Arnes lekekamerat forsvant
Ellinor (5) og Arne (7) lekte sammen hver dag. Plutselig var Ellinor borte.
I 74 år visste ikke Arne Koksvik hva som var skjedd med barndomsvenninnen. – Historien kunne ikke bli verre enn det som skjedde Ellinor.
Sammen med en venn spaserte Arne Koksvik (85) i stille gater. Det var fint å være i Oslo igjen, syntes han. Et viktig stopp for den pensjonerte presten var Rosenborggata på Majorstuen, hvor han vokste opp. Plutselig så han noe skinne på fortauet. Han gikk nærmere.
– Jeg fikk sjokk, ble helt stiv. Krigen kom tilbake med all sin gru. Jeg visste ikke at Oslo hadde snublesteiner. Jeg hadde bare sett dem i Berlin, sier han.
På den gylne steinen sto det: «Her bodde Ellinor Meiran, fødselsår 1937, deportert 1942 Auschwitz. Drept 1.12.1942.»
Ellinor! Hans egen lekekamerat, jenta med det mørke håret, hun som han alltid var sammen med. 74 år etter at hun forsvant, hadde han plutselig svaret. Arrestert, deportert og gasset i hjel fordi hun var jøde.
– Vi sto over messingskiltene og leste de dystre dataene flere ganger. Det var ikke lett å fortsette samtalen, forteller Arne, som i dag er bosatt på Kongsberg.
75 000 snublesteiner
Det var under et Oslo-besøk i 2016 at Koksvik oppdaget hva som hadde skjedd. Han kan takke den tyske kunstneren Gunter Demnig for at han fikk svaret. Det var Demnig som fikk ideen til minnesmerker for holocaustofre utformet som brostein, også kalt snublesteiner.
Siden 1994 er over 75 000 snublesteiner lagt ned over hele Europa. Hver stein er belagt med en messingplate med navn, fødselsår, deportasjonsår, dødsdato og dødssted inngravert. «Et menneske er ikke glemt, før dets navn er glemt», heter det i jødenes bok, Talmud.
Les også (+) Krigshelten sluttet aldri å bebreide seg selv for brorens død
Jødene ut av Norge
Snublesteiner
- Snublesteiner er et minnesmerkeprosjekt etter en idé av den tyske kunstneren Gunter Demnig. Minnemerkene i metall ser ut som brostein.
- Steinene støpes ned i fortauet på steder der jøder eller andre ofre for nazismen, bodde eller arbeidet frem til de ble deportert og drept.
- Siden 1994 er det plassert over 75 000 snublesteiner i 26 land i Europa.
- Jødisk Museum i Oslo legger ned steiner for de jødiske ofre for Holocaust.
- Det er lagt ned til sammen 670 snublesteiner i Norge, 393 av disse i Oslo.
I 1942 bodde det 2200 jøder i Norge, flertallet av dem i Oslo. Mange var kommet fra Russland, Baltikum og Øst-Europa for å unnslippe jødeforfølgelser. Så kom andre verdenskrig og forfølgelsene nådde Norge.
I januar 1942 måtte alle
jøder registrere seg, og jødenes legitimasjonskort ble stemplet med en «J» i rød farge.
I oktober samme år kom en lov som gjorde det mulig å inndra jøders formue, og 26. oktober ble de fleste mannlige jøder over 15 år arrestert og fengslet. Blant dem var Ellinors far, Jacob Bernhard Meiran (37), hennes bestefar Moritz og onkelen Charles.
De mannlige jødene ble ført til Berg interneringsleir i Vestfold. Derfra skulle de deporteres. Resten av den jødiske befolkningen i Oslo og Aker skulle arresteres på samme tid. Datoen ble satt til 26. november.
Les også (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Livredde barn
Allerede klokka 04.30 om morgenen 26. november startet den store aksjonen. Hus for hus ble ransaket og de jødiske familiene arrestert. Politiet samarbeidet med Oslo drosjesentral for å hente folk. Deportasjonen var en del av «den endelige løsningen» på jødeproblemet.
I alt 529 mennesker ble brakt til den ventende båten DS «Donau». Fem år gamle Ellinor Meiran var ett av mange jødiske barn som ble arrestert og deportert denne dagen.
– Tenk hvor redd hun må ha vært, sier Arne Koksvik.
I løpet av 1942 og 1943 ble i alt 773 norske jøder deportert til tyske dødsleirer
- Den største deportasjonen skjedde 26. november 1942, da i alt 529 jøder ble fraktet ut av landet med skipet DS Donau. Det var denne båten Ellinor Meiran var med.
- De fleste norske jødene ble sendt til dødsleiren Auschwitz, kun 38 overlevde.
- I overkant av 1000 jøder klarte å flykte og unngikk dermed massemordet.
Nedre Grünerløkka og Hausmannskvartalene var hjertet av det jødiske Oslo. Hit ble det ikke bare sendt drosjer, men en lastebil. Mange familier ble utsatt for vold den mørke novembermorgenen.
Rasende tilskuere sto i klynger på fortauene og så mødre med livredde barn bli skysset inn i bilene. Bil etter bil ble sendt av sted med morgentrøtte, forvirrede og gråtende familier.
Forelsket i Ellinor
Arne Koksvik var syv år i 1942. Han var så glad for å bo i Rosenborggata. De første barneårene tilbrakte han med familien i Vika. Der hadde de vask og utedo, på Majorstuen hadde de kjøleskap og bad. Rosenborggata var full av barn, og det var nesten ingen trafikk.
– Vi var sikkert 25 stykker som lekte sammen, gutter og jenter. Vi lekte sisten og balleker, spilte fotball og hadde skirenn. Et veldig godt lekemiljø, forteller han.
Ellinor var to år yngre og veldig pen, med langt, sort hår.
– Det var uvanlig å ha mørkt hår. Jeg var nok litt barneforelsket i henne, sier han.
Foran Ellinors hus lå det store vedstabler på plenen. I stablene laget de hemmelige rom og ganger.
– Men når den fæle flyalarmen gikk, løp vi hver til vårt. Da måtte alle i kjelleren og vente til faren-over-signalet, forteller han.
Kjelleren var spennende om dagen, uhyggelig om natten. Ikke sjelden hørte de drønn av eksplosjoner i det fjerne.
Les også (+) Norske Kerstin fra Sogn og Fjordane flyktet fra DDR
Morens død
Rosenborggata hadde moderne, røde teglsteinsbygninger, oppført på slutten av 1930-tallet. Ellinor bodde i nummer 15C, Arne i 13B. Begge leilighetene lå i tredje etasje, så de kunne se over til hverandre og vinke. Arne visste at Ellinors mor var død, og at hun bodde i leiligheten sammen med faren.
Moren til Ellinor, Rosa, kom fra Trondheim. Hun var født Isaksen, og familien kom opprinnelig fra Polen. Rosa giftet seg med Jacob i 1936 og fikk Ellinor året etter. Ellinor hadde ingen søsken, men
mange onkler og tanter. Faren hadde fire søsken, moren Rosa hadde ni.
I januar 1942 ble to av Rosas brødre plutselig arrestert, beskyldt for å ha hørt på en britisk radiosending. 27. februar ble begge brødrene dømt til døden. Samme dag døde Rosa, Ellinors mor, bare 32 år gammel. Den offisielle dødsårsaken var hjerneblødning, kanskje døde hun av sjokk.
Brødrene Wulf og David Isaksen ble henrettet i mars 1942. På et par uker var tre unge mennesker i samme søskenflokk revet bort, og en femåring hadde mistet moren.
– Det eneste jeg har
Arne visste ikke at Ellinor i en måned hadde bodd alene med bestemoren, som også het Rosa. Hun flyttet inn da Ellinors far ble arrestert. Jacob, som drev herreekvipering i sentrum, skal ha vært fra seg av fortvilelse. «Datteren min, det eneste jeg har igjen», sa han og viste et fotografi av Ellinor til Moritz Nachstern, typograf i Hjemmet, da de sto sammen i køen av arresterte.
En soldat oppdaget bildet, og Nachstern ble vitne til at bildet av Ellinor ble revet i stykker og trampet på, mens faren hennes ble slått og kommandert til å stå med ansiktet mot veggen.
Bestemoren Rosa Meieranovski var en mørk kvinne med trekk som lignet Ellinors. Hun var født i Litauen og innvandret til Norge i 1902. Høsten 1942 bodde hun sammen med ektemannen Moritz og den 27 år gamle sønnen Charles på Sagene i Oslo.
Charles var luftvernsoldat da tyskerne angrep 9. april 1940, og hadde allerede vært i tysk fangenskap en periode. Nå ble han igjen fengslet, denne gang med faren og broren. 62 år gamle Rosa satt plutselig med eneansvaret for lille Ellinor.
Ellinor og bestemoren forsvant ikke i det stille da drosjen hentet dem 26. november. Hele gården var i opprør, forteller historiker Bjarte Bruland i boka «Holocaust i Norge». Protestene var nytteløse. Ellinor og Rosa var jøder og skulle utryddes.
Les også: Johan (98) overlevde de verste grusomheter – i sitt siste intervju kom han med en advarsel til alle
Trodde hun hadde flyttet
Arne ville leke, men Ellinor var hverken ute i gaten eller i vinduet.
– Jeg spurte de voksne, men ingen kunne svare. Jeg trodde hun hadde flyttet. Det tror jeg foreldrene mine også trodde. Vi bodde jo ikke i samme blokk, forteller han.
I leiligheten til Ellinor flyttet det raskt inn en ny familie.
– De hadde naziflagg med hakekors og holdt mange fester, forteller Arne Koksvik.
Arne savnet Ellinor og stilte seg opp i vinduet, men fikk streng beskjed om å ikke se for lenge.
Kaos på brygga
Ellinor og Rosa ble fraktet til Pipervika. Ved Utstikker I ventet transportskipet Donau. Syke, gamle og funksjonshemmede måtte selv bære sin bagasje. Den som snublet, ble sparket videre. Ingen hadde lov til å gi dem en hjelpende hånd.
Det var kaos på brygga. Mange gråt, noen sto på tå utenfor gjerdet for å få et glimt av familie og venner. Klokka 11.30 gled et tog inn på havna. Det var mennene som kom fra Berg. Bestefaren til Ellinor var ikke med, han ble først sendt med båten «Gotenland» vinteren 1943 og drept i Auschwitz i mars.
Kanskje fikk Ellinor et glimt av faren Jacob eller onkel Charles, men sannsynligheten er liten. Kvinner og barn ble tvunget til å stå med ansiktet mot veggen for at de ikke skulle se ektemenn, fedre og sønner. Sekker med kål og poteter ble brakt om bord. Det var maten passasjerene skulle få de neste dagene. Halm ble lagt på gulvet i lasterommet.
Så ble mennene ble stuet i et lasterom foran, kvinnene bak. Ti minutter forsinket, klokka 14.55, la Donau ut fra kaia og forsvant i novembertåka. Havnemyndighetene beskrev transporten som «last jøder». Værvarslingen var elendig.
Les også (+) Mammas grufulle hemmeligheter: – Ikke spør, det er verre enn du tror
Ellinors hus
78 år senere står kunstner Vebjørn Sand i Holmenkollen, høyt over Oslo, og peker.
– Der nede bodde Ellinor, og der lå båten hvor hun satt i lasterommet. Det er så hjerterått, sier han.
Bak ham ligger «Roseslottet 2020», et kunstprosjekt der Sand gjennom blant annet 100 malerier forteller historien om det okkuperte Norge. Hittil har rundt 80 000 mennesker besøkt utstillingen på Frognerseteren i Oslo. Sand har viet deportasjonen og Ellinor spesiell oppmerksomhet.
– Jeg ville fortelle historien gjennom et lite barn. Historien kunne ikke bli verre enn det som skjedde Ellinor, sier han.
Et eget hus forteller hennes historie. Ellinor i rød kåpe på vei inn i drosjen, Ellinor ned landgangen med bestemoren, bamsen og kofferten. En diffus mørk haug med to fargeklatter, Ellinors røde kåpe og skoene hennes, antyder utslettelsen. Det siste maleriet heter «Askesøvn». Her møter vi Ellinor etter at hun er død.
Sand vil gjøre Ellinor til Norges mest kjente femåring. For nazistene var Ellinor bare et nummer eller en figur.
– Ikke engang «kropper» fikk man kalle jødene etter at de var gasset i hjel. Selv i døden skulle jødene fratas sin status som mennesker, sier Sand.
Maleriene av Ellinor var de vanskeligste for ham rent følelsesmessig. Slik virker også bildene på publikum. Mange kommer gråtende ut av Ellinors hus.
Drept umiddelbart
Donau seilte rett inn i en orkanlignende storm og ble sterkt forsinket. Rosa og Ellinor kom til byen Stettin i Polen 30. november. Dagen etter ble de ført inn i et tog som brakte dem til Auschwitz. Begge ble drept samme natt som de ankom leiren, 1. desember 1942.
Onkel Charles døde antagelig noen dager senere, mens Ellinors far var fange i noen måneder før han ble gasset i hjel på samme dag som sin egen far, 3. mars 1943. Bare ni av de 529 menneskene som ble deportert med Donau i november, overlevde krigen.
Tilbake i Auschwitz: Jeg tror fortsatt på det gode i mennesket
Krigen sitter i
I Rosenborggata forsvant nazifamilien etter hvert, og i 1945 kom frigjøringen. Arne ble voksen, studerte teologi, giftet seg og fikk barn. I 40 år var han prest på ulike steder i landet.
Krigen sitter i ham ennå. På et blunk kan han gjenkalle 9. april 1940, dagen da Vika ble bombet og veggene sprakk i kjelleren hvor familien søkte tilflukt.
– Krigen har preget livet mitt og meg som person. Jeg er ennå redd for flyalarmer, sier han.
Når Koksvik ser nynazister som marsjerer i gatene, og støtter en ideologi om overmennesker og undermennesker, får han frysninger.
Han tenker på Ellinor og det helvetet hun måtte igjennom. Hvordan hun etter den lange reisen kom til leiren og måtte kle av seg for å bli gasset i hjel.
– Vi må stå sammen mot slike syke tanker og vanvittige ideologier som fører til grusomme ugjerninger, sier han.
