Politihundenes ilddåp
Rømlingene fant et av Forsvarets hemmelige våpenlagre og væpnet seg til tennene. Jakten gjorde politihunden Peik til rikskjendis
De rømte fangene brøt seg inn i et stabbur for å finne mat, men fant et av Forsvarets hemmelige våpenlagre. Da politiet senere kom på sporet av rømlingene, fikk politihunden Peik unngjelde.
En nøkkel var godt skjult. En skrutvinge, stjålet på verkstedet, var gjemt. Fangene som ventet på å slippe ned til dusjen i Botsfengselet i Oslo tidlig om morgenen lørdag 7. september 1963, gjorde sitt beste for å fremstå rolige og preget av døsig fengselsrutine.
Omsider ble gruppen foran dem ferdige. Den lille gruppen ventende fanger ble låst inn i en trappegang som ledet ned til dusjrommet. Ned trappen fikk de gå uten selskap av voktere. Ingen i fengselet så for seg at døren de skulle passere på veien, kunne utgjøre noe problem. Døren hadde dobbelt sett med låser og ledet til et kjellerrom mot luftegården.
Med en arm gjennom vinduet i døren klarte én av fangene å nå den ene dørlåsen med nøkkelen og fikk åpnet den fra utsiden av døren. Den andre låsen ble brutt opp med skrutvingen fra verkstedet. Et øyeblikk senere befant fangene seg ute i luftegården.
I luftegården var det enda en låst dør, men også denne fikk fangene nokså enkelt opp. Fangene tok seg mot fengselets gartneri og mot et tre meter høyt nettinggjerde med flere lag piggtråd på toppen. Ved hjelp av to planker som de lente inntil gjerdet, og tjærepapp og strie fra gartneriet som de la over piggtråden, klarte rømlingene å ta seg over gjerdet.
To grupper
En betjent oppdaget dem mens de klatret over, men da var det for sent. Fangene var blitt rømlinger og i ferd med å bli mål for den til da største politijakten i Norge i fredstid.
Ute på gaten delte rømlingene seg i to grupper.
Den ene gruppen forsvant sørover.
Den andre gruppen på tre var anført av Johannes Andreas Sæhle. Sæhle sonet en dom på ti år for drapsforsøk, og ble regnet som «farlig». Gruppen ble raskt gitt navnet «Sæhlegruppa» av mediene som fulgte dramaet.
Sæhlegruppa stjal en Opel og satte kursen nordover, ut av Oslo.
Politiet fikk satt opp veisperringer i hui og hast, og ved Gjelleråsen ble den stjålne bilen oppdaget og resolutt stoppet. Rømlingene stakk av til fots, før de tre stjal en ny bil. På vei videre nordover riksvei 4 brøt de seg inn i et stabbur i Nittedal i håp om å finne mat.
Men stabburet var ikke laget for mat: Det var et av Forsvarets hemmelige våpenlagre. De tre rømlingene tok med seg syv pistoler, tre maskinpistoler og minst 1600 skudd, og var med ett tungt bevæpnet.
Tatt på restaurant
Jakten på den andre gruppen som rømte sørover mot Enebakk, møtte en vel så gjenstridig motstander som politiet og søkshunder: Deres egen sult.
De tre holdt seg i traktene rett sør for Oslo. Etter noen dager uten mat, konstant på vakt for ikke å bli tatt, var de utslitt og lei.
− Jeg husker jeg tenkte; hvis dette er friheten, kan det nesten være det samme, sa rømlingen Fritz Ole Svendsen i et intervju med NRK for noen år siden. Han er fortsatt i live, og bekrefter historien om hvordan rømlingene kom seg ut av «Botsen» overfor Vi Menn.
Rømlingene snudde snart nesen nordover mot Oslo. Tidlig på morgenen 11. september tok de bussen til hovedstaden og gikk av i sentrum.
De skilte lag og ble pågrepet én etter én. Fritz Ole Svendsen gikk inn på en restaurant på hjørnet ved Sentrum kino og bestilte seg et måltid. Han rakk aldri å spise det. Idet maten ble satt på bordet foran ham, hørte han en stemme bak seg:
− Da var det oss da, Fritz.
Det var en politimann.
Gikk i dekning
Den andre gruppen rømlinger, Sæhlegruppa, kjørte til Lunner på Hadeland, der de slo seg til i en hytte på Grua. Politiet lette etter rømlingene, men uten å komme på sporet av verken folkene, den stjålne bilen eller skjulestedet.
Etter noen dager begynte de første observasjonene av rømlingene å komme inn til politiet. Lokalt politi, som ikke visste at rømlingene nå var bevæpnet, dro ut for å lete. To av disse var Magne Johannessen og Tron Moger.
Utenfor Leirsjøhytta på Grua oppdaget de en bil som stemte med beskrivelsen av fluktbilen stjålet ved Gjelleråsen.
600 politifolk i uniform og sivil med støtte fra Forsvaret ble satt inn i jakten på rømlingene som ved en tilfeldighet ble de tyngst bevæpnede og potensielt farlige i norsk historie i fredstid. Foto: Oslo politidistrikt/Justismuseet
Skjøt mot politiet
I det lensmannsbetjent Johannessen kom frem til bilen, gikk døra til hytta opp og en mann med maskinpistol sto på trappa. Johannessen rakk å søke dekning bak politibilen før mannen sendte flere byger av skudd etter ham. Flere av skuddene traff også rømlingenes egen bil, som punkterte.
Da magasinet var tomt og skytteren måtte lade om, grep politimannen muligheten til å flykte i sikkerhet. Han stormet i retning skogen, men var ikke rask nok. Skytteren rakk å bytte magasin, og Johannessen ble skutt i hofta. Han klarte å ta seg ned i en myr og krype til skogs uten å bli truffet flere ganger.
Rømlingene benyttet forvirringen og stakk fra hytta i den stjålne bilen.
Punktert
Lensmannsbetjent Moger, som hadde klart å kaste seg i dekning i det skytingen startet, kom nå frem og hjalp Johannessen før de fikk varslet kollegene.
Kort tid etter dukket rømlingene opp ved en veisperring på Roa. Politiet prøvde å stanse bilen, men ble møtt av ild fra to maskinpistoler. Rømlingene forsøkte å skaffe seg en annen bil, men klarte det ikke. De fortsatte videre i den punkterte fluktbilen.
Kort tid senere hørte en kvinne som bodde rett ved Roa jernbanestasjon en bil ute på tunet. Hun kikket ut, og så tre menn løpe vekk over et jorde. Hun kjente igjen bilen fra de siste dagenes nyheter, og varslet politiet.
Ferten av fangene
Kort tid etter sto politibetjent Andreas Øverland og politihunden Peik ved fluktbilen. De kom fra hundetjenesten i Oslo som var datidens spesialavdeling. Peik fikk raskt ferten av rømlingene, og med en linje av bevæpnede politimenn i ryggen som sikring, la Øverland og Peik etter rømlingene. Vi Menn snakket med Øverland for noen år siden, og han husket jakten godt:
− Etter hvert dro Peik hardere og hardere i lina, og jeg skjønte at vi nærmet oss, fortalte Øverland.
To ganger fant Øverland våpen rømlingene hadde kastet fra seg for å kvitte seg med vekt.
− De hørte ikke bikkja, den jaget helt stille. Men de hørte sikkert oss karene, sier Øverland.
Peik dro til slutt så hardt at Øverland mistet taket, og Peik strøk til skogs. Rett etter hørte Øverland flere bjeff, deretter et skudd:
− Jeg skjønte med en gang hva som hadde skjedd.
Øverland løp etter lyden av skuddet. Kort tid etter fant han hunden liggende på bakken. Han blødde fra et skuddsår i halsen.
Prosjektilet hadde gått ut igjen gjennom hundens høyre frembein. For Peik og Øverland var jakta over. Øverland la Peik over skuldrene og bar ham de tre–fire kilometerne tilbake til bilen. 50 meter fra stedet Peik ble skutt, fant letemannskapene flere våpen samt et større pengebeløp som rømlingene hadde kastet fra seg.
Gigantjakten
Etter skuddene i Lunner ble hundrevis av soldater fra Garden og Brigade Sør utkommandert for å lete etter Sæhlegruppa i tillegg til alt tilgjengelig politimannskap. Også elever ved Politiskolen ble satt inn i den farlige jakten. Ifølge NRK var over 600 mennesker involvert i det som ble norgeshistoriens største menneskejakt.
Fredag den 13. september fikk politiet melding om et innbrudd i Hakadal-området, et stykke sør for Lunner i retning mot Oslo. En politipatrulje med to mann og to hunder ble sendt. Hundene fikk raskt ferten av innbruddstyvene.
Tatt i soveposer
Hundene fulgte sporene et stykke før hundeførerne slapp hundene. Noen minutter senere hørte de på den hissige bjeffingen at hundene hadde kontakt. Da tjenestemennene kom frem, kjente de igjen rømlingene. De lå fortsatt nedi soveposene sine, livredde for å bli bitt av hundene. Den påfølgende pågripelsen ble derfor udramatisk.
Også for Peik endte det godt. Han overlevde skuddet og året etter vant han NM for politihunder, og senere også nordisk mesterskap. Peik ble rikskjendis og fikk stor medieoppmerksomhet.
Ingen av rømlingene røpet noensinne hvem som hadde skutt Peik.
Men én av hilsenene hunden fikk mens han var i rekonvalesens, kom fra rømlingen Johannes Sæhle.
Østlandstroppen
Hundetjenesten i Oslo var det nærmeste politiet hadde en spesialavdeling på 60-tallet.
De ble alltid satt på når det dukket opp bevæpnede, farlige forbrytere, men heller ikke de hadde spesialtrening for å håndtere skarpe situasjoner. Deres oppgave var å sende hunden i angrep. Lyktes ikke hunden, hadde ikke hundeføreren noen bedre kompetanse enn andre politifolk. Jakten på rømlingene fra Botsfengselet pekte på behovet for en spesialtrent avdeling som kunne ta seg av de alvorligste sakene.
I 1969 opprettet Justisdepartementet en egen styrke som skulle håndtere de farligste oppdragene. Styrken fikk navnet Østlandstroppen, og ble plassert i Oslo. Medlemmene i gruppen ble imidlertid ikke fritatt fra vanlige vakter, og det ble heller ikke nok trening.
I 1976, etter opptøyer, flykapringer og gisselsituasjoner, skrudde Justisdepartementet skruen ytterligere til. Østlandstroppen ble nedlagt og erstattet av Beredskapstroppen. Den er operativ den dag i dag.
