Arne Næss kjøpte tomt for 150 kroner og bygget det som skulle bli Norges mest berømte hytte

Tvergastein klamrer seg fast på et forblåst fjellplatå ved foten av Hallingskarvet. Arne Næss kjøpte på slutten av 1930-tallet Norges mest værharde hyttetomt for 150 kroner, på 1505 meter over havet.

Den primitive hytta han fikk satt opp ble etter hvert selve symbolet på det tradisjonelle, enkle hyttelivet.

Utallige fjellvandrere har valfartet til hytta, men få er blitt invitert inn på overnatting.

I 1988 var bladet Hytteliv på besøk på Tvergastein og kom tett på den folkekjære filosofen og fjellklatreren, som da var 76 år, men fortsatt sprek nok til å klare den tre timers vandringen i tøft terreng fra Ustaoset stasjon til Tvergastein.

Hyttelivs journalist skriver at den siste kilometeren gikk de for det meste sidelengs oppover. En stigning på 250 meter, til litt over 1500 meters høyde.

– Her er ingen sikre orienteringspunkter i uvær, sier Arne Næss.

– Vi kommer opp på platået og vet ikke om vi skal til venstre eller høyre. Under slike forhold er det bare å snu. Kanskje etter å ha brukt fire timer i dyp snø og motvind. Vi vil ikke risikere livet eller forfrysninger.

Hører hjemme i høyfjellet

Fra vinduet i sitt arbeidsværelse kan Næss meditere over det meste av Øst-Norge: Hardangervidda med Jøkulen, Folgefonna, Gaustatoppen og Haukelifjdlene.

– Ditt ønske om selvberging lar seg vel ikke realisere i disse omgivelsene?

– Jeg er kommet langt i gjenbruk. Det blir lite tilbake. Jeg har til og med tegninger ferdig av en peis laget av sammenslåtte blikkbokser. Mat må vi imidlertid ha med.

– Te av einer er ikke så verst. Du vet, man velger ikke hvor man innerst inne hører hjemme. For mitt vedkommende er det i fjellet, ikke nær dyrkbar mark. Konsekvensen er at jeg ikke kan produsere mat selv. Ikke en gang drive frem egen ved.

Sommeren inntil Hallingskarvet kan være så kort som én eller to uker.

Vinterstid, det vil si omkring 10 måneder i året, brukes bare det opprinnelige soverommet. I resten av hytta er det cirka like kaldt som utenfor. Det såkalte overvintringsrommet måler 5 x 2,5 m.

Her har hardhausen funnet plass til bibliotek, lesestol, kjøkken og seng. En familie på fire holdt til der i hyttas barndom.

– Tilværelsen den gangen krevde disiplin, ler han.

– Ikke minst gjaldt dette noe så enkelt som å lukke døren bak seg.

I 1988 tilbragte Arne Næss dag nummer 3 650 på Tvergastein. Altså 10 år sammenlagt. Dette står oppført i loggboken hans.

På toppen av Hallingskarvet, 200 meter over Tvergastein, bygget Næss i tillegg en liten hytte kalt Skarvereiret, på kanten av et stup.

Les også: (+) Alma bodde 30 år alene på en øy

Intens trygghet på hytta

– Blir du aldri lei stedet?

– Nei. En dag i fjellet er så uendelig rik og variert. Hvordan kan noen bli lei alle inntrykkene? Ukene er heller ikke like. I den første uken i sammenheng opplever jeg den veldige kontrasten mellom bylivet og fjellet. Og naturligvis det i seg selv å komme tilbake hit jeg hører til.

– Neste uke kan det være følelse av understimulering fordi en del behov fra byen enda er bevisste hos meg. Jeg kan for eksempel savne et skikkelig bad. Så kommer den fantastiske tredje uken. Da går tankene på mer vesentlige ting, alt det som har egenverdi: Ressursene rundt meg. Sansene skjerpes. Jeg både leser og skriver med større følsomhet, jeg hører fjellets lyder rundt meg. Ydmykheten slår inn i meg. Jeg opplever det som en intens trygghet å være inne når det bare en meter borte er umulig å overleve.

– Etter hvert tar også fantasien overhånd, jeg gjenopplever fortidens hendelser. Men oftest krever arbeidet mitt at jeg reiser til byen etter tre uker.

Næss legger til at på hytta viser det seg "overveldende klart" hva det betyr å bli glad i tingene man bruker til daglig.

– De blir ikke bare bruksgjenstander, bare instrumenter. De får egenverdi som ofte oppveier den verdi gleden man får av nye. Disse er som reklamen ofte sier mer hensiktsmessig flottere, blankere og mye annet bra. Forbedringer?

– Men det oppveier ikke den følelse av vennskap du har med det som er blitt del av deg selv gjennom årene.

Les også: (+) Singel Oslo-jente flyttet til berghylle

En luksustilværelse

Hvert tredje år får Arne Næss en større transport inn til hytta: Ris i massevis. Gass. Parafin. Hermetikk. Og ikke minst bøker.

– Ellers er det å bære opp. Det gir mennesket fysisk trening og en markert vekst i verdi, sier han.

– Her er lite unødvendig, men likevel er det ikke noe som mangler. Alt har sin egenverdi. Tvergastein er for meg en luksustilværelse, et brudd på det hverdagslige, for eksempel opplevelsen av å vaske seg med rikelig vann. Her er jo ingen brønn. Eller lufte når en vinterstorm raser utenfor. Det koster noen plankebiter å få opp temperaturen igjen, en hel liten formue. Åpne en boks med pærer. Legge en ekstra bordbit i ovnen.

På Tvergastein unngår Næss å basere vanntilførselen på smeltet snø. Han går heller til tjernet 500 m borte med to store bøtter.

– Tingene som er tatt opp hit representerer kontinuitet gjennom 50 år. Primusen min fikk en bulk under et fall ned Universitetstrappen i 1939. Delproduksjonen er forlengst nedlagt, men jeg klarte å overtale bedriftslederen til å produsere spesielt for meg det lille jeg trengte for reparasjon. Han forsto godt situasjonen.

Verten tenner på den gamle primusen og steker blodpudding til sine gjester. Han spiser blodpudding flere ganger i uken på Tvergastein. Riktignok i små porsjoner.

– For tyve år siden kjøpte jeg restlageret da det ryktes at Trondhjems Konservesfabrikk sluttet å lage slikt. Av en eller annen grunn hadde jeg forestilt meg at det dreiet seg om kanskje 20 bokser. I virkeligheten var det 185.

Overflod og rikdom

Filosofen presiserer at "rikdommen" han sikter til dreier seg om en tilstand hvor han både er og føler seg rik og takknemlig.

– Kommer jeg inn hyttedøren og ser til høyre faller mine øyne på den gigantiske haugen av ypperlige materialer og brensel. Der har jeg liggende resten av taket som orkankastene tok. Til venstre er bokhyller og rikelig med ski og klatreutstyr. Lenger inne står bøttene.

– Ofte har jeg alle fem fylt av vann. Innerst er det bokser med frukt og masser av næringsmidler som holder seg i årevis. Her er kort sagt alt jeg trenger og mere til! Det er overflod og rikdom. Og penger har jeg jo i masser som pensjonist! Det jeg ikke har her oppe lar seg kjøpe og bringe opp, sier Næss.

– Og se utenfor hytten. Det er mange svære steiner som vi har satt navn på.

Næss forklarer at platået på toppen av Hallingskarven, er dekket av grønlig vakkert lav (geographicus).

– Det finnes også en hel del andre lavarter. I stupene bak hytta holder haren til, og flotte mus som spiser litt av tauene våre hvis vi legger dem fra oss.

- Våren kommer i stupet flere uker før den kommer dypt nede på Ustaoset, og ellers i 1000 meters høyde. Tenk om vi kunne utvikle sterkere følsomhet og glede ved noe det er nok av, i stedet for å hige etter slikt som det er lite av og har prislapp på.

Les også: Dødspåsken i 1967: Arild (12) og to til fikk plass i snøhula. De andre satte seg utenfor og sang seg inn i døden

Slutter aldri å klatre

Arne Næss var første menneske på toppen av 7700 meter høye fjellet Tirich Mir i Pakistan.

– Du klatrer fremdeles, 38 år senere?

– Ja. Hvorfor er det noen som slutter? Kan du gå, kan du også klatre. Innen 20 minutter fra hytta ligger fine klatreområder, det gir pause i arbeidet. Med alderen velger jeg selvsagt og med glede stadig enklere, lettere og kortere ruter.

Han velger rute etter værforhold og sinnstemning.

- Nå klatrer jeg til ære for fjellet. Jeg respekterer det og derfor motarbeider det meg ikke. Det advarer mot ras og løse stein.

Tvergastein ligger ekstremt værhardt til. Utsikten var avgjørende da Næss valgte å bygge hytte her. Vinder av orkan styrke dundrer ned den loddrette fjellveggen, braker mot hytteveggen og presses opp mot taket.

Ifølge Næss har de nådeløse vindene flerret hyttetaket av tre ganger. Selv kraftige stålbarduner kan ikke forhindre dette, mener han.

– Jeg er stolt av stormene. De er mine i en viss forstand. Du setter opp en hytte. Så kommer det en vind som er mye sterkere enn deg. Kanskje river den av taket. Eller den begrenser seg til å grave ut arr på veggene. Fine mønstre. Jeg betaler gjerne prisen å få taket ødelagt av slike «venner». Resultatet er mye god ved.

– Selvsagt kan storm som rister i hytta og vissheten om at vidda står i kok gjøre det vanskelig å sove om natten når vi skal ned neste dag. Særlig i den tiden hvor jeg bodde her oppe med kone og små barn. Da ble uværet uten sjarm. Men vi har aldri måttet ned fra fjellet til noe bestemt tidspunkt.

Den dype relasjonen hans til fjell og natur ble etablert i femårsalderen da han var med sin mor og eldre søsken til familiehytta ved Ustaoset.

– Hallingskarvet lå der over oss, majestetisk og uendelig langt borte. I 10-års alderen ble dette fjellet mest som et farssymbol for meg. Senere streifet jeg stadig omkring der oppe inntil jeg 25 år gammel visste at jeg ville leve resten av livet sammen med Hallingskarvet, og fant stedet hvor jeg bygget Tvergastein, den lokale betegnelsen på kvartskrystall.

– Tilknytningen min til stedet var så sterk at jeg overveiet å ta Tvergastein som etternavn. Men ved nærmere ettertanke fant jeg ut at det var jålete.

Les også: (+) Sinnasnekkerns byggeprosjekt var «helt psycho»

65 lass med hest

Det er over 50 år siden den midterste delen av Tvergastein ble bygget: En meget nøktern hytte på 8 x 5 meter.

Materialene ble vurdert til 15 lass med hest og slede. Etter 30 lass ringte hesteeieren, Olav Vindegg, til Næss i Oslo: «Det ligger fremdeles mye igjen. Trekker du deg?»

Men Næss trakk seg ikke. 65 lass ble det. Med 3 hester i sving. Senere ble hytta bygget ut to ganger slik at Tvergastein idag er på cirka 100 kvadratmeter.

– Dette gjorde jeg selv. Det er skjevt og rart både her og der, men bare deler av taket blåser av nå og da. Resten blir stående.

Den utrolige hyttehistorien til Arne Næss har også sammenheng med at han høsten 1939, bare 27 år gammel, ble utnevnt til professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Dette sikret ham fast inntekt og lot seg kombinere med livet på Tvergastein ved at forelesningene ble lagt til tirsdag og onsdag.

– I dag synes jeg det var dumt at jeg søkte et professorat, sier han.

– Det var jo mye annet jeg hadde lyst på, for eksempel kvalifisere meg som fakir. Det ville ha satt meg bedre i stand til å mestre tilværelsen i høyfjellet med de enkleste midler.

Badstue på Ustaoset

– Du la bak deg en forholdsvis veltrent journalist i det siste bratthenget opp, til tross for et ødelagt ben. Men 76 år Ame Næss, også du vil en gang bli innhentet av fysiske begrensninger. Hva da med Tvergastein?

– Selvfølgelig innser jeg at min tid her er begrenset. Det er for krevende å komme hit i høy alder. Og dessverre er sansen for sol, varme og roligere vindforhold blitt følelig. Klimaet her er utrolig mer barskt enn 500 meter lengre ned. Tragisk, for jeg hører jo til her.

– Snart vil jeg kanskje overlate stedet til en liten organisasjon av mennesker som har de samme innstillinger som jeg. Kanskje vil vi sammen bestemme oss for å utslette Tvergastein. Hytta dominerer kanskje landskapet. Vemodig, dette er jo mine drømmers hjem.

Nede ved Ustaoset igjen inntar vår lille ekspedisjon hotellets garderobe for å skifte. Uten avtale med noen som helst.

Professoren drev det lengst. Han satte seg helt seg oppunder taket i stedets badstue.

Les også: (+) Arild flyttet alene til spøkelsesbygd

Får ting på avstand

I 2005, 17 år etter reportasjen i Hytteliv, var Vi Menn på besøk på Tvergastein.

Arne Næss var da 92 år gammel, og sa at han fortsatt kom til Tvergastein, selv om han ikke kom så ofte som før.

– Jeg kommer om jeg så må krype!

Næss klasker neven på låret, som dirrer under den utvaskede joggebuksen, før alvoret på nytt blir avløst av gutteaktig knegging.

– Her kan man se verden med naturens egne øynem uavhengig av våre små, menneskelige betraktninger. Her oppe får en ting på avstand. Da kan man ikke skrive småtteri!

Arne Næss snakker om arbeid og tenking. Om økosofien. Her på Tvergastein har han tenkt de store tankene, analysert sine forgjengere og skrevet sine artikler og bøker. Tvergastein er grunnsteinen i alle hans akademiske prestasjoner.

– Jeg har en trang og noe jeg lengter etter når jeg ikke er her. Men Tvergastein er ikke et sted man kan leve og dø. Det er selvsagt trist å ha et hjemsted man ikke kan være på så mye man vil. Men virkelig å høre hjemme her, blir nok mer og mer en fiksjon.

Falsk romantikk

Næss sier i Vi Menn-intervjuet fra 2005 at for ham er Hallingskarvet en slags gudserstatning. Han erkjenner også hvor heldig han var som i det hele tatt fikk lov til å bygge hytta så høyt over hyttefeltet på Ustaoset.

– Mange byfolk som drømmer om å bo i fjellet, aner ikke hva som fordres. Det er en falsk romantikk. Tvergastein er et privilegium i særklasse, og heldigvis er ikke den slags tillatt lenger. Tenk så ubehagelig det ville ha vært om det var fullt av folk her! Her greier jeg ikke fatte bylivets konsum.

At døden nærmer seg, tar 92-åringen ganske rolig.

– Hver dag opplever jeg at kapasiteten blir mindre, at det er ting jeg ikke kan gjøre og at mye faller ut. Men fortsatt får jeg mange ting til, så jeg skal ikke klage. Når alt kommer til alt, har jeg jo vært en skikkelig heldiggris.

Arne Næss døde i 2009, 96 år gammel. I dag er Tvergastein eid av en privat stiftelse som ble opprettet i 1997.

Stiftelsen har til formål å bevare og vedlikeholde Tvergastein som hytte, og som et sted hvor det foregår forskning og hvor livsbetingelsene er i overenstemmelse med Arne Næss' verdisyn.

Disse eventyrlige hyttene kan du bo i for en billig penge