Historier bak fire vegger
For 100 år siden var herskapshuset bebodd av 14 mennesker. Nå står det forlatt
– Det er noe vemodig og vakkert med et hus som er forlatt, sier Britt Marie Bye. Bildene hennes vekker oppsikt internasjonalt.
Hvem har ikke kjørt forbi et gammelt rakleverk av et hus og tenkt: Har det virkelig bodd noen her? Midt ute på et jorde eller under en fjellskrent i ingenmannsland finner Britt Marie Bye sitt gull.
Å kjøre timevis på måfå langs øde landeveier og i ulendt terreng er en eksotisk skattejakt for fotografen.
– Dette er min form for fallskjermhopping, ler hun og priser seg lykkelig over å ha en snill og tålmodig ektefelle som kjører henner rundt.
– Jeg kan bli helt euforisk når jeg kommer over et gammelt og forlatt hus. Men, og det er viktig, jeg går aldri inn uten tillatelse, føyer hun til.
Britt Marie har lenge fotografert forlatte hus og denne høsten kommer boken med bilder av over 60 forlatte hus, hvorav 42 får følge av en historie hun møysommelig har spadd opp.
Les også: 30 000 gårdsbruk står forlatt: – Familier lar arven råtne på rot
Sykdom førte til endring
Historien begynte for ti år siden. Britt Marie bodde i byen og studerte film og teater da hun brått ble syk. Snart fulgte den ene undersøkelsen etter den andre, og livet ble satt på vent i en endeløs helsekø.
Med tid og stunder fikk hun diagnosen alvorlig svikt i immunforsvaret. Hun er blant annet allergisk mot parfyme, eksos og svevestøv. Hun flyttet hjem til Østfold og begynte å gå turer i skogen. Her startet også interessen for foto.
På en av turene kom Britt Marie over et forfallent hus i skogen og tittet inn gjennom vinduene. Der så hun ulike bruksgjenstander stå nedstøvet og forlatt som om tiden bare hadde gått fra dem. På en knagg hang en hatt og en frakk. Hvem bodde her? undret Britt Marie og foreviget det forlatte huset med kamera sitt.
– Det er noe vemodig og vakkert ved et hus som er forlatt. Det vitner om hvilken verdi et hus har for oss mennesker, samtidig som det viser hva som skjer når et hus blir stående tomt. Et hus gir vern mot kulde og regn, men et hus trenger også mennesker til å ta vare på seg.
Les også: 20 utrolige, forlatte steder
Britt Marie Bye
Britt Marie Bye har som mål å fryse tiden og bevare husene for de som bygde dem og for de som bodde der. Fotografiene hennes har oppnådd internasjonal anerkjennelse.
Se flere av bildene hennes på instagram, @bybrittm
Bygd for å imponere
– En av mine største opplevelser er Petrahuset. Ytterst på spissen av en vindfull øy fant jeg dette fantastiske herskapshuset. Navnet har det fått etter en av tjenestepikene som jobbet der for 100 år siden. Huset var fylt av nedstøvede møbler og stappfullt av spennende historier, forteller Britt Marie.
Petrahuset har en flott fasade vendt mot havet, men bakfra er det lite å skryte av. Der går veggen rett ned som om det er skåret over med en skarp kniv.
Den underlige arkitekturen har sin forklaring. Da huset ble bygget, fantes det ikke veiforbindelse til øya, så gjestene måtte komme sjøveien. Da gjaldt det å gjøre inntrykk. Huset røper at her bodde ingen hvem som helst.
Her hersket Sedrup Christensen og hans hustru Joakima. Sedrup var en driftig kar som drev med fiskeforedling og trandamperi. Så fort kapitalen tillot det, bygget han på huset eller fylte det med fornemme møbler.
Les også: (+) Arild (74) bor alene i spøkelsesbygd
Et gjestfritt hjem
Petrahuset teller tyve rom, så det var mye å møblere, og ungeflokken vokste stadig. De flotte stuene er delvis innredet i biedermeierstil, noe som vitner om Sedrups kjennskap til datidens interiør hos borgerskapet i byene.
Og bare det beste var godt nok for Sedrup og hans hus, som etter hvert ble bebodd av syv barn, to gårdshjelpere, to tjenestepiker og en syerske.
Tjenerstaben holdt til i en egen fløy som besto av to rom over kjøkkenet. De hadde egen inngang fra baksiden av huset. Ifølge etterslekten og bygdefolket var huset et gjestfritt hjem og et godt sted å komme.
Petra og kjærligheten
For tjenestepiken Petra ble det mer enn godt. Hun fant den store kjærligheten hos en av sønnene på gården og giftet seg med Leidulf i 1927. I tillegg til å være like dyktig i gårdsdriften som sin far, spilte Leidulf også fiolin. Det var et livlig hus med sang og musikk.
I huset holdt også doktoren til når han kom for å se til øyas pasienter. Presten fikk også kost og losji her når han underviste ungdommen i konfirmasjonsforberedelser.
Under krigen åpnet Petra og Leidulf dørene for flyktninger. Petra og Leidulf fikk fem barn som alle reiste fra øya i voksen alder. Da Leidulf døde i 1988 ble Petra boende der alene i huset frem til hun døde i 1997, derav navnet Petrahuset.
Les også: (+) Ikke langt fra sivilisasjonen, like ved riksveien, ligger spøkelsesgrenda. I de forlatte husene finner vi noe merkelig
Aldri alene
Med Petras bortgang forsvant også livet i huset. Nå har det vært ubebodd i snart 25 år. De en gang så vakre møblene er alene hjemme, og støvet får legge seg der det måtte ønske.
Å komme inn i huset er som å gå tilbake til en svunnen tid. Det er en tidskapsel og et
museum og Britt Mare trår svært varsomt. Hun drar aldri alene når hun fotograferer sine gamle hus. Bjelker kan ha mistet bærekraften, og hun vil nødig falle gjennom gulvet.
Ikke i glemmeboken
Når hun spør etterslekten om tillatelse til å fotografere de forlatte husene, hender det også at hun våger seg til å spørre om hvorfor husene ble forlatt. Da får hun ofte til svar at det er helt uaktuelt for noen av arvingene å bo der.
Det er også for omfattende å pusse opp til feriebolig. Det mangler kanskje vei, vann og kloakk eller det oppsto uenighet mellom arvingene.
Petrahuset er innhentet av tiden, men med Britt Maries bilder kan hun sørge for at huset aldri går i glemmeboken.
Les også: (+) Alma bar på en grusom historie
Internasjonal oppsikt
Britt Maries fotografier av gamle hus har fått internasjonal anerkjennelse.
Selv tror hun det skyldes den vakre norske naturen husene ligger i. Men bildene hennes uttrykker langt mer enn bare hus og vakker natur. Hun kan kunsten å fange husets sjel.
Hun dokumenterer tidens tann og viser oss skjønnheten i ting som blir forlatt, forfallent og glemt. Gjennom bildene dokumenterer hun levde liv uten å vise noe levende.
Les også: (+) Velkommen til helvete – over 30 år etter
Elsker drittvær
– Jeg bruker bare naturlig lys. Skal et bilde bli bra, må det være det andre beskriver som drittvær. Det er drømmevær for meg, smiler Britt Marie.
Truende skyer, duskregn, blygrå himmel, tåke, snødrev og gjerne lyn og torden er denne fotografens beste arbeidsforhold. De samme elementene som i årtier har satt sitt preg på huset.
Et hus er som et ansikt, synes Britt Marie. Årene setter sine spor. Bildene hennes har fått flere utlendinger til å ville besøke Norge, men når noen ringer og vil vite hvor det er, holder Britt Marie kortene tett inntil brystet.
– Det er viktig for meg å beskytte husene og eierne fra uvedkommende, understreker hun.
Les også: (+) Spøkelsesbygda i Sogn er som en tidsmaskin
Norgeshistorie
I utlandet er det å fotografere gamle hus en stor trend, men dette ante ikke Britt Marie noe om da hun startet.
– Noen av bildene kan kanskje få tilskuerne til å tro at du er en melankolsk type?
– Jeg finnes ikke melankolsk. Jeg er en begeistret dame med nostalgiske interesser. Å finne frem til husets historie er viktig for meg. Jeg har ikke tall på alle kaffekoppene jeg har drukket rundt omkring i landet mens jeg har spurt og lett meg frem til folk som kan fortelle meg noe om et gammelt hus, forteller hun.
Historiene hun får fortalt, er arven etter de som bodde der. Det er ren norgeshistorie om hvordan livet ble levd i det karrige landet vårt før velferdssamfunnet så dagens lys.
– Husene forteller historier om slit og arbeid fra morgen til kveld. Om store ungeflokker, samhold og selvberging. Historier fra en tid da noen kuer og en flokk høns var rikdom, og der tørrfisken ble banket på trappa og klærne vasket i bekken.
Drømmer om film
Når boken, som av alle ting kommer ut på forlaget med det talende navnet Utenfor Allfarvei, er i salg, er Britt Marie langt fra ferdig med sitt prosjekt. Det finnes ennå mange hus som fortjener å bli foreviget.
– Drømmen er å lage en dokumentar, innrømmer Britt Marie.
Hun ser for seg at materialet hun sitter på, kan bli en spennende og informativ serie med ulike programmer. Programmer om livet slik det var for 100 år siden, om drømmene som våre forfedre drømte og om husene de bygde.
Det gjelder å krysse fingrene for at hun får det til, for Britt Marie kan kunsten å fortelle en historie både med ord og bilder.
