Arild (78) bor alene i spøkelsesbygd

En gang i tiden var det tinghus med vertshus her. Bygda hadde postkontor, båtbyggere og 600 geiter.

I 14 år har den pensjonerte ingeniøren vært eneste fastboende i den veiløse spøkelsesbygda.

Nærøyfjorden er speilblank og stille. Vi ser hverken cruiseskip, ferge, RIB eller kajakk.

Her i bygda Dyrdal, beliggende usannsynlig vakkert mellom massive fjellvegger og frie fossefall, skjedde det noe spesielt på 1870-tallet.

Fylkets første sykehus

– En kvinne ved navn Inger Grotle kom med båt fra Bremanger. Hun skulle til sårlegen her for å få hjelp, og det fikk hun. Mann fikk hun også, sier Arild Dyrdal.

Mannen hun oppsøkte het Jens Drægelid.

Jens var enkemann. I 1873 omkom kona hans Synneve da hun ble stanget utfor en kløft at en okse.

Samme år bygget Jens en liten sykestue i Dyrdal, der han leste seg opp på tradisjonell plantemedisin og tok imot pasienter fra fjern og nær.

Inger ble værende i bygda etter at hun ble frisk.

Sykestua kjent som Ingerstova er borte for lengst. I likhet med bygdas befolkning.

Bortsett fra én: Arild Dyrdal. Han ønsker å ta vare på stedet han kommer fra.

Og i likhet med Jens, har han fått seg kjæreste ut av det blå.

Men først: Hvorfor har han valgt å bo alene på et sted som Sogn avis i 2004 kalte en spøkelsesbygd?

Les også (+): Etter samlivsbruddet oppdaget Lill-Karin (44) en mørk familiehistorie

Kort vei til skolen

Arilds oldefar eide halve Dyrdal.

Det første som fanger blikket ditt når du ankommer, er et hvitt to-etasjers trehus rett ved brygga. Arild er født og oppvokst i det sydvendte huset. Skolen der han var elev, ligger 50 meter unna.

Langs fjordkanten ligger noen hus og naust spredt. For det meste fritidsboliger av moderat størrelse.

Går du et par hundre meter opp en grusvei, vil du se 17 små og store bygninger i en avlang klynge på et platå omkranset av jorder, fjell og en til tider svært stri elv.

Her var det i gamle dager yrende liv og mange barn. Nå er det helt stille, bortsett fra suset fra elva og en hjortefamilie som gnasker kvister i skogkanten.

Arild forteller om en fin barndom, som gjorde ham nevenyttig og glad i fysisk arbeid. Aking i fullmåne på den bratte stølsveien var blant høydepunktene: En «sjåfør» satt foran på en kjelke med en hesteslede spent bak, og så satte de utfor.

– Det gikk gikk vanvittig fort, og det var utrolig moro når det var mye snø, og vi fikk med oss de voksne.

Etter videregående skole i Høyanger tok Arild ingeniørutdanning i Kongsberg, der han ble boende i over 40 år, blant annet som ansatt ved Kongsberg våpenfabrikk.

– Da jeg leste organisasjonsteori, skjønte jeg at dette kunne jeg fra før av, uten å vite det.

– I en organisasjon må man samarbeide om noe, og konkurrere om andre ting. Det var nøyaktig slik bygda Dyrdal klarte å bygge kraftstasjon, kai og vei på egenhånd, sier Arild.

Klart definerte arbeidsoppgaver og rettferdig fordeling sto sentralt, ifølge Arild.

– Bygda var delt opp i skyldmark, et skattesystem der man yter til lokalsamfunnet ut ifra det man eier.

Les også (+): Sakte, men sikkert ble snarveien til en dødsfelle

Postkontor i huset

Per, Arilds far, var postmann i Dyrdal. Hver mandag kom det post med rutebåten. Postkontoret var et lite rom i huset deres.

– Folk sto i kø utenfor døra omtrent som på et legekontor. De kom ofte etter rangorden. Da TV-serien Alt for Norge ble spilt inn her, hengte vi opp de gamle postskiltene, sier Arild og viser til realityserien som gikk på TV Norge i 2010-2019, hvor norskamerikanere konkurrerte om hvem som var «mest norsk».

På Kongsberg ble Arild gift og fikk to sønner. Den eldste bor i Tyskland og har portugisisk kone.

Men det er den yngste sønnen med to barn som bor i Kongsberg er mest aktuell for å ta over etter Arild.

– Han er ingeniør i Kongsberg kommune og flink til å kjøre gravemaskin.

Da Arild flyttet hjem til Dyrdal i 2010, var det noe han hadde tenkt på mange år i forveien. Arild har en eldre bror som ikke var interessert i å ta over, så da ble det ble det til at han kjøpte ut broren i 2004.

– I 2005 ble Nærøyfjorden oppført på Unescos verdensarvliste. Da hadde jeg det travelt med å komme hit, men jeg måtte først opparbeide normalpensjon.

– Hun du var gift med hadde ikke lyst til å flytte hit?

– Nei, hun var byjente. Du må ikke lengte etter å gå på kaffebar og i butikker hvis du vil bo her. Vi hadde uansett vært skilt en del år da jeg flyttet hit.

Selv om Arild er eneste fastboende i Dyrdal, er det mange som har fritidsbolig her, inkludert broren hans. Så han er ikke alltid alene.

Om sommeren er det også mange turister innom, enten med kajakk, eller så kommer de med båten som går i rute mellom Flåm og Gudvangen.

Båtruta er først og fremst ment for turister som vil oppleve Nærøyfjorden med et totimers cruise mellom de to endepunktene, kombinert med en busstur som tar dem tilbake til utgangspunktet.

Men det er også mulig å hoppe av et knippe steder underveis, deriblant i Dyrdal, dersom man bestiller et anløp på forhånd. Billetter fås kjøpt på kundesenteret i Flåm, men det enkleste er å bestille på nettsidene til selskapet Norway’s Best.

Båten går hele året, to ganger om dagen på vinterhalvåret og fire ganger daglig på sommeren.

– Slik sett er det god forbindelse hit, med mindre det legger seg is. Nå i vinter frøs fjorden til, og da var det ingen båtanløp, og det kom ikke post. Bortsett fra e-post, da – den lot seg ikke stoppe, sier han muntert.

Sprekinger som liker å gampe oppover bratte fjellsider kan også gå til bygda.

– Da kan du gå fra Bakka til Dyrdal over Vassete, sier han.

For å komme til utgangspunktet kjører du knappe 5 kilometer fra Gudvangen, til du når veis ende. På den 15–20 km lange fotturen over fjellet til Dyrdal forserer du 1400 høydemeter.

Les også (+): Lille Ester (4) passet ikke inn i mammas liv: Ble solgt på auksjon for 20 kroner

Har fortrengt kostnadene

I dag eier Arild rundt 20 bygninger i Dyrdal. Standarden innvendig står ikke tilbake for en hvilken som helst storby. I barndomshjemmet hans er det i dag både varmekabler i badegulvet og komfyr med induksjonstopp.

I tillegg til diverse renoveringsprosjekter, har han bygget naust og løe. Sammen med Miljødepartementet realiserte han ideen om å bygge offentlig toalett i bygda.

Den foreløpig siste store jobben har vært å restaurere en driftsbygnning, et stort prosjekt til rundt fem millioner kroner, som han heldigvis har fått offentlig støtte til. Og han har også flere prosjekter i kikkerten, selv om han begynner å kjenne alderen tynge noe.

– Skal jeg male et hus, så tar det omtrent tre ganger så lang tid å komme seg opp i stigen som da jeg var 25. Alt går mye saktere nå, erkjenner han.

– Har du regnet på hvor mye tid og penger du har lagt ned i å ta vare på disse byggene?

– Jeg brukt mye penger, men jeg fortrenger det til slutt. Jeg har brukt både pensjonen min og oppsparte penger, men jeg er likevel forberedt på å flytte herfra hvis situasjonen tilsier det. Uansett blir det nok ikke leilighet i Oslo.

Blir boende

Han understreker at det er nødvendig å ha en egen ro med seg selv og ha evnen til å trives i eget selskap, for å leve som han gjør.

– Og det er viktig å ikke gå rundt og engste seg for ting som ikke har skjedd.

Noen umiddelbare flytteplaner har han ikke.

– Nei, det er ikke aktuelt ennå. Jeg kommer til å bli så lenge jeg kan ordne meg selv, sier han.

– Hva slags livsvisdom vil du dele med barnebarna dine?

– Min person er ikke så viktig. Men jeg vil gjerne bli husket for det jeg har gjort, og spesielt det å ta vare på kulturmark, bygninger og historien til disse. Rett og slett å synliggjøre arbeids- og levekårene bakover i generasjoner.

TV-kjendis i Brasil

Arild har som pensjonist blitt TV-kjendis både i Norge og internasjonalt.

Foruten å være vertskap i «Alt for Norge» på TVNorge, har han deltatt i NRK-programmene «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», «Sommeråpent» og «Familieekspedisjonen».

Ellers har han blitt intervjuet i fransk, japansk og brasiliansk TV.

– Japanerne hadde med tolk og overnattet her. Jeg traff spikeren på hodet med historier om tusser og troll. Programlederen begynte å grine.

Arild syntes det var en skummel opplevelse å se seg selv på «Der ingen skulle tru (...)» i 2017, i en episode som ble sendt på selveste julaften.

– Jeg ble litt nervøs av det. Sønnen min ringte fra Sør-Afrika 2. juledag og sa at han hadde sett det på nett.

– Programmet var veldig fint laget. Jeg står for det jeg sa.

– Fikk du frierbrev?

– Nei, men jeg fikk mange henvendelser på nett og Facebook. Det tok jeg med knusende ro. Det var noen som ringte fordi de ønsket å kjøpe eiendom, og jeg fikk mange Facebook-venner.

Etter «Der ingen skulle tru (...)» fant et brasiliansk TV-team frem til Dyrdal.

Full klaff

Arild så sitt snitt til å reklamere for Dyrdals sagnomsuste drikkevann, og lovte reporteren Gloria Maria at livet hennes ville bli forlenget med to minutter da hun drakk et glass vann på kjøkkenet.

– I Brasil var det flere millioner som så programmet. Det haglet inn med venneforespørsler, forteller han.

For noen år siden fant Arild ut at det var på tide med en aldri så liten opprydning på Facebook for å slette en del fra vennelista.

– Det var mange jeg hadde sagt ja til som jeg ikke kjente. Jeg hadde nok trykket «godkjenn» litt i hytt og vær. Men så var det en som hadde historisk fokus, en dame i Brumunddal. Det var overhodet ikke forsøk på frieri. Aud er pensjonist og fortalte at hun hadde kost seg med dokumentaren.

– Hun var nysgjerrig på Nærøyfjorden fordi hun allerede hadde vært i Flåm og Aurland i jobbsammenheng. Jeg sendte melding og fikk svar.

Et par måneder senere måtte Arild av gårde for å utrede ryggen. Han hadde lenge slitt med ryggsmerter.

– Jeg valgte å dra til Gjøvik, og det lå kanskje i bakhodet at jeg kunne prate med denne dama. Så jeg fikk MR-undersøkelse der. Jeg tok kontakt med henne og sa at jeg skulle til Gjøvik.

– Det ble full klaff, det! Og spennende samtaler om kultur og historie.

Særboere

Siden har de holdt sammen. Men samboerskap, det er ikke aktuelt. Han er fortsatt eneste fastboende i Dyrdal, og slik kommer det nok til å forbli.

– Vi er særboere, det er jo en god måte å leve på, som fungerer utmerket. Men vi er jo på besøk hos hverandre og er sammen over tid. Hun er nok litt mer hos megg enn jeg er hos henne i Brummunddal. Jeg er nok den som har mest hjemlengsel, forteller han.

– Flere med røtter i Dyrdal, har feriebolig her inne. Du har ikke klart å lokke noen til å flytte hit permanent?

–Nei, de har valgt seg en litt annen livsstil. Etter hvert som alderen siger på og de blir pensjonister, så kan det jo hende at det endrer seg, sier Arild.

Riktignok har det hendt at noen har snakket om det, men foreløpig er det blitt med praten, kan eneboeren fortelle.

– Det tror jeg er bra, dette er ikke et liv som passer for alle, sier Arild Dyrdal.

Les også (+): Anders (24) drømte om veteranbil: – Da denne dukket opp, var jeg solgt

Melissa satt på hjemmekontor da hun brått ble rammet av ubeskrivelige smerter: – Plutselig gikk alt i sakte kino

Alma bar på en grusom historie