En dag får trebarnsmoren Margarete tilsendt et fotoalbum fra en ukjent nordmann. Det endrer livet hennes

Margarete Valåmo, 100 år, bor i en omsorgs­bolig i hjemkommunen Hemnes i Nordland og synes at hun har det bra. På veggen har hun rammet inn gratulasjonskortet fra H.M. Kong Harald og bilder av ­høytidsstunder og mennesker hun er glad i.

Men også ett av seg selv. Det er et gammelt sort-hvitt fotografi og viser en ung og vakker kvinne.

Det lille bildet bærer med seg en historie om forelskelse ved første blikk, sterk kjærlighet og livets tilfeldigheter. Men også om å tørre å satse og forlate alt som er nært og kjært.

– Bildet var direkte årsak til at vi, som var tyske og bodde i Berlin, havnet her i Korgen, sier datteren Marianne Valla Stumpf. Hun hjelper oss med å få formidlet morens innholdsrike og helt spesielle tidsreise.

I lille Korgen bor det i ­underkant av 900 innbyggere, og alle kjenner alle. Berlin har rundt 3,8 millioner. Under ­andre verdenskrig var det så mange som rundt 4 millioner som bodde der. Og mens Berlin er kjent for sitt yrende liv med kafeer, restauranter, butikker og kunstgallerier, markedsfører Korgen seg som et sted der du finner roen og hvilepulsen.

Men før vi deler den utrolige kjærlighetshistorien om de to som levde vidt forskjellige liv, skal vi gå tilbake i tid.

– Jeg ble født 5. mars 1924 i Eisenach/Thüringen i Tyskland, som den andre i rekken av tre søstre, forteller Margarete.

Foreldrene Ella og Johann Hospes var musikere. På grunn av stor arbeidsledighet i mellomkrigstidens Tyskland, flyttet de til den nederlandske kolonien Java i Indonesia i 1928, da Margarete var fire år gammel. Der ble de i ti år. Lillesøsteren Gerda ble født i Semarang på Java i 1929.

Faren reiste rundt med eget orkester på spilleoppdrag på hele øya for å tjene til livets opphold, og familien bodde i Semarang, Bandung, Malang og Surabaja.

– Moren min skjøt slanger som var for nærgående og flaggermus som ble sagt å være like store som små dachshunder, sier Margarete. Hun snakker både tysk og norsk når hun forteller om livet sitt.

Les også: (+) Jeg gledet meg til å bli farmor, men mormor tok fullstendig styringen

Tilbake til Berlin

Mens de bodde på Java, skjedde mange dramatiske ting. Et jordskjelv rammet. Margarete slet med astma-bronkitt og måtte ha inhalasjoner daglig, og ble sendt opp i fjellene for å få bedre luft. Da hun var seks år, fikk hun malaria.

– Selv om orkesteret til pappa gikk bra, flyttet vi til­bake til Tyskland i januar 1938. Foreldrene mine ville ikke miste sitt tyske statsborgerskap. Kanskje skyldtes det også uroen i Europa og på Java, sier hun.

Margarete var 14 år da ­familien var samlet i Berlin, og hun utdannet seg til hattemakerske. Fagprøven gikk ut på å lage en Florentiner-hatt, og den pyntet hun med et rødt fløyelsbånd, dandert i en sløyfe.

– Andre verdenskrig tok fra meg sjansen til å praktisere faget. I stedet tok jeg forefallende arbeid, minnes hun.

Krigen gjorde alles liv ­vanskelig, spesielt for de som ikke støttet Hitlers fremmarsj. Margaretes familie tok avstand fra nazismen.

– Vi måtte ofte søke tilflukt i bomberom. Noen opplevelser satte dype spor, sier 100-år­ingen.

Les også: (+) Brits mor var tjenestejente hos en mann med syv barn. Så ble hun gravid med husherren

Nektet å nazi-hilse

En stund ble hun tvunget til å jobbe i felten med førstehjelp blant hardt skadde, som en straff for noe hun hadde gjort.

– Men det føltes ikke som straff, det var lærerikt og interessant, selv om jeg så mye trist, sier hun.

Margarete nektet å gjøre nazihilsen. Hun ble også en gang invitert til et stort jule­selskap av en nazioffiser og avslo høflig. «Jeg forstår ikke at dere feier julen så stort. Vet du ikke at Jesus var jøde? Dere forfølger jødene og tar ­livet av dem!», sa hun.

– Etterpå måtte jeg rømme fra Berlin og gå i dekning lenger sør i Tyskland. Sjefen min fikk moren min til å komme til bussholdeplassen med en koffert med klær og det mest nødvendige.

Da hun endelig kunne dra tilbake til Berlin uten å frykte represalier, var togene over­fylte. Folk satt på koblingene mellom togvognene og lå på taket. Lokomotivføreren fløytet hver gang det kom en bro eller hindring over togtaket, slik at de som var der fikk lagt seg langflate.

– En mann rakk ikke å legge seg ned tidsnok og ble sannsynligvis truffet av en ståltråd over halsen, for han mistet hodet. Jeg husker at jeg så hodet hans falle fra taket, forteller Margarete.

Les også (+) Anna ble satt bort som slave da hun var seks år gammel. Som voksen fikk hun 14 barn. Kun syv av dem overlevde

Fikk tre barn

Berlin var nedbombet etter krigens herjinger, og livet i storbyen fortsatte å være krevende også i etterkrigstiden. Den utdannede hattemakersken ble gift med Harry Paul Gerhard Stumpf, og de fikk tre barn i løpet av tre år fra 1950-1953 – Maria Luise, Manfred og Marianne.

Så, i 1955, ble hun enke. Og her starter historien om hvordan hun endte i Norge.

Margarete var bare 31 år gammel da hun ble sittende igjen med eneansvaret for barna, minstemann var bare to år. Fordi hun hadde slitt med sykdom, fikk hun tilbud om å sende de to yngste til Norge i 1959.

– De skulle få et sommerhjem, fetes opp og få opplev­elser, forteller datteren Marianne, som har brukt mye tid på å få morens historie.

Fotografiet

Barna kom hjem igjen og hadde hatt det fint i Norge. Da Marianne hadde bursdag, kom det et fotoalbum i posten i gave fra en nordmann. Margarete ble rørt over gesten og sendte et takkebrev. Hun la ved et lite bilde av seg selv for å vise hvem som takket.

Da Paul Jenssen Valåmo i den lille nordnorske kommunen Korgen så fotografiet av henne, ble han øyeblikkelig veldig forelsket og tok kontakt.

– Vi skrev til hverandre en tid, og så besøkte han meg to ganger før jeg reiste opp til ham nyttårshelgen 1961–62, forteller hun.

Kjærlighetshistorien utspant seg i en tid da Berlin fortsatt var i krise. Uten forvarsel rullet russerne ut piggtråd rundt hele Vest-Berlin natt til 13. ­august 1961. Fire dager senere begynte de å bygge muren som delte byen i to frem til ­november 1989. Folk som tilfeldigvis oppholdt seg på «feil side» kom seg ikke hjem.

– Vi bodde 300 meter fra grensen på vestlig side, og var vitne til at folk ble jaget fra hjemmene sine. Vi hørte også skuddene da folk ble beskutt under fluktforsøk fra øst til vest.

Paul og Margarete hadde sett hverandre totalt fem-seks uker da de i juli 1962 giftet seg i Berlin, som da var Vest-Berlin.

– Jeg tok med meg mine tre barn og flyttet til Paul i Korgen. Ikke ett sekund har jeg angret på den avgjørelsen, sier den 100 år gamle damen i dag.

Les også: (+) Dagen etter bisettelsen fikk Kirsti farens testament i hånda: – Har du en god advokat? Spurte vergen

Hører til i Korgen

Hun var en storbydame som snakket tysk og kom fra en by med milde vintre. På den nye hjemplassen var det masse snø og kaldt. Det var en stor omveltning for både henne og ungene.

– Vi kom hit i desember. Jentene og jeg hadde på oss like vinterklær, kjøpt inn av Paul, og hvite støvletter, kjøpt i Berlin. Vi ble «beglodd», men på en positiv måte. Det tok ikke lang tid før jeg forsto at folk i Korgen ønsket å bli kjent med oss. Noen tok til og med kurs i tysk for å klare å kommunisere med oss, forteller Margarete.

Sammen med Paul opp­levde hun Norge på kryss og tvers. De dro også på bilturer til våre naboland og andre land i Europa.

Selv gjorde hun den siste, lange reisen med Marianne til Berlin da hun fylte 90 år, men da var konklusjonen: Jeg hører til i Korgen.

I norske Paul fikk barna en god pappa og hun en snill ektemann. Ekteskapet varte i 56 år til han døde i september 2018.

– Det tyngste jeg har opplevd i ­livet var å miste Paul. Han døde brått, sovnet inn på natten. Kvelden før holdt han godt rundt meg, som om han visste hva som skulle skje, forteller enken.

Det var også en sorg da barnas far fikk hjernesvulst og døde. Å bli igjen med aleneansvaret for tre barn var veldig tøft.

– Jeg vil likevel si at livet mitt har vært bra. Betjeningen og beboerne her på omsorgssenteret er bare vennlige, så jeg har lite å klage på, sier hun.

Hørselen og synet er blitt dårligere med årene. Hun mangler også førlighet i en hånd og sliter derfor med å kneppe knapper i bluser, men Margarete vil ikke ha hjelp – hun bruker heller lang tid selv. Å klage er ikke hennes stil.

– Mamma prøver å gå ut med rullatoren så ofte hun kan. Når vær og føre ikke er bra, går hun daglig rundt på senteret med rullatoren, sier datteren Marianne.

Noe Margarete har tenkt ofte på de siste årene, er det en synsk kvinne sa til henne om fremtiden da hun var ung. Hun spådde at kjærligheten skulle føre henne over hav, og at hun kom til å få et langt liv. Spå­dommene gikk i oppfyllelse.

Etter samlivsbruddet oppdaget Lill-Karin (44) en mørk familiehistorie

– Glem meg. Finn deg en annen jente! sa Solveig etter ulykken. Men Halvard nektet å svikte henne