Brevet jeg aldri sendte
Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg
Søsteren min fikk nok og flyttet, jeg ble igjen med deg.
Kjære mamma
«Jeg har to barn, men de kommer aldri på besøk til meg», vet jeg at du sier, mamma. Du sier det til naboer, slektninger og de få venninnene du har igjen.
Det er din oppfatning at du er sviktet av dine egne. «Utakk er verdens lønn», sukker du.
Hvorfor klarer du ikke å se hvorfor vi ikke er her for deg? Hvorfor har du aldri klart å forstå hva du utsetter oss for gjennom din måte å være på?
Jeg vokste opp med en mor, som til stadighet hadde vondt i hodet, og som vi måtte ta hensyn til.
Da pappa flyttet fra deg, forsto vi ikke helt hvorfor, men med årene ble det tydelig for oss hvilke årsaker som lå til grunn, nemlig ditt rusproblem.
I mange år lurte du både oss og din arbeidsgiver og du jobbet og misbrukte piller samtidig. Sannsynligvis var det vi barna som merket det mest, for du var sløv og uinteressert i våre liv.
Vi måtte klare oss selv, stort sett. Så, etter utallige sykmeldinger forklart med diverse sykdommer og plager, ble du uføretrygdet, og misbruket eskalerte.
Du skyldte på nerver og fysiske smerter hele tiden og forlangte at vi stilte opp og tok ansvar i vårt felles hjem.
For meg ble det en utfordrende oppvekst, ikke minst da Eline, som er tre år eldre enn meg sa at hun hadde fått nok.
Hun flyttet til kjærestens familie og jeg ble alene igjen med deg.
«Du er en ordentlig jente og stiller opp for moren din» sa du, og det forpliktet.
Jeg fikk dårlig samvittighet når jeg drømte om å dra fra deg. Du lærte meg jo ordtaket: «Du skal ikke forlate en som ligger nede».
Men jeg kom meg heldigvis bort, og det var en lettelse. For første gang på lenge følte jeg at jeg kunne være glad og tenke på meg selv. De eneste gangene jeg hadde det dårlig var hvis du ringte, eller jeg dro på besøk til deg.
Hver gang fikk jeg høre at jeg hadde sviktet, og at du fortjente bedre. «Hva har jeg gjort galt som har fått så egoistiske døtre», spurte du.
Jeg fikk høre av onkel at du rakket ned på meg og søsteren min, at du kalte oss utakknemlige og bortskjemte egoister.
Hva skulle jeg si? Jeg ønsket ikke å fortelle at du lå sløv på sofaen mesteparten av dagen og så på tv-serier, og at du ikke viste interesse for våre liv. Sannheten er jo at jeg har vært skuffet over deg i mange, mange år.
Nå er jeg blitt voksen og har fått barn selv, og vi har ingen kontakt lenger. Det var jeg som brøt med deg, og vet du, jeg føler lettelse. Som mor forstår jeg ikke dine valg og krav. Heller ikke min søster besøker deg.
Mine barn skal få være barn, og jeg skal stille opp for dem og gi dem en god barndom. Det ga ikke du til oss. I ditt liv har pillene kommet i første rekke. Det verste er at du har benektet dette selv, og det gjør du fremdeles.
Innse ditt problem og søk hjelp. Hvis ikke, kan vi ikke ha kontakt. Dette er min holdning nå. Det er ikke synd på deg, for du har et valg.
Kanskje du innerst inne vet hvorfor du er alene?
Til alle som får høre historier om barn som ikke hjelper syke foreldre vil jeg minne om at saken kanskje har mer enn den ene siden. Det er som regel svært gode grunner til at barn tar avstand fra sitt opphav.
Mamma, ditt liv er ditt ansvar. Jeg nekter å ha det dårlig på grunn av deg og valgene du tar hver dag. Per i dag er du en mor uten barn, og det er din egen skyld.
Hilsen datteren din
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
