«MORFAR SKJØT FØRST»
Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Ta godt vare på disse, sa morfar. Det gjorde Tom i 50 år. Da han åpnet dagboken, fikk han lese en utrolig historie – en historie han forteller igjen i denne saken.
På min syvårsdag fikk jeg en helt spesiell gave av morfar.
Håndskrevne dagboknotater fra de harde kampene på Rauøy natt til 9. april 1940.
Vi var bestekompiser, min morfar og jeg. Når livet gikk meg imot på guttungers vis, var det alltid trygt i Moffas armkrok. «Moffa må til,» sa han, og jeg visste han hadde rett.
Moffa måtte til også i sene nattetimer den 8. april 1940, da han som major og fortsjef på Rauøy fort ytterst i Oslofjorden gjennom tett tåke fikk øye på to krigsskip som stevnet nordover. Jeg visste at han beordret ild mot skipene, det hadde han fortalt meg da jeg var liten.
Hva som videre skjedde den natten har jeg bare lest om i historiebøkene. Frem til nå.
Mer enn 50 år etter at jeg fikk den, og 77 år etter at hendelsene fant sted, er det endelig tid for å åpne min morfars dagbok.
Det følgende er hans historie med hans egne ord, nedskrevet etter kampene i april 1940.
Les også: Han reddet 1670 mennesker fra Auschwitz, men ble beskyldt for kun å tenke på seg selv
Opptakten
«Mandag 8. april var Fortsjefen beordret til Oslo for konferanse med Generalinspektøren. På Generalinspektørens kontor mottok jeg klokken 11.00 meddelelse fra Rauøy om at kommandanten hadde beordret skjerpet beredskap. Fungerende fortsjef meddelte meg hva han hadde foretatt seg og jeg var enig i dette.
Klokken 11.30 meddelte Generalinspektøren meg at situasjonen var meget alvorlig og at jeg straks måtte reise tilbake til Rauøy. Jeg var tilbake på fortet like over middag. Ved mørkets frembrudd ble alle lyskastere kjørt fram, klar til øyeblikkelig bruk.
Ut på aftenen mottok fortet ordre om å gjøre minelinjemerkene klare; de skulle først reises på nærmere ordre. Klokken 23.15 observerte utkikken i Gruppeko. en rakett sydvest for Struten fyr.
Lyskastere var i aktivitet samme sted. Det var da forholdsvis klart vær. Samtidig innløp meldinger om at flere fartøyer trengte gjennom bevoktningen. Klokken 23.16 ble Fortsjefen underrettet.
Fortet alarmert
Klokken 23.20 ble fortet alarmert. Klokken 23.28 var samtlige av fortets ledd på plass og klar til aksjon. Fortet ble altså satt i alarmberedskap på den forholdsvis korte tid av åtte minutter.
Dette var en følge av den på forhånd beordrede skjerpede beredskap. Samtlige lyskastere ble straks beordret til å avsøke frontalsperringen. Været var nå blitt mer disig og effektiviteten av de 110 cm lyskasterne var minimal.»
Under ild
«Klokken 23.30 observertes i lyskjeglen fra 150 cm lyskastere – i tåkedisen – svake konturer av to krigsskip. Identifisering var umulig, likeså bestemmelse av nasjonalitet.
Krigsskipene befant seg på ca. 5 600 meters avstand fra fortet, gikk med middels fart og var for nordgående. De befant seg så langt sydvest for fortet at de var i søndre batteris siste orografsektor mot vest, og var forbi nordre batteris direkte skuddsone mot vest.
Østre 110 cm lyskaster på Rauøy og Misingen lyskaster var til ingen nytte, idet lyskjeglen fra disse kun bar fram til 2 000 meter.
Jeg var et øyeblikk i tvil om hva som burde gjøres. Situasjonen foran fortet kunne være en av to: De to krigsskipene kunne enten være norske sjøstridskrefter (våre panserskip) som var kommet sjøbevæpningen til hjelp, eller de to krigsskipene tilhørte krigførende makt som ville krenke vår nøytralitet.
Les også: (+) Han gikk frivillig inn i Auschwitz. Men det han gjorde på innsiden er virkelig ekstremt
Varselskudd
Jeg bestemte meg for å gi et varselskudd (etter instruksen øvelsessprenggranat), idet jeg forutsatte at fartøyene da skulle stoppe, selv om de var norske.
Varselskuddet gikk klokken 23.32 og ble lagt 30 prosent foran forreste fartøy, 200 meter kort.
Fartøyene stoppet ikke, men satte inn to sterke lyskastere mot fortet. Jeg ga da klokken 23.35 ordre til søndre 15 cm batteri om beskytning mot forreste og største fartøy med brisantgranater.
Skytingen foregikk fra klokken 23.36 til 23.42, avstand 4800–4200 meter. Det ble skutt i seks minutter, idet tåken plutselig satte inn og ble så tett at ikke engang strandlinjen foran batteriet kunne sees.
Traff med de første skuddene
Det er sannsynlig at det første av skuddene var fulltreffer, idet det hørtes et sterkt anslag, lyskasteren på det største fartøyet slukket momentant og det sakket farten. Under skytingen inntraff mekanismefeil ved K.1. Feilen ble straks rettet, men forsinket nok skytingen en del.
Like før denne trefningen var det fra Kommandanten gitt ordre om evakuering av fortets sivile befolkning.
De fleste av disse valgte imidlertid å bli på fortet, idet de hadde dyr som de ikke i en fart kunne forlate (sølvrev, kyr og annet).»
Inngikk i Ytre Oslofjord Sjøforsvarsavsnitt (YOSA) som sorterte under 1. Sjøforsvarsdistrikt (SFD1) i Horten, og besto av fire fort: Håøy, Måkerøy, Bolærne og Rauøy. Rauøy fort dannet sammen med Bolærne fort Ytre Oslofjords frontalsperring, og hadde den 8. april 1940 en besetning på 29 befal og 250 menige. Fortsjef på Rauøy var major Hersleb Adler Enger.
Mellomspillet
«Straks etter at denne trefningen var forbi (ca. klokken 24.00) ble Kommandanten på Oslofjord festning, Fortsjefen på Bolærne og Kommandanten på Oscarsborg festning av meg personlig orientert om hva som hadde foregått. Jeg meddelte at to krigsskip hadde passert frontalsperringen for nordgående, men at jeg – grunnet værforholdene – ikke kunne angi om flere fartøyer var passert.
I løpet av natten mottok fortet ordre om at minelinjemerkene skulle være reist klokken 05.00. De var reist klokken 04.45.
Tåke hindret lyskasterne
Bolærne fort oppga at dets lyskastere – grunnet tåken – ikke bar fram og således ikke kunne delta i sjøtrefningen.
Den 9. april klokken 04.00 mottok jeg fra disponent Johnsen i Engelsviken telefonmelding om at en kone hadde fortalt at fremmede soldater hadde vært i Engelsviken og spurt hvor Rauøy lå.
Jeg måtte da være forberedt på fiendtlig landgang på østsiden av Rauøy.
Infanteribesetningen (1. sek. løytnant + 15 korporaler og menige) ble ilagt ordre om skarp utkikk mot Onsøylandet.
De var utstyrt med et maskingevær og geværer.Jeg satte meg straks i forbindelse med infanteriregimentet i Fredrikstad (major Hagle) og rekvirerte omgående et infanterikompani til hjelp. Det ble lovet avsendt snarest. Kompaniet meldte seg i Engelsviken først etter at fortet var overgitt.»
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Kampene
«Klokken 05.30 mottok jeg fra nordre 15 cm batteri melding om fiendtlig landgang nordøst for batteriet (ved revefarm). Tåken var da letnet en del. Batteriet ba om forsterkninger.
Batteribesetningen ved søndre 15 cm batteri og luftvernet ble redusert og den derved frigjorte styrken – sammen med ledige sambandsfolk – ble straks dirigert til nordre batteris unnsetning. To av luftvernets coltmitraljøser ble brakt i stilling ved arbeiderbrakken, og to ble trukket lenger tilbake mot brygga.
Jeg bega meg selv til nordre batteri, hvor jeg antok det ville bli infanterikamp. Da jeg ankom til nordre batteri hadde batterisjefen allerede med K.2. åpnet ild mot landsetningsstyrken med brisantgranater på ca. 900 meters avstand. En av batteriets løytnanter var sendt fram som skuddobservatør.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»
300 mann i angrep
Besetningen ved K.1. hadde han i skytterlinje på fjellknausen like nord for batteriet, med fritt skuddfelt mot landgangsstedet. (K.1. kunne på grunn av terrenget ikke beskyte landgangsstedet). Landsetningsstyrken var vel 300 mann fordelt på fire fartøyer. Batterisjefen var selv retter ved K.2. under beskytning av landgangsstyrken.
Virkningen fra denne ene kanonen var stor. Det ble skutt ca. 45 brisantgranater mot landgangsstedet. Batteriet var etter andre skudd innskutt mot landgangsstedet og skytingen ble fortsatt med små korreksjoner i lengde og side for beskytning av hele det felt hvor landsetningen foregikk.
Les også (+) Arild bor alene i spøkelsesbygd
Tyskerne mistet 60 mann - minst
Angriperen oppga etter kampen å ha mistet ca. 60 mann. Øyevitner som iakttok oppfisking av de falne oppgir imidlertid tallet til ca. 200.
Under denne infanterikampen ble – ifølge melding fra infanteriposten på Rauøykalven – ett fiendtlig fly nedskutt med fortets 40 mm maskinkanoner. Det falt ned nordvest for Rauøykalven.
Ifølge fortets oppsynsmann ble flygerne fra det nedskutte flyet dagen etter begravet på Rauøy fort. Hos den fiendtlige landsetningsstyrken var hver annen mann utstyrt med 9 mm maskingevær og alle soldater var utstyrt med håndgranater.
Under landgangskampen falt to av fortets soldater: Elev av korporalkurset Kongsgaard (fra Skottfoss) og soldat ved N.15. cm batteri Harald Johansen (fra Tønsberg). En del soldater ble under kampen lett såret.»
Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller
Etterspillet
«Klokken 08.00 mottok fortet fra F.300 (Kommandanten) følgende meddelelse: Ordre fra K.11.: Innstilling av fiendtlighetene, skytingen opphører. Fortets E og S-offiser ble ilagt ordre om å forelegge meddelelsen direkte for K.11. og i tilfelle få den bekreftet. Ordren ble bekreftet. (Ved senere muntlig konferanse med sjefen for YOSA opplyste denne at han to ganger telefonisk hadde fått ordren bekreftet fra SFD1).
Denne ordren brakte sorg blant befal og soldater, som da hadde den rette kampånd og var innstilt på å kjempe videre. Jeg tok selv en ropert, og fra taket på batteriets kommandoplass ropte jeg i retning nordøst:
Das Schiessen wird von Uns eingestellt.
Jeg hadde da fått melding om at det var tyske tropper vi hadde mot oss.
Mitt utrop resulterte i at våre egne soldater stoppet ildgivningen, men motstanderen fortsatte. En sersjant ble sendt fram på kreten og gjentok flere ganger på tysk mitt utrop. Dette varte i ca. fem minutter.
Les også: (+) Alma bar på en grusom historie
Ikke hvitt flagg
Jeg satte meg så i telefonforbindelse med Kommandanten, orienterte ham om situasjonen og ba om å få fortsette kampene, idet det ikke var mulig å få våre motstandere til å stoppe ildgivningen.
Han opplyste at ordren lød på å innstille skytingen og at jeg skulle heise det hvite flagget.
Fortet var ikke i besittelse av noe hvitt flagg, men vi måtte på en lekte anbringe en hvit soldatskjorte. Ilden opphørte da fra tyskernes side.
Eldste batterisjef, kaptein Gullichsen – som hadde erklært seg villig – ble sammen med en sersjant og to mann beordret til å oppsøke motstanderens eldste offiser og meddele ham at vi etter høyere ordre innstilte skytingen, og at Fortsjefen var å treffe i N.15. cm batteris kommandoplass.
Skulle forsvare Norges nøytralitet...
Landgangsstyrken var under kommando av Hauptmann Meng. Med sin stab innfant han seg hos Fortsjefen, hvor han sterkt beklaget at vi skulle møtes under slike forhold.
Han presiserte at tyskerne var her for å forsvare Norges nøytralitet, og at det fra Der Führer var gitt spesiell ordre om å behandle norske offiserer og soldater med honnør.
Han uttalte sin store overraskelse over at det var åpnet ild mot krigsskipene. Han uttalte videre at vi ingen sjanser hadde hatt til å hindre en tysk landgang, idet han like før kampens avslutning – trådløst – hadde rekvirert bombefly, som ville ha lammet fortets besetning totalt.
Hauptmann Meng satte følgende krav: 1. Fortet skulle straks overgis. 2. Sersjanter og menige soldater skulle hurtigst mulig innlevere alle militære effekter og hjemsendes, helst sivile. 3. Offiserene skulle pakke sine private effekter og avvente nærmere ordre. De skulle fortsatt bære uniform.
Les også: (+) Han sto bak blodbadet på Nesodden
Ventet på ordre
Etter å være bekjent med disse kravene, satte jeg meg i telefonisk forbindelse med Kommandanten, som etter konferanse med sjefen for YOSA meddelte meg at jeg måtte oppfylle de krav tyskerne stilte.
Fortets samlede besetning – befal og soldater – ble beordret til å stille utenfor 60-mannsbrakken ved bryggen. Hauptmann Meng og hans stab var til stede ved denne stillingen.
I det øyeblikk jeg skulle overta avdelingen, hørtes i sydøstlig retning motordur – det første av de bombefly som var tiltenkt fortet. Jeg beordret i dekning og besetningen søkte dekning under 60-mannsbrakkens sementsvalegang. Den tyske Hauptmann, en del av mitt befal og jeg selv ble stående ute. Bombemaskinen gikk ned i lav høyde, åpnet mitraljøseild mot oss og kastet en bombe, som ikke eksploderte.
Den tyske Hauptmann fikk i en fart lagt ut jordtegn, og videre angrep fra luften inntraff ikke.
Med rekvirerte biler fra Fredrikstad ble så sersjanter og soldater sendt hjem, mens offiserene – som nevnt – måtte vente på forholdsordre.
Klokken 13.00 meddelte den tyske Hauptmann meg at jeg – mens han radiotelegraferte etter forholdsordre for offiserene – kunde få en halv time for å ordne mine private effekter. Det ble satt tysk vakt utenfor offisersmessen, hvor jeg sammen med den ene av mine batterisjefer var innkvartert.
Les også: (+) Mammas grufulle hemmeligheter: – Ikke spør, det er verre enn du tror
Brente arkiv, kart og kodebøker
Denne halvtimen benyttet jeg imidlertid til sammen med mine to batterisjefer å brenne det hemmelige arkivet (karter, kodebøker, minelinjekart med videre).
Klokken 14.00 ble jeg med alle offiserene beordret ombord i tyske Räumbåter, og jeg fikk ordre om å melde meg i Horten for den norske øverstkommanderende der.
Ved ankomsten til Horten forsøkte jeg telefonisk å komme i forbindelse med sjefen for SFD1, admiral Smith-Johannsen, men ble meddelt at det ikke lot seg gjøre – men at jeg kunne få snakke med den tyske kommandanten (Horten var da besatt av tyskerne). Fra denne mottok jeg så ordre om å melde meg for avsnittssjefen i Tønsberg.»
Det første skuddet
Så vidt jeg vet var skuddet fra Rauøy fort klokken 23.36 den 8. april 1940 det første norske skudd som ble løsnet mot tyskerne under 2. verdenskrig (det skjedde faktisk noen timer tidligere, i ytre Oslofjord. Les mer i denne artikkelen).
Min morfars dagbok bekrefter også at oberst Eriksen på Oscarsborg festning allerede ved midnatt mellom 8. og 9. april var varslet om at fiendtlige krigsskip stevnet inn Oslofjorden, uten at det fratar ham noe av æren for den bestemte måten han agerte på ved senkingen av Blücher noen timer senere.
Dagboken forteller også at krigen faktisk kom til Norge 8. april 1940, og ikke 9. april som historiebøkene forteller. Men det er polemikk: For meg spiller det ingen rolle.
Moffa må til, sa min morfar. Det visste jeg allerede som syvåring, fire år før han døde.
Og det vet jeg fremdeles.
Om Rauøy
Hæren ved Festningsartilleriet begynte etableringen på Rauøy fort i 1913. I løpet av 1930-tallet ble Rauøy fort kraftig modernisert og ble i 1934 utstyrt med to 15 cm batterier, hver med to HKL/50 Bofors-kanoner med en skuddvidde på 19 500 meter. I tillegg fikk anlegget et luftsvernsbatteri.
Den tyske okkupasjonsmakten anla en marineartilleriskole på Rauøy. I 1942 ble kanonene skiftet ut med fire 15 cm SKL/45. Øya ble også brukt for internering av mer enn 500 russiske krigsfanger fra april 1944.
I 1948 eksproprierte Forsvaret de resterende delene av Rauøy. Siden har rekruttskole og Forsvarets hundeskole hatt tilhold på Rauøy. I 1963 ble det satt opp et batteri med fire ekstyske 15cm SKC/28 kanoner, i 1966 ble kanonene flyttet til nye kasematter. I 1967 ble det satt opp et batteri med tre 10,5cm SKC/32 som bestykningsbatteri for det kontrollerbare minefeltet i Rauøyfjorden. Et batteri med tre 75mm Bofors-tårnkanoner ble etablert i 1979, samtidig så ble en 10,5cm SKC/32 utfaset.
På det meste skal over tusen mann ha tjenestegjort på Rauøy samtidig. Anlegget skal ha bestått av opptil hundre bygninger, hvorav omtrent halvparten var brakker. 20 hus står fortsatt igjen. De fleste av disse ble bygget på slutten av 1930-tallet eller av okkupasjonsmakten.
Fra 1980-tallet har Rauøy fort mest blitt brukt til trening- og øvelsesvirksomhet av Forsvarets skoler, Heimevernet og jegerstyrker.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 14 2017
