Vibeke glemmer aldri det hun hørte på sambandet: – Han skulle aldri ha gått inn der

Brannmannen Jo Anders Solberg hadde egentlig fri, og nøt kvelden tidlig i juni sammen med samboer Vibeke Tetlie. Datteren på to år lå og sov. Så; like før midnatt rystet en eksplosjon hjembyen Drammen.

– Smellet var så kraftig at jeg datt ned av sofaen. Jeg skjønte umiddelbart hva som hadde skjedd, og gadd ikke å vente på innkallingen. Jeg var påkledd og på vei til brannstasjonen før alarmen gikk, forteller Jo Anders Solberg.

Vibeke gikk og la seg. Soverommet var ikke helt mørkt i den lyse sommernatten. På nattbordet sto en radio på størrelse med en walkietalkie − en politiradio, innstilt på frekvensen brannvesenet brukte til sitt samband når noe sto på. Sånn som denne natten, 4. juni 1997.

− Jeg var urolig og vekslet mellom å gå rundt i huset og ligge eller sitte i sengen ved siden av radioen og følge med på at de snakket om Jo Anders, sier Vibeke Tetlie.

Det burde hun ikke gjort, erkjenner hun idag.

Først med størst risiko

Brannmenn får oftere kreft, risikoen er 15–30 prosent høyere enn i andre yrker. Verdens helseorganisasjon har erklært at brannmannsyrket er «sikkert kreftfremkallende». Årsaken er trolig stoffene brannfolk blir utsatt for når de bekjemper branner mens folk flest får beskjed om å lukke vinduer eller trekke unna. Brann- og redningsarbeid er blant de mest ulykkesutsatte yrkene, ifølge en amerikansk undersøkelse.

På toppen kommer skadene som ikke synes, skadene etter inntrykk som har brent seg fast på netthinnen, eller frykt som ikke slipper taket når jobben er gjort.

Mens politiet har færre tjeneste­steder og ofte lengre utrykningsvei, er brann- og redningspersonell til stede 24/7 i alle norske kommuner. Ikke sjelden kommer de først til åsteder og må gjøre jobben som politi eller helsepersonell normalt skulle ta seg av.

Brannmenn er drillet til fingerspissene i å redde liv og eiendom. Til ulykker og branner har de med seg brannbamsen Bjørnis for å møte berørte barns behov for omsorg og trygghet.

Men hvem passer på brannkonstablene behov?

Jo Anders Solberg fra Drammen skulle ende med å søke hjelp i flaskehyllene.

Burde skrudd av

– Jeg tenkte i grunnen ikke på hvor farlig oppdraget var, forteller Jo Anders Solberg, nå pensjonert brannkonstabel, 27 år etter eksplosjonsnatten i Drammen.

− … i hvert fall ikke før brigadelederen sa på sambandet at jeg kunne dø. Som jo var en forferdelig ting å gjøre. Samboeren min satt for eksempel og hørte på. Hun reagerte kraftig. Hun ringte brannvesenet og kommunen og krevde at de fikk meg ut derfra, forteller Jo Anders.

– Han skulle aldri ha gått inn der. Og de skulle aldri ha latt ham gjøre det. Og jeg burde nok ha skrudd av sambandet da jeg skjønte hva som var i ferd med å skje sier Vibeke Tetlie i dag.

Sent om kvelden 4. juni 1997 hadde en VW Transporter ankommet Drammen, kjørte inn Konnerudgata og inn til venstre blant noen industribygninger. Inne i portrommet, foran lokalet som huset motorsykkelbanden Bandidos, hadde bilen stoppet. Sjåføren som tilhørte en rivaliserende motorsykkelbande på Hamar, hadde tent en lunte inne i bilen før han stakk av på sykkel.

Kort tid etter eksploderte bilens last − en bombe som skulle vise seg å være mye kraftigere enn planlagt.

Bandidos-medlemmene inne i huset overlevde på mirakuløst vis og kunne krabbe ut av ruinene på klubbhuset. En kvinne i en tilfeldig forbipasserende bil ble drept momentant. Krigen mellom MC-klubber i Norge hadde krevd sitt første utenforstående offer.

Jo Anders Solberg var ikke sen om å dra på jobb.

Alene med brannen

Fremme ved åstedet skulle Bandidos-klubbhuset raskt kollapse, men brannmannskapene fikk raskt kontroll på brannen i de omliggende byggene. Unntaket var en brann under utvikling på taket av nabobygget, fabrikken til Drammens Is.

– Utviklingen var ikke dramatisk, vi hadde kontroll på trehusene omkring, og brannen på Drammens Is var ikke så voldsom. Men så begynte den brannen å spre seg nedover i etasjene, og noen av sjefene nevnte faren for at en ammoniakktank i bygget kunne eksplodere, forteller Solberg.

– Da ble det hektisk.

Alle mannskaper ble trukket ut av området. En sikkerhetssone som omfattet det meste av Drammen sentrum ble etablert. Bare to brannmenn ble igjen. Jo Anders Solberg var én av dem.

– Vi to byttet på å gå inn for å spyle ned ammoniakktanken. Vi brukte vel tre–fire flaskesett med luft hver før vi var ferdige, og man skal jo strengt tatt aldri bruke mer enn ett. I dag hadde slikt jo aldri blitt godtatt, og det burde vel heller ikke ha vært lov den gang. Men vi hadde ikke noe valg, slår han fast.

– Alt vi visste, var at om ammoniakken gikk i lufta, så var vi steindaue, og mange med oss. Hele Drammen sentrum hadde røket.

Knappe 800 meter unna lå kjæresten og hans to år gamle datter − med radioen på.

– Jeg husker ikke ordrett alt som ble sagt, men fikk med meg at de manglet noe av beskyttelsesutstyret Jo Anders trengte for å hanskes med gass. Da ble jeg redd, sier Vibeke.

– Jeg forsto ikke hvorfor de sendte ham inn uten riktig utstyr, de burde ikke ha latt ham gjøre det, gjentar hun.

Tøff tone

Jo Anders Solberg gjorde jobben skikkelig. Og han kom hjem igjen i live. Men i dag er det liten tvil om at Jo Anders og kollegaen skulle vært pålagt å ta imot profesjonell hjelp etter ulykken.

– Vi unngikk jo en kjempe­katastrofe den gang, men etterpå var det ikke så mye snakk om det. Det var vel noe debrifing, men ingenting sammenlignet med i dag. Vi snakket om hva vi hadde vært igjennom, men skulle være tøffe.

Han er ikke i tvil om at påkjenningen har vært enorm gjennom hans karriere, og at sporene og sårene er mange.

To år senere opplevde Jo Anders å miste to kolleger i en eksplosjon i Bragernestunnelen i Drammen. De to skulle inn for å slå ned flammene i noe brennende isolasjonsmateriale. 70 kg sprengstoff som lå lagret i tunnelåpningen, eksploderte. Brannmennene døde momentant. En anleggsarbeider inne i tunnelen likeså. Ytterligere 14 ble skadet, deriblant syv brannmenn.

Mistet seg selv

– Den gang var vi på ferie, men jeg husker det gikk veldig inn på Jo Anders, forteller Vibeke.

Hun opplevde å se mannen sin sakte, men sikkert miste seg selv og få et vanskeligere og vanskeligere forhold til sine nærmeste. Han evnet ikke å ta innover seg andres utfordringer, og han trakk seg vekk fra kone og barn.

– Han var en mann med ekstremt gode, kjernesunne verdier og kontroll på livet. Som brannmann hadde han høy arbeidsmoral, trente harde økter hver eneste dag og tok godt vare på familie og venner. Han bygget egenhendig hus og hytte … han kunne jo alt. Jeg tror ikke at jeg har vært borte i noen som var mer ressursrik enn han, minnes hun.

Alkohol ble medisin

For 16 år siden skilte Vibeke og Jo Anders lag. Vibeke er ikke i tvil om at de mange traumene knyttet til jobben, var en viktig årsak.

– Jo Anders og kollegaene hadde ikke noe apparat som fungerte godt nok, så de brukte hverandre for å hjelpe, støtte og bearbeide hendelsene som oppsto. De var 100 prosent innstilt på å ofre livet sitt for hverandre i ulykke eller brann, og de var nære på å gjøre dette flere ganger. Det ga dem et ekstremt tett forhold og viktig samhold for å kunne fungere i jobben, forteller hun, men legger til:

– Hjemme sa han ingenting, selv om jeg oppfordret ham til å fortelle. Han forsøkte, men klarte ikke − med mindre han drakk. Da fortalte han historiene om og om igjen, og forsvant inn i en egen verden, sier hun.

Hun tror at han drakk for å mestre flashback og fortrenge overveldende opplevelser av hendelser som kom tilbake. Siden han ikke fikk tilgang på forsvarlig helsehjelp, brukte han rus som medisin og erstatning for behandling.

– Han måtte bare fortrenge opplevelsene, for de kunne ikke ha ting hengende over seg, en ny ulykke kunne jo komme allerede neste dag, sier hun.

Som skiftarbeider kunne Jo Anders drikke i dagevis når han hadde langfri eller ferier, og da forandret han personlighet.

– Jeg forsto jo at han var syk, og jeg tryglet ham om å oppsøke hjelp. Jeg tror hverken han selv eller andre forsto eller ville erkjenne hvor syk han egentlig var, forteller hun.

Spesialpsykolog

Brannkonstablene fikk kun et tilbud om samtale med en psykolog ved behov. Ingen av dem synes opplegget fungerte noe særlig.

Derfor bearbeidet de i stedet hendelsene internt på brigaden.

– Jobben er farlig. Du opererer med 200 pulsslag i minuttet, og kroppen pumper adrenalin og andre stoffer for at man ikke skal svime av. For meg har konsekvensen vært skade på lillhjernen, forstørret hjertevegg og utvidede blodårer. Det er heftige saker, slår Jo Anders Solberg fast.

Verst er nok likevel det psykiske, mener den pensjonerte brannskonstabelen. Etter en bilulykke noen år senere, lokaliserte Jo Anders hodet til sjåføren. Hodet var revet av kroppen. Etter opplevelsen utviklet brannkonstabelen posttraumatisk stresslidelse.

– Men det tok nok ti år før jeg forsto det selv. Da våknet jeg til stadighet med voldsomme mareritt, og alt jeg har vært gjennom begynte å gå opp for meg. Jeg har gått til spesialpsykolog i mange år nå, men jeg tok nok tak i det litt for sent, slår han fast.

«Machokultur»

Eldstedatteren til Jo Anders er over­bevist om at faren hadde hatt behov for profesjonell hjelp.

– Det gjaldt ikke bare meg, men også barna til de andre brannmennene. Han var en fantastisk far da jeg var ung, og hele den gjengen var veldig aktive sosialt. Jeg husker at jeg var veldig stolt av ham, men med årene forsvant den mannen jeg hadde sett opp til, forteller hun.

Datteren forteller at hun og venninnene kunne overhøre drøye historier når brannmennene møttes privat. Historiene var fordekt med svart humor. Men datteren er ikke i tvil om at alkoholen og humoren ble en måte å håndtere ting som hadde skjedd.

– Etter hvert som vi ble litt eldre, ble også alkoholkonsumet ved disse treffene betydelig større. Jeg kan huske at vi ved flere anledninger gjemte unna og helte ut drikkevarer. Det ble nesten en form for lek. Først nå som jeg er eldre, forstår jeg litt mer av hva som skjedde, at det var deres måte å debrife på.

Hun mener brannkonstablene dyrket en skadelig machokultur der de møttes og drakk.

– Slikt er ikke en spesielt sunn mestringsstrategi, sier hun.

Hun er glad for at faren endelig får hjelp, men er redd det er for sent.

– Jeg vil jo aldri få tilbake pappaen jeg husker fra da jeg var ung. Da jeg var barn, hadde jeg ofte mareritt om at han skulle omkomme i brann. Som ung voksen var det frykten for at han skulle drikke seg i hjel. I dag vet jeg ikke hvor mye det er igjen som kan forsvinne, sier den 29 år gamle datteren til Jo Anders Solberg.

Single og nyskilte valgt ut

Da to tog kolliderte i Lillestrøm 5. april 2000 var brannkonstabelen Tom Skjellerud blant de første på åstedet.

– Bare noen måneder før inntraff Åsta-ulykken, så vi begynte umiddelbart å danne oss bilder fra den ulykken … tog i brann, mennesker innesperret, og slike ting. Mentale bilder dukker opp i hodet, sier brannkonstabel Tom Skjellerud.

Raskt ble innsatspersonellet klar over at to godstog var involvert, men det gjorde ikke situasjonen noe mindre skummel.

– Vi hørte en suselyd, som viste seg å være propan som brant, og vi ble med ett veldig på hæla, forteller han.

En eksplosjon kan utslette byen, og tiden er i ferd med å renne ut. Da får Thor et livsfarlig oppdrag

Brannen i de to vognene var i ferd med å varme opp tanker med 92 tonn propan. En «helvetes stor gasseksplosjon» truet.

– Man vet ikke om man er ett minutt, ti minutter eller en time unna en BLEVE («Boiling liquid expanding vapor explosion»). Man vet rett og slett ikke hvor nær man er en katastrofe. Vi trakk oss først litt tilbake, men var fortsatt godt innenfor den kritiske sonen, sier Tom Skjellerud.

Redningsledelsen besluttet at propantankene skulle kjøles ned, og på denne måten unngå at propanen kom på avveie. Vanntanker ble fraktet inn, men etter litt tid tiltok vinden. Brannmennene slet med å kontrollere vannstrålene.

– To mann måtte inn for å stille på strålen. En kollega som var nyskilt, og jeg som var single, ble valgt ut. Andre hadde små barn hjemme, eller barn på vei. Når man hører slikt, sier man til slutt «greit, jeg kan ta det». Men det sier jo sitt at vi endte i den diskusjonen, forteller han.

Kollegastøtte

Fortsatt tyr brannkonstablene helst til kollegene når opplevelsene blir sterke. Men i dag har kollegaene fått opplæring i å ta tak i virkningen av inntrykkene.

– Vi begynte med kollegastøtteordningen omkring 1990 etter en alvorlig brann på Hotell Norge i Holmenkollen. Ordningen går ut på at folk med høy tillit internt, gjerne ledere, får grunnopplæring og senere systematisk oppfølging, forteller brannsjef Jon Myroldhaug i Oslo brann- og redningsetat.

Slike samtaler faller litt mer naturlig i dag enn tidligere, forteller han, og kjenner igjen beskrivelsene fra Drammen på 1990-tallet.

– Kulturen har nok forandret seg over mange år. Før tok man en kjapp prat om hva man hadde opplevd, eller kanskje ikke i det hele tatt. Nå er det litt mer naturlig å snakke skikkelig om det, mens den gang var det nok mange som bare fortrengte opplevelsene og gikk videre. Hver for seg var det nok ikke sikkert at hendelsene var så ille der og da, men vi har jo etter hvert lært at sekken kan bli full til slutt, sier han.

Mens brannvesenet tidligere målte fysiske skader knyttet til varme og røyk, er det mentale i dag også svært viktig.

– Vi jobber med å finne måter å registrere den typen hendelser. Fordi mennesker opplever ting forskjellig, blir det litt utfordrende.

Et kjærestepar skrudde ut en lyspære. 45 minutter senere var 490 mennesker døde

– Jeg tenkte at om jeg har født seks barn, så skal jeg søren meg redde alle seks. Så får jeg heller dø etterpå