gikk og hentet et fotoalbum. Hun snufset og tørket tårer før hun satte seg godt til rette ved siden av meg i sofaen.
Og gjennom denne samtalen, som er den viktigste samtalen jeg har hatt med mamma, fikk jeg vite noe jeg aldri tidligere hadde hørt om. Jeg hadde egentlig en søster.
Mamma viste meg et album fullt av bilder av lille Jannike, som døde i krybbedød åtte måneder gammel. Jeg så en liten, vakker jente som smilte mot kameraet. Hun ville ha vært fem år eldre enn meg hvis hun hadde levd.
Jeg ble så grepet av hele situasjonen. Mamma satt og gråt, og mine tårer kom også. Hun fortalte og forklarte. Etter at hun og pappa hadde mistet Jannike, ville de ikke ha flere barn.
De orket ikke å utsette seg for dette igjen. Men da hun likevel ble gravid, valgte de å beholde barnet, som altså var meg.
Mamma fortalte at hun visste at hun hadde vært en streng mor, men at det var fordi hun var så redd for meg.
– Du fikk knapt leke utendørs alene som barn, og du hadde noen rundt deg bestandig, sa hun. – Min frykt for å miste deg eller at noe skulle skje med deg, gjorde at jeg aldri klarte å slippe deg fri, sa hun mens hun gråt.
Tenk om jeg hadde visst noe om dette tidligere. Det hadde gjort det så mye enklere for meg å forstå hvorfor hun var som hun var. Det var min aller første tanke da jeg dro derfra.
Men mamma har aldri orket å snakke om det, og hun har ikke orket å se i fotoalbumet som viser en tid i livet hennes hvor hun opplevde den største gleden i livet, avløst av den verst tenkelige smerten, i løpet av mindre enn et år.
Nå er jeg overveldet over alt moren min fortalte. Det gir meg et helt nytt bilde av barndommen min og hvordan jeg opplevde henne som streng og kritisk. I alle år har jeg tenkt at hun kanskje ikke likte meg, siden hun var så streng. Men nå forstår jeg jo at det var fordi hun var så veldig, veldig redd for meg.
Mitt syn på foreldrene mine hadde endret seg betraktelig før jeg dro derfra i går, og jeg har tenkt så mye på det at jeg nesten ikke har sovet i natt. Denne samtalen minnet meg også på at foreldrene mine har hatt et liv før jeg ble født, det er noe man har lett for å glemme.
Moren min åpnet opp en ny dør i går, og jeg skal dra innom henne i ettermiddag også. Vi skal besøke pappa. Og mamma skal fortelle ham at jeg endelig har fått vite om Jannike.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
