AgentENS HELTEMODIGE offer:
Etter to døgn med tortur vet Kalle (27) at han er på bristepunktet. Han må ta et fatalt valg
De to unge kameratene Torstein og Kalle var de alliertes superagenter i Finnmark under store deler av 2. verdenskrig. Én dag ble gruppen avslørt.
I to lange døgn hadde de tyske torturistene hamret løs på Karl Halvdan Rasmussen (27).
Nå var han på grensen for hva han kunne tåle, og han var livredd for at han skulle røpe alt han visste.
Smertene hadde gjort den unge finnmarkingen omtåket.
Men én ting var han sikker på; han ville bli dømt til døden uansett hva han sa eller ikke sa.
Så tok torturistene en pause i mishandlingen. Karl så en mulighet, og han grep den. Han kastet seg gjennom vinduet i Gestapo- hovedkvarteret i Bankgata 13 – midt i Tromsø sentrum.
Fredag den 16. juni 1944 ble Karl Halvdan Rasmussen, Kalle som han ble kalt, drept momentant i møte med brosteinen tre etasjer nedenfor. Mannen som sammen med agenten Torstein Raaby hadde ledet arbeidet med å skaffe informasjonen som til sist førte til at britene kunne senke slagskipet «Tirpitz» og slagkrysseren «Scharnhorst,» hadde ytet fedrelandet sin aller siste tjeneste.
Og han tok ingen kamerater med seg i døden.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i Trøndelag tre år – her får han sjokkbeskjeden
Måtte finne utvei
Det har aldri blitt verifisert med hundre prosent sikkerhet hvordan de siste sekundene i Kalle Rasmussens liv forløp. I disse dager utkommer boken «Raaby,» skrevet av Knut J. Støvne.
Sentralt i boken er oppdragene Kalle Rasmussen og den senere Kon-Tiki-fareren Torstein Raaby var sammen om. I boken skildres Rasmussens selvmord på følgende vis:
«Nede på Bankplassen passerte akkurat den unge journalisten Sverre Nilsen(23). Han hørte det singlet i glass, kikket opp, og fikk øye på en mann på en gesims utenfor vinduet. Mannen sto der et kort sekund – før han kastet seg ut med hodet først.»
«Han valgte nok å ende sitt eget liv da torturen ble for hard. Han måtte finne en utvei før han ble presset til å snakke. Måten han gjorde det på, var i Kalles ånd. Han var sterk. Han sto for det han hadde gjort,» har enken Sigrid Rasmussen tidligere fortalt til forfatter Alf R. Jacobsen i dokumentarboken «Scharnhorst» fra 2001.
Les også: (+) I denne hytta gjemte nordmenn seg under krigen
Ida i skjul
Karl Halvdan «Kalle» Rasmussen var født i Narvik. Familien flyttet til Vadsø fem år senere, Kalles far Richard Rasmussen fikk jobb som lærer der. Kalle hadde gått befalsskolen i Harstad, men jobbet som kasserer ved veivesenets avdeling i Vadsø.
I 1942 ble han overflyttet til Alta, og det var der han ble rekruttert som agent av Torstein Raaby – den kanskje viktigste agenten og den mest sentrale motstandsmannen i Nord-Norge under 2. verdenskrig. De to kjente hverandre fra Vadsø der Raaby hadde arbeidet ved Finnmark kringkaster tidligere under krigen.
De to monterte radiosenderen som fikk navnet «Ida,» inne på veivesenets område like ved Alta flystasjon. Derfra sendte de i mange måneder uvurderlig informasjon til Storbritannia, først og fremst om bevegelsene til de store tyske slagskipene og hva som hele tiden skjedde med dem.
De rekrutterte også flere andre til motstandsarbeid, alt mens tusenvis av tyskere svermet rundt dem og peilebiler fartet frem og tilbake for å finne radiosenderen nazistene skjønte måtte befinne seg ikke langt unna.
Torstein Raaby (eg. Pettersen), hadde fra tidlig i krigen drevet hemmelig virksomhet fra Tromsø. Etter et opphold i England hadde han fått i oppdrag å etablere seg i Alta.
Der skulle han forsyne de allierte med all den informasjon det var mulig å skaffe om den tyske slagskipsflåten. Han hadde vurdert hvor han skulle slå seg ned, men da han oppdaget at kameraten Kalle Rasmussen bodde i Alta, bestemte han seg for å bli der.
Les også: (+) De massive bombingene førte til tragedie og jordskjelv i Bergen – men monster-bunkeren fikk nesten ikke en skramme
Nygift
Kalle Rasmussen var blitt torturert av en mester i kunsten; 32 år gamle Alfons Zielinski var den nazistene i Tromsø brukte når de ville ha virkelig vanskelige fanger til å snakke.
Zielinski var en nådeløs og brutal mann som ikke hadde noen som helst problemer med å banke sannheten ut av hvem det skulle være. Gestapo-mannen hadde vært stasjonert i Norge helt siden 1940 og snakket godt norsk. Hjemme i Hamburg hadde Zielinski en datter som snart ble to år. Hun het Ingun.
Etter et avhør av Alfons Zielinski skulle Rasmussen føres tilbake fra avhørsrommet i tredje etasje og til cellen i kjelleren.
I sin dokumentarbok «Scharnhorst» fra 2001, har den kjente journalisten og forfatteren Alf R. Jacobsen sitert enken etter Kalle, Sigrid Rasmussen:
«Det var to tyske soldater som holdt ham, men døråpningen var for trang til at de alle kunne passere samtidig. De måtte slippe. Det ga Kalle sjansen han hadde ventet på. Han tok fart på trappeavsatsen og kastet seg rett ut gjennom vinduet. Han brakk nakken og døde i sammenstøtet med fortauet.»
Sigrid Rasmussen tror ikke mannen hun hadde vært gift med bare et års tid gjorde et fortvilt forsøk på å flykte.
Kalle Rasmussen og kona Sigrid hadde giftet seg i august 1943, og bodde hos Sigrids foreldre fire–fem kilometer oppover Tverrelvdalen øst for Alta. Torstein ble invitert på middag, og ute på tunet fortalte han etter hvert kameraten hvorfor han var kommet til Alta. Ville kameraten hjelpe ham med å utføre det hemmelige etterretningsoppdraget?
Torstein hadde sett for seg å finne en bortgjemt hytte på fjellet hvor han kunne bo og operere senderen, men Kalle avviste den tanken. I sin bok forteller Støvne at løsningen ble å skaffe Torstein en jobb på kontoret der Kalle jobbet. Der var det en mann som nettopp hadde blitt syk og havnet på sykehuset i Hammerfest. Torstein kunne gå inn som vikar.
Kalles sjef gikk med på ordningen. I midten av oktober 1943 var Torstein på plass som ekstra mann på kassererkontoret i veibrakka på Elvebakken. Raaby hadde store startvansker, han fikk ikke radiosignalene gjennom til England i begynnelsen, men det ordnet seg utover høsten. Senderen ble gjemt i et hemmelig rom mellom plankelagene i et gulv under et skrivebord.
Fra høsten 1943 og frem til sommeren året etter gikk det en strøm av meldinger fra agentnettverket i Alta til mottagerne i Storbritannia. Agentene opererte konstant med livet som innsats, nazistene ble etter hvert desperate for å finne ut hvor signalene ble sendt fra og hvem som opererte utstyret.
Les også: (+) Hun var Hitlers verste kvinnelige fangevokter og bøddel
Forfatteren
Boken «Raaby» om krigshelten og eventyreren Torstein Raaby er skrevet av Knut J. Støvne, tidligere offiser og mangeårig reporter og stoffleverandør i Vi Menn. Bok-prosjektet om Nord-Norges kanskje største krigshelt ble påbegynt i forlengelsen av en reportasje han skrev i Vi Menn i oktober 2020.
Nære på
En kveld de sendte et telegram til England, sto Kalle vakt i vinduet på den ene siden av huset. Torstein var akkurat ferdig med å sende da en tysk bil stanset utenfor porten inn til veivesenets område. Bilen var lang og svart med noe som lignet en antenne på taket. Var det en peilebil?
Inne i brakka ble senderen pakket vekk i full fart, det kom flasker på bordet, og karene satt klar med pistoler i hendene.
«Da trodde vi for alvor at leken var slutt», fortalte en av dem senere.
Men etter en liten stund kjørte bilen videre, og ingenting skjedde.
I løpet av noen korte vintermåneder bygde «Ida»-gruppen opp et nettverk av kontakter fra Alteidet i vest til Skaidi i øst. De fikk opplysninger fra fiskebåtskippere på fjorden og fra arbeidere i veivesenet, blant andre.
I begynnelsen av april 1944 bombet britene Tirpitz i et svært omfattende og overraskende angrep. Takket være glimrende etterretning fra Ida-gruppen, gikk angrepet som en drøm og slagskipet ble påført store skader.
Tyskerne forsto at britene måtte ha fått sine opplysninger fra lokale agenter. Jakten på radiosenderne ble intensivert.
For Torstein og Kalle ble dette en voldsom påkjenning. 4. april. Dagen etter angrepet på Tirpitz, sendte Raaby et telegram og bad om å få avslutte oppdraget. Men «Ida» fortsatte å operere helt frem til 16. mai. Da sendte Raaby sin siste melding over Nordsjøen før han satte kursen mot sikkerheten i Sverige.
Torstein ville at Kalle skulle rømme sammen med ham. Men familiefaren ville vente.
Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert.
Les også: (+) Han sto bak blodbadet på Nesodden
Rullet opp
Den første tiden så likevel alt lyst ut for dem som var igjen i Alta etter at Torstein hadde flyktet.
Helt til den 6. juni 1944.
Samme dag som allierte soldater stormet i land på strendene i Normandie, la to tyske vaktbåter til ved kaia på det lille stedet Porsa i Vargsundet. 100 tyske soldater stormet i land og omringet kraftverket og husene rundt. Etter en systematisk husundersøkelse fant tyskerne den norske radiosenderen «Lyra» og en liste med navn på mange av Lyras lokale rapportører og kontakter. Blant dem var også Kalle og Torstein.
Ryktet om at Porsa-senderen var tatt, spredte seg fort. Kalle fikk raskt høre at den ene etter den andre som han visste var involvert i illegalt arbeid, ble arrestert.
Kalle drøyde det likevel i fem dager til.
«Jeg husker dagen han dro. Det var en lys sommerkveld, den 11. juni. Han var blitt advart. Han måtte regne med at de hadde navnet hans. Han hadde destruert utstyret og kastet alle papirer i elva. Jeg gråt stille. Det var andre gangen det skjedde. Vi satt lenge og snakket sammen. Han sa han skulle ha oss i tankene sankthansaften, meg og lille Brita. Så var han borte. Jeg har aldri følt meg så alene,» har kona Sigrid Rasmussen fortalt.
Den sommerkvelden skulle bli siste gangen hun så sin elskede.
Lokket i felle
Kalle tok seg sørover til Storfjord i Lyngen, forbi Burfjord og fikk derfra skyss med en sjåfør i veivesenet. To dager etter at Kalle forlot Tverrelvdalen, ble han arrestert i Signaldalen, bare noen få kilometer fra svenskegrensa. Ifølge kona Sigrid ble Kalle lokket i en felle: Han skulle ta inn hos noen som skulle hjelpe ham, og da han så en dame som vinket med et hvitt håndkle, trodde han at han hadde kommet til det rette huset. Men huset var fullt av tyske soldater, og Kalle ble arrestert og ført til Gestapo-bygningen i Tromsø sentrum.
Torstein Raaby var fremme i England da han fikk høre om tapet av kameraten, et tap som gikk hardt inn på ham, ikke minst fordi det var han som hadde fått Kalle inn i det farlige arbeidet. I sikkerhet i England var han raus med omtalen av han som hadde falt.
«Jeg håper det fremgår klart av min rapport at Kalle var hovedmannen bak Ida. Han tok all den risiko som ble forlangt. Han var nygift og hadde en liten datter. Jeg har aldri hatt en bedre venn. Når tingene så ut som verst, pleide han å si: Det er nå vi tillater oss et lite smil.
Hvis det er slik at Ida har bidratt med noe i denne krigen, er det Kalle som fortjener æren. Hans siste heltegjerning var å ta sitt eget liv da tingene hadde gått for langt og han fryktet at han ville bli tvunget til å informere på sine venner.»
Ifølge Torstein var Kalle Rasmussen den fødte hemmelige agent. Han hadde et stort kontaktnett og en egen evne til å få folk til å gjøre det han ba dem om.
Ingen kunne si nei til Kalle.
Ung enke
Sigrid Rasmussen, som ble enke bare så vidt over 20 år gammel, giftet seg aldri igjen.
Hun har en hjerteskjærende erindring av det som rammet mannen i hennes liv.
«For meg fantes det ingen andre enn Kalle. Han var en god mann og en ærlig mann. Det var noe helt spesielt med ham. Alle ble glad i Kalle, og jeg elsket ham. Mange ganger har jeg i tunge stunder forbannet Torstein for at han tok Kalle fra meg. I alle år etter hans bortgang har han vært et savn. Men innerst inne forstår jeg jo at kampen den gangen bare kunne vinnes ved at de som kunne ta et tak, gjorde sin innsats.
Det ble et tungt offer for meg som det ble for så mange. Krigen rammet hardt på begge sider av slagmarken (Sigrid ble sent i livet kjent med kjæresten til en av soldatene som falt på Scharnhorst). Jeg lever på minnene og på vissheten om at Kalles innsats bidro til å avslutte krigen tidligere. Den heder han er tildelt post mortem, vitner om det. Det gir det meningsløse mening.»
Etter at Kalle rømte, ble også Sigrid arrestert. Hun ble tatt med til Tromsø og avhørt, men ble sluppet fri etter kort tid. Det var først da hun fikk vite hva som hadde skjedd med ektemannen.
Kalle var gravlagt i et hjørne av kirkegården på toppen av Tromsøya. Sigrid besøkte graven sammen med pastor Martin Tveter dagen etter at hun ble satt fri.
«Det var en fin sommerdag. Vi gikk stille bort til graven og ble stående en stund uten at noen av oss sa noe. Det ble nok felt noen tårer», erindrer hun nøkternt.
Etter krigen fikk Karl Rasmussen en utmerkelse av den britiske regjeringen post mortem for utmerket lederskap. Fra norske myndigheter mottok han Haakon VIIs Frihetskors og Krigsmedaljen.
Denne saken ble første gang publisert 27/09 2022, og sist oppdatert 14/10 2022.
