Mammas grufulle hemmeligheter: – Ikke spør, det er verre enn du tror

Irene Levin er datter av norsk-jødiske foreldre som rømte fra Oslo til Sverige i 1942. Da de kom tilbake, var morfar og 32 andre familiemedlemmer borte for alltid og hjemmet ribbet for alt inventar.

Irene ble født i Sverige under krigen. To år gammel kom hun til Oslo sammen med foreldrene sine som i 1945 møtte en hel annen verden enn den de forlot. Tragedien som rammet familien, var så grufull at det knapt fantes noe språk som kunne dekke den sorgen og smerten de følte.

Da ble tausheten et trygt alternativ. Sorgen over alle de døde slektningene ble elefanten i rommet. Den var til stede hele tiden, men så voldsom og sammensatt at den ikke lot seg snakke om.

Da Irenes mor, Fanny Raskow, døde i 2013, begynte Irene å rydde i leiligheten hennes. Der fant hun flere sider med håndskrevne notater om det moren aldri hadde snakket om. Den vonde selvbebreidelsen og de forferdelige drømmene.

Les også (+): Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – visste ikke at krigen var over

Mor følte hun sviktet

– Mor bebreidet seg selv hele livet, og på et av arkene jeg fant, har hun skrevet at hun følte hun sviktet. Hun mente hun burde gjort mer for å redde faren sin fra å bli deportert, forklarer Irene som nylig lanserte boken Vi snakket ikke om Holocaust. Mor, jeg og tausheten.

Irenes mor og far kom seg i sikkerhet i siste liten før det norske statspolitiet gikk til massearrestasjon av alle jødene i Oslo, på oppdrag fra de tyske okkupantene.

Irenes morfar rakk aldri å flykte.

– Morfar var syk og innlagt på Lovisenberg, mens mormor jobbet på spreng med å finne en sikker fluktrute. Det var ikke enkelt. De var avhengig av at en ikke-jødisk familie ville skjule dem. Og bare det å be noen om å gjøre slikt, innebar en stor risiko, sier Levin.

– En dag våget mormor likevel å spørre noen venner. Der svarte både kona og datteren ja til å skjule morfar, mens ektemannen nektet. Det var jo veldig farlig å skjule jøder på den tiden, forteller hun.

Arrestert på sykehuset

Mormorens fortvilelse økte. Selv om et sykehus i krigstid ble regnet som et fristed, og det å arrestere syke ble oppfattet som en krigsfor­brytelse, følte Irenes mormor ingen trygghet.

– Sykehusinnlagte jøder som hverken var kriminelle eller registret som motstandsfolk, ble arrestert i en razzia 25. november 1942. De var sivile, men ble definert som en trussel mot regimet og den ariske rasen, forteller Levin.

Neste morgen, 26. november 1942, ble hennes syke morfar kjørt til slaveskipet Donau ved Amerikalinjens kai. Til sammen ble 529 jødiske menn, kvinner og barn sendt ut av landet den dagen.

Etter fire dager i lasterommet om bord i skipet kom de frem til Stettin i datidens Tyskland.

Der ble de stuet inn i kuvogner. 1. desember kom de frem til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau, og av de 302 mennene som var om bord på skipet, kom bare ni menn tilbake.

Irenes morfar var ikke blant dem. Han døde i gasskammeret i Auschwitz, og Irenes mor ble aldri kvitt tanken på at hun kunne ha gjort mer for å redde faren sin. Hun bebreidet seg selv hele livet.

I mange år var hun plaget av det samme marerittet som hun fikk første gangen hun var i Sverige. Hun drømte at faren så bort da hun ropte på ham, og hun tolket det som et tegn på at han var sint på henne for at hun ikke hadde reddet ham.

Dette marerittet forfulgte henne gjennom hele livet.

Les også (+): Jeg var voksen da de fortalte at jeg var adoptert. Jeg fikk sjokk

En ryggsekk fylt av skyld

– Mors selvbebreidelse hadde selvfølgelig ingenting med virkeligheten å gjøre. Den er som en bebreidelse man gjør seg hvis man er utsatt for en ulykke: «Hvorfor gikk jeg over gaten da, og ikke ventet fem minutter …» Det å tenke på hva som kunne vært annerledes «hvis», er naturlig i ettertid.

– Mor så på seg selv som en handlekraftig kvinne, hvilket hun også var. Og da trodde hun at hun kanskje kunne ha gjort noe, forteller Irene, som føler seg helt sikker på at moren ville vært fornøyd med at hun nå har skrevet om den urettferdigheten som skjedde med norske jøder under krigen.

I hele sitt voksne liv bar Fanny Raskow på en ryggsekk fylt med selvbebreidelse. Det ble aldri snakket om, men var en uopphørlig del av hennes liv.

Les også (+): 37 juleøl, og noen av dem er faktisk skikkelig gode

En beskyttende taushet

– Tausheten er den livssituasjonen jeg levde i. Da jeg
vokste opp, var historien med meg som et bakteppe hele tiden, den ble bare ikke snakket om. Jeg trodde jeg visste alt som var å vite om krigen og mor, sier hun.

– Kanskje var jeg ikke så interessert i å gå inn i enkeltheter, og ja – jeg lot nok være å spørre for å skåne henne, men jeg tenkte ikke på det som det den gangen. Vi levde et helt vanlig liv med hverdagens gjøren og laden.

– Dessuten var mine foreldre opptatt av å beskytte meg og ville ikke at jeg skulle lide av det som hadde skjedd, sier hun.

– Krigen var over, nå gikk vi videre. Slik tenkte
hele samfunnet, også mine foreldre, sier Levin nøkternt.

– Det var ikke så mye snakk om psykologiske traumer på den tiden jeg vokste opp, svarer hun på spørsmålet om det ikke var tungt å vokse opp under slike forhold.

– Om hun ble bitter over en slik urettferdighet?

– Hvorfor bitter, hvorfor ikke klok, spør Irene tilbake.

Engstelse for egne barn

– Jeg forstår at det ikke er lett å forestille seg det jeg skriver, nå som åpenhet er så naturlig. Men selv i vår tid er man aldri åpen om alt. De norske jødene ønsket å legge det vonde bak seg, i likhet med resten av befolkningen, og de ville for all del at deres barn skulle bli skånet, sier Levin.

– Det kan hende at de tenkte at ondskapen de var blitt utsatt for, skulle stoppe med dem. Jeg kjenner også en engstelsen for at barnebarna skal bli utrygge og redde når de hører om hva som skjedde med vår familie, sier hun.

– Man vil jo beskytte sine barn, forklarer Levin som er professor emeritus i sosialt arbeid ved Avdeling for samfunnsvitenskap på OsloMet.

Hun har skrevet flere bøker og artikler og har særlig interessert seg for den sosiale tausheten.

Les også (+): 18 år gammel var Adam 122 centimeter. Ti år senere var han over to meter

Frastjålet all eiendom

Først flere tiår etter krigen fikk norske jøder en oppreisning og en unnskyldning av den norske staten. I 1997 kom det som ble kalt restitusjonsoppgjøret.

Og i 2012 ba statsminister Jens Stoltenberg om unnskyldning for de overgrepene son var blitt begått mot jøder i Norge under okkupasjonene. Det var viktige hendelser for Irenes mor, som døde året etter. Hun begynte å snakke mer på 1990-tallet.

Restitusjonsoppgjøret i 1997 kom over 50 år etter krigen og var ment å være både en anerkjennelse og et moralsk oppgjør med den behandlingen norske jøder ble utsatt for under krigen. Oppgjøret skulle kompensere for de økonomiske over­grepene og for mangelen på erstatningsordningene i etterkrigsårene.

– Mor og far kom hjem til en ribbet leilighet. Absolutt alt de eide av interiør og minner, var borte. De måtte selv reise rundt og forsøke å finne igjen tingene sine.

Alt som jødene eide, ble konfiskert og siden solgt på auksjon av det nyopprettede Likvidasjonsstyret som kom i slutten av oktober 1942, sier Levin.

– Da mine foreldre kom tilbake, var det opp til dem selv å finne tilbake tingene sine. De hadde retten på sin side, men det kunne være nokså ubehagelig når de nye eierne ikke ville gi fra seg tingene. Spisestuen til mor og far var havnet på Hamar, og han som hadde kjøpt den for en billig penge, ville beholde den, sier hun.

– Da måtte mor sende inn en klage, før hun fikk den tilbake. Soveværelsesmøble­mentet var i Majorstuveien i Oslo. Alt dette fikk jeg vite nå gjennom arkivarbeidet til boken. Mor snakket aldri om det. Det å være opptatt av slike ting, ble for smått for dem når hele krigen handlet om død og liv, sier Levin.

Taushetens premisser

Irene har skrevet om tausheten i flere av sine faglige artikler og bøker.

– Taushet blir lett misforstått som å være det samme som en hemmelighet. Men det er det ikke. Hemmeligheter holdes aktivt tilbake og forsvinner hvis man forteller om dem. Det gjør tausheten også, men den taushet jeg snakker om, handler om noe som bare var der, sier hun.

– Det var ikke tabu å snakke om krigen hjemme hos oss, vi gjorde det bare ikke, understreker Levin.

På spørsmålet om hva moren ville ha sagt hvis hun hadde vært i live nå som boken kommer, svarer Irene:

– Jeg er ikke i tvil om hva som hadde ville ha skjedd. Mor ville sett skarpt på meg: «Har du skrevet om pappa?»

– Når jeg bekreftet det, ville hun på en eller annen måte vist at hun var fornøyd og fortsatt med sitt.

Med morens historie har Irene Levin brutt tausheten en gang for alle. Og slik bidratt med en sterk livshistorie som minner oss på hvorfor vi aldri må glemme.

Les også (+): Den norske spionen hoppet ut i fallskjerm med 25.000 kroner. Så ble han borte

Edith ble utsatt for «dødsengelen»s grusomme eksperimenter. Likevel tror hun fortsatt på det gode i mennesket

Han gikk frivillig inn i Auschwitz. Men det han gjorde på innsiden er virkelig ekstremt