Nesten ingen kom hjem:
«Jeg trodde Auschwitz var et helvete på jord og at ingenting kunne bli verre. Jeg tok feil»
Skipet Donau forlot Oslo havn en mørk novemberdag i 1942 med 532 jøder om bord. Bare ni kom hjem igjen. En av dem var Chavas pappa, Robert.
«Selv våre hjerner ville ikke alltid tro det øynene våre så.»
Robert Savosnick var 27 år gammel da han ble arrestert i Trøndelag og sendt videre til Oslo og Bredtvet fengsel. Han var dermed om bord da skipet Donau forlot Oslo 26. november 1942.
Sammen med 531 andre jøder ble han fraktet ut av landet og havnet i Auschwitz.
Etter en nedverdigende ankomstprosedyre med seleksjon ble fangene beordret til å marsjere rundt i leiren i timevis.
Det stinket urin og avføring, og da de endelig fikk noe å spise, var maten bedervede poteter.
Robert selv beskrevet det selv på denne måten:
«Forholdene på brakka var elendige. Sengene våre, det er ikke riktig å kalle dem for senger, vi lå på en madrass av trespon.
To eller tre fanger i samme køye. Det hendte ikke så sjelden at en sengekamerat var død om morgenen. Dette må oppleves for å forstås.»
Det var isende kaldt da de norske jødene kom til leiren i begynnelsen av desember, men først i slutten av januar ble fangene utstyrt for vinteren.
De nye uniformene hadde litt tykkere stoff, men de hadde ikke noe å ha på hendene, og de måtte fremdeles gå i tresko.
Les også (+): Sjokk-sektens grusomme plan: De som ikke ville reise frivillig, måtte «hjelpes» på veien
Psykisk sterk
En morgen våknet Robert med høy feber og uregelmessig puls. Han hadde fått tyfoidfeber, en sykdom som har mellom 10 og 20 prosents dødelighet hvis den ikke behandles.
Jøder på sykestuen Revier i Auschwitz fikk ingen medikamenter, bortsett fra tjæresalve og papirbandasjer til utvortes bruk.
Likevel gikk det bra med Robert. Han kom seg gradvis, og etter et par uker kunne han utskrives.
Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før Robert igjen havnet på Revier. Denne gangen hadde han fått flekktyfus, en sykdom som uten behandling har over 40 prosents dødelighet. Men også denne gangen klarte han seg.
– Robert var fysisk og psykisk sterk, og han hadde gode venner i tillegg til en solid porsjon med flaks. Det var mange faktorer som gjorde at han slapp unna, sier historiker Ingar Holm, som har skrevet boken «Overleverne» om Robert og seks andre som kom hjem i live fra konsentrasjonsleiren.
Roberts familie kom opprinnelig fra Raczki, nordøst i Polen. Bestefaren hadde emigrert til Trondheim og startet opp som urmaker i byen. Da han døde i 1906, overtok sønnen Ernst forretningen.
I 1909 giftet Ernst seg med Dika Matulsky, og de fikk to barn, Mikael og Robert. Robert, som var født i 1915, tok artium og begynte deretter å studere medisin.
Verre enn Auschwitz
I oktober 1943 ble Robert og 6000 andre fanger sendt til en nyopprettet leir i Warszawa.
«Jeg trodde Auschwitz var et helvete på jord og at ingenting kunne bli verre. Jeg tok feil. Auschwitz var et organisert helvete. Krematoriene fungerte. Likene ble ikke liggende på appellplassen. Warszawa var et planløst helvete.
Her fantes ingen krematorier. Likene ble stuet opp i en vogn med grind og kjørt utenfor leiren og stablet i store hauger. Deretter ble likhaugen dusjet med bensin og satt fyr på. Røyken og lukten var forferdelig. Slike likbrenninger ble foretatt et par ganger i uken.»
Sommeren 1944 rykket den Den røde armé frem til Warszawa, og fangene fra leiren ble evakuert. I hendene hadde de brød for flere dager, på beina kun tresandaler.
Fangene trodde de var heldige der de la ut i strålende sommervær. Det var de ikke. Robert forteller i boken:
«Det var djevelsk varmt, og tørsten begynte å plage oss. Vi opplevde den mest djevelske og infame tortur mennesker kan utsettes for. Brød hadde vi for flere dagsmarsjer, men ikke en dråpe vann. Flere og flere fanger tålte ikke påkjenningen og ble liggende igjen. SS-soldatene ga dem «nådeskuddet» og strøk dem ut av sitt regnskap. Kanskje var det flere hundre fanger som mistet livet under denne marsjen. Det er ufattelig, men vi bare skrevet over dem som ble liggende. Medlidenhet, medfølelse og sorg nådde ikke frem til vår bevissthet. Alt var koblet ut. Enhver måtte tenke på seg selv. Enhver måtte stålsette seg i forsøket på å overleve.»
Les også (+): Funnet under kirkegulvet førte til en rystende avsløring
Tatt imot av kronprins Olav
9. juni 1945 kunne Robert endelig gjøre seg klar til å reise hjem til Norge.
De landet på Fornebu, og den første som møtte dem, var en mann de godt visste hvem var. Han håndhilste med et hjertelig «Velkommen hjem, gutter!». Mannen var kronprins Olav.
Robert hadde ikke familie i Norge da han kom hjem, men fikk bo på en skole i Oslo og mottok matbilletter.
Etter noen dager ble han imidlertid oppsøkt av broren Mikael, som overtalte ham til å fortsette studiene. Det var tungt i starten, tre år senere var han ferdig utdannet lege.
I 1950 giftet han seg med jordmor Britha Marcus i Malmö, og paret fikk fire jenter. Robert var svært glad i barn og åpnet privatpraksis som barnelege. Fra 1975 og til han gikk av med pensjon, var han overlege ved Trondheim helseråd.
Åpnet seg
De første årene etter krigen fortalte Robert lite om opplevelsene fra fangenskapet, men etter hvert åpnet han seg.
Han mente at kunnskap om holocaust var et viktig middel for å bekjempe nynazistiske strømninger. I 1986 ga han ut boken «Jeg ville ikke dø», fortalt til Hans Melien, om sine år i konsentrasjonsleir. Robert Savosnick døde i 1998, 83 år gammel.
Chava Savosnick (71), den eldste av Roberts fire døtre, forteller hun tidlig fikk vite hva faren hadde gjennomgått som ung.
– Han skilte seg nok fra flere av de andre overleverne, som var tause. Pappa snakket med meg om Auschwitz fra jeg var rundt 12 år gammel. Det var ikke slik at vi satte oss ned for å ha en lang prat, men det skjedde stadig ting som minnet ham om hva han hadde opplevd, og da fortalte han litt, sier Chava.
Familien bodde ved Nidelva i Trondheim, og da godstoget kjørte forbi, kunne Robert bli fjern i blikket.
Han fortalte da barna om hvordan han, sammen med andre jøder, hadde blitt stuet sammen som kveg i godsvogner uten mat og drikke og transportert til Auschwitz.
– Det hendte også han ble påminnet opplevelsene da vi spise ekstra god mat. Da fortalte han oss at det jo er noen i verden som sulter, og at han selv gjorde det da han satt i konsentrasjonsleir. Vi fikk stadig høre små drypp, og jeg skjønte tidlig at nummeret han hadde tatovert på armen, var noe annet enn et telefonnummer, forteller hun.
Hjerte for andre
Robert hadde et hjerte for familier som hadde det vanskelig, og hvis han oppdaget at en familie var fattig, så tok han som lege ikke betalt.
Han kunne for eksempel si: «Ikke nok med at barna deres er syke, de skal vel ikke betale for det også.»
– Noen ganger var jeg med på sykebesøk og kunne ta med en venninne, det syntes vi var stor stas. Vi var ikke med inn, men satt og ventet i bilen mens han var inne hos familien. Det hendte pappa var så sliten at han måtte kjøre til siden og sove litt før han tok på neste sykebesøk, forteller datteren.
Barndomshjemmet var et åpent hus. Robert var veldig sosial og hadde en omgangskrets med alle typer mennesker fra alle sosiale lag.
– Vi barna lærte at alle mennesker var like mye verdt, og at folk med penger eller status ikke var bedre enn andre. Jeg håper jeg har klart å videreformidle det til mine døtre. Jeg beundrer pappa for at han etter å ha overlevd Auschwitz klarte å leve et godt normalt liv, selv om han, som han sa, «er konsentrasjonsleirfange på livstid».
Chava forteller at hele familien ble påvirket av den grusomme familiehistorien. Det har ført til at de er bevisste på menneskerettigheter og at noe slikt aldri må skje igjen.
Alle de fire søstrene har valgt å jobbe med mennesker, og de har antennene ute for urettferdighet og diskriminering.
– Pappa overlevde noe man teoretisk sett ikke skal kunne overleve. Og vi barna vokste alltid opp med mottoet at «en Savosnick gir aldri opp». Får man et slag, reiser man seg opp igjen. Det er noe jeg også har videreført til mine barn.
