Menneskelige forsøkskaniner
Innbyggerne i den lille landsbyen opplevde uforklarlige ting. En dag ble den rystende sannheten avdekket
Befolkningen i East Lulworth var uvitende om mennene i kjeledresser og ansiktsmasker som klargjorde dysene på det ombygde havneoppsynsskipet. Så var da mennenes oppdrag ekstremt hemmelig: De skulle teste ut våpen som spredde sykdom. Uvitende testpersoner: Den britisk befolkning. Deres egne landsmenn.
Landsbyen East Lulworth er som tatt ut av engelske feel-good TV-serier som «Dyrlegen» eller «Med hjartet på rette staden.» Et par hundre innbyggere, gamle hus med stråtak, en middelalderborg, kirke, pub utgjør landsbyen ved den vakre Dorset-kysten. Men East Lulworth har noen særtrekk som skjærer i stykker idyllen. Forekomsten av spontanaborter og fødselsdefekter er for eksempel tre ganger høyere enn i resten av England.
Innbyggerne mener det skyldes en giftig arv.
Og etterlevninger fra den gang britiske myndigheter forvandlet Storbritannia til et gigantisk laboratorium for biologiske våpen.
Her ble sauer og andre dyr transportert ut for å dø av miltbrann (innfelt). De døde forsøksdyrene ble brent, men de testansvarlige klarte likevel ikke å begrense smitten til øya. Foto: Kevin Walsh/wikimedia commons (skjermdump YouTube
Miltbrannøya
Under 2. verdenskrig steg en gruppe menn i hvite frakker i land på øya Gruinard utenfor vestkysten av Skottland. Året var 1942, mennene kom fra hærens forskningssenter Porton Down og var blant Englands fremste bakteriologer. Leder var Paul Fildes – bakteriekrigens grå eminense. Mennene var på Gruinard for å utvikle et biologisk våpen, nærmere bestemt en miltbrannbombe.
Prosjektet ble nesten for vellykket. Miltbrannen spredte seg til sauebestanden på fastlandet. Trolig hadde en av forsøkssauene blitt blåst til havs av en eksplosjon, drevet i land og spredt miltbrannsmitten. I all hast forlot forskerne Gruinard. Før de reiste, tente de på lyngen for å slette alle spor.
Innen 1944 hadde Storbritannia produsert flere millioner pellets med miltbrannbakterier. De var beregnet på tyske kyr. Dersom invasjonen i Normandie slo feil, sto Royal Air Force klar til å teppebombe Nazi-Tyskland med biokjemiske våpen. Winston Churchill ga helhjertet støtte til prosjektet. Sommeren 1944 skrev han til stabssjefene:
«Det kan ta flere uker eller måneder før jeg beordrer dere til å drukne Tyskland i giftgass, men hvis vi gjør det, la oss gjøre det helt og fullt.»
D-dagen ble en suksess og miltbrannbombene ble aldri brukt. Men Gruinard var forbudt område frem til 1990-tallet. Båtturister ble møtt med advarselsskilt:
«Denne øya er myndighetens eiendom og del av et eksperiment. Marken er forurenset med miltbrann og farlig. Landstigning er forbudt.»
Svartedauden-testen
I 1952 hadde Vesten fortsatt et lite forsprang i atomkappløpet, men Sovjetunionen nærmet seg faretruende. NATO måtte satse på flere hester. Selv om hester var omtrent det eneste herrene fra Porton Down og deres kolleger fra Canada ikke hadde med seg. På nytt ble Skottland valgt som laboratorium for superhemmelige bakteriologiske eksperimenter. Aper, marsvin, kaniner og rotter ble bundet fast til en stor flåte og sprayet med dødelige bakterier. Noen av sykdommene fikk miltbrann til å fremstå som en lett forkjølelse.
Passende nok kalte forskerne prosjektet Operation Cauldron – Operasjon Heksegryte.
En septemberdag i 1952 kom tråleren Carella seilende inn i skuddlinjen. Eller rettere sagt inn i en sky av bakterier. Bakteriene var av typen Yersenia Pestis, eller byllepest. Samme sykdom som utryddet mer enn halvparten av Europas befolkning under Svartedauden på 1300-tallet.
Forskerne måtte velge: advare fiskerne og avsløre prosjektet, eller holde kjeft og håpe pesten ikke spredte seg.
Forskerne valgte det siste.
De neste ukene overvåket marinefartøyer Carella og avlyttet radiotrafikken for å fange opp tegn på sykdom om bord. Fiskerne selv ante ikke at de kanskje var smittet av byllepest. I feriebyen Blackpool gikk de på pub, traff jenter og alt annet sjømenn gjør på landlov. Etter tre uker uten tegn på pestsmitte avblåste myndighetene overvåkning.
Først i 2005 fikk mannskapet fra Carella vite hva som hadde skjedd. Ikke av myndighetene, men gjennom avisartikler. Fiskeren Derek Bellerby var 20 år i 1952. Han var sjokkert over avsløringene:
− Det virker som om de som sto bak dette, heller ville risikere å smitte hele Blackpool, enn å fortelle oss hva som hadde skjedd.
Farlig last
En novemberdag i 1963 seilte skipet The Icewhale ut fra flåtebasen Portland på sørkysten av England. Målet var Lyme-bukta i Dorset. Om bord hadde skipet store tanker med levende bakterier.
Nøyaktig to år tidligere hadde Sovjetunionen detonert den 50 megatonn store monsterbomben Tsar Bomba på Novaja Semlja. Sovjetunionen hadde tatt igjen NATOs atomvåpenforsprang, og vel så det. For å gjenopprette terrorbalansen måtte man finne alternativer. Nok en gang satset Vesten – særlig Storbritannia – på biologiske våpen.
I månedene som fulgte seilte The Icewhale på kryss og tvers i Lyme-bukta og slapp ut lasten. Skyer av bakterier ble tatt av vinden og drev inn over land. På strategiske steder sto militært personell for å måle resultatene. Til å hjelpe seg hadde de en ombygget lastebil fullastet med måleinstrumenter med kodenavn The Golden Arrow. Luftprøvene ble sendt til analyse i det mobile laboratoriet The Night Ferry.
Ligger i luften
Det neste halvåret ble 488 liter bakterier sluppet ut over kysten av Dorset. Bakteriene som ble brukt var den antatt ufarlige Bacillus globigii (BG blant venner) og den adskillig farligere E. coli-bakterien.
Bakteriene ble sprayet ut i så stor konsentrasjon at de trengte gjennom kroppens naturlig forsvarsmekanismer og helt ned i alveolene innerst i lungene. Testene ble som regel utført om natten, først og fremst fordi E. coli-bakterier er mer livskraftige og farlige i mørke enn i dagslys.
Hensikten med prosjektet var å undersøke hvor lenge og hvor langt bakterier kunne overleve svevende i luften.
Svært lenge og svært langt, viste resultatene.
Bakterier fra eksperimentene ble oppdaget så langt vest som Dartmoore i Devon og så langt øst som Ring Wood i Hampshire. Mellom disse ytterpunktene lå flere byer og landsbyer i bakterienes vei. En av dem var East Lulworth.
De hemmelige testene i Dorset pågikk hvert år frem til 1975. Da forlot The Icewhale Lyme-bukta for siste gang, like umerkelig som da den hadde kommet. Forsøkene var over. Men på sørkysten av England levde arven videre.
«Det er som en pest»
The Guardian er kjent som én av Englands mest seriøse aviser. På grensen til det tørre. Forsiden på avisen 20. april 2002 vakte derfor stor oppstandelse. Den kunne like gjerne vært hentet fra ultra-tabloide The Sun:
«Millioner var utsatt for biologiske våpentester.»
Ingressen var ikke mindre sjokkerende:
«Forsvarsdepartementet forvandlet store deler av landet til et enormt laboratorium da de gjennomførte serier av hemmelige eksperimenter med bakteriologiske våpen på sivilbefolkningen.»
Andre aviser kastet seg snart på. Forsøkskaninen var ute av sekken.
Det var nettopp slik Jeanette og David Orman fra East Lulwoth følte seg.
Jeanette og David Orman mistet et barn etter en spontanabort. Senere fikk de sønnen Ashley som hadde cerebral parese. Siden Dorset-testene ble gjennomført, hadde det vært 14 spontanaborter og en dødfødsel. Det hadde blitt født fem barn med fysiske eller psykiske funksjonshemninger og to barn hadde læringsvansker. Alt dette i en landsby med 160 innbyggere.
− Vi var forsøkskaniner, fortalte David til avisen The Independent.
− Det er som en pest. Det mangler bare hvite kors på husdørene.»
Betalte prisen
Tragediene rammet familier i fleng i Dorset etter bakterieforsøkene. Ingen er stilt til ansvar.
Debby Chambers fikk en datter med cerebral parese, et annet barn var dødfødt, og sønnen Kevin ble født 28 uker før tiden.
Debra Woodwards sønn Daniel ble født uten venstre underarm og datteren Rebecca hadde læringsvansker.
Karen Damens fikk en sønn med Aspergers syndrom.
Liz Riggs-Hollands datter Shona kunne ikke gå eller snakke og sønnen Barry hadde lærevansker.
Den britiske regjeringen gjorde det regjeringer gjerne gjør under press: De nedsatte en granskningskommisjon. Professor Brian Spratt konkluderte med at for flertallet av dem som ble utsatt for bakteriene, var det «lite sannsynlig at det hadde konsekvenser for helsen.» Men han sa også at «det kan ha forekommet helseproblemer for en liten gruppe individer som hadde alvorlige sykdommer og var særlig mottagelige for infeksjoner.»
Stort mer skjedde ikke. Lederen for Forsvarskomiteen i Underhuset innrømmet at «det vil være feil av meg å si at vi vet alt som foregår ved Porton Down. Det er for stort og det foregår ting der som selv ministrene ikke vet om.»
Fra Porton Down kom den eneste kommentaren like etter avsløringen av Dorset-testene. Da spurte The Guardian Porton Downs talskvinne Sue Ellison om senteret fortsatt utførte tester av denne typen. Svaret var ikke direkte beroligende:
«Det er ikke vår politikk å diskutere pågående forskning.»
