dobbeltagenten
Ingen hadde mistanke til Erling. Så gjorde han et utrolig funn
Alle trodde at Erling Espeland spilte på lag med nazistene. I virkeligheten var han hemmelig agent – og villig til å risikere alt.
Døgnet rundt sto væpnede vakter med skarpladde våpen utenfor villaen i Gjøvik der nazi-fylkesfører Anton Brynhildsvoll hadde kontor.
NS-medlemmet Erling Espeland (23) var utkommandert som vakt en kveld i begynnelsen av februar i 1942. Oppdraget fremsto meningsløst. Hvem skulle han passe på? NS-fylkesføreren var jo ikke engang på kontoret!
Men så tok en plan form i Espelands hode. En plan som kunne gi full effekt av den dristige dekkoperasjonen som hadde pågått i lengre tid.
For 23-åringen fremsto utad som NS-medlem og nazivennlig journalist, men var agent for den norske motstandsbevegelsen. Og nå var han i posisjon til å gjøre et varp.
Et varp som ledet direkte til at Vidkun Quisling ble påført sitt første og ett av de største nederlag under 2. verdenskrig.
I skole hos nazi-redaktør
Fire år tidligere hadde Oslo-gutten Erling Espeland flyttet til Gjøvik. I konkurranse med 84 søkere hadde han fått jobb som journalist i avisen Vestopland. I januar 1938 startet den unge bla'fyken under redaktør Torstein Langes strenge oppsyn.
Lange hadde blitt mer og mer tyskvennlig opp mot krigsutbruddet. Mens konkurrenten Oppland Arbeiderblad skrev om den tyske førerens diktatur, arrestasjoner og jødeforfølgelser, syntes Torstein Lange at utviklingen nærmest var naturlig.
Redaktør Lange var en stor beundrer av det tyske riket og av tyskerne, deres handlekraft, styrke og sans for orden og system.
Redaktør Lange møtte lite opposisjon blant journalistene i Vestopland. Erling Espeland var for eksempel selv ikke interessert i politikk, men i journalistikk. Espeland hadde akkurat fått oppfylt sin største drøm; å bli journalist, og ville beholde jobben sin.
Lange var en enerådende og mektig redaktør, og alle kollegene visste at de kunne bli oppsagt på dagen hvis de satte seg opp mot sjefen.
Da krigen kom, støttet redaktør Lange helhjertet opp om tyskerne. Hans sønn falt som frontkjemper på Østfronten i september 1941. Da skrev redaktøren en flammende leder, og hyllet frontkjemperne «som hadde forlatt gode og trygge hjem i Norge for å være med på den siste alvorlige runde mot de røde horder i Russland».
Vervet på vakt
En kveld Espeland var på jobb i redaksjonslokalene, dukket en mann opp. Han presenterte seg som «Lars Lund», og begynte å snakke om nyheter og kom med lokale reportasjetips.
Så dreide mannen samtalen inn mot to navngitte personer: Om Erling Espeland kjente dem? Den unge journalisten ble overrasket: Navnene tilhørte to personer den unge journalisten satte svært høyt. Den ene var Espelands favorittlærer fra gymnastiden i Oslo, den andre en lege Espeland satte stor pris på.
Det gikk opp for Espeland at mannen ikke hadde kommet innom tilfeldig. Han lot «Lars Lund» snakke videre, og etter hvert kom den besøkende til poenget: Lund hadde kontakt med en organisasjon som ville ha stor interesse av den informasjonen Espeland kunne skaffe dem.
– Du er godt kjent med de lokale forholdene. Som pressemann vil du stadig komme over ting av interesse, antydet Lund.
Espeland sa seg enig i det, og erklærte seg mer enn villig til å bidra til motstandsbevegelsen. Men lite ante han om at han nettopp hadde sagt ja til å bli med i etterretningsorganisasjonen XU (se faktaboks).
Det var så hemmelig at han ikke engang selv oppdaget hvem han jobbet for før freden kom.
Dobbeltspill
Høsten 1941 begynte Espeland å føle seg maktesløs. Selv om han forsynte XU med det han kom over av stoff, følte han seg som en altfor passiv tilskuer til alt som skjedde. Han fikk lyst til å melde seg inn i Nasjonal Samling for å komme nærmere nazistene, vinne deres tillit og slik få tilgang til mer nyttig informasjon.
Kona Solveig støttet hans forslag. XU likeså. Selv om Espeland skjønte at han ville bli frosset ut i Gjøvik og bli vist både forakt og sinne, meldte han seg inn i det lokale NS-laget samme høst.
Redaktør Torstein Lange var fornøyd med at hans mest betrodde medarbeider meldte seg inn i NS. Derfor hadde han neppe betenkeligheter med at Erling Espeland tok NS-tjeneste etter arbeidstid.
Et slikt oppdrag som gikk på omgang blant NS-medlemmene, var vakthold utenfor villaen nazistene hadde beslaglagt og tatt i bruk som kontor for NS-fylkesfører Anton Brynhildsvoll. Erling Espeland endte opp som én av to vakter en februarkveld i 1942.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Trengende
En stund ut i vakten sa Espeland til makkeren sin at han måtte tre av på naturens vegne. Makkeren, en fullblods nazist, hadde ingen mistanker og sa seg villig til å passe på i resepsjonen mens Espeland gjorde sitt fornødne.
Dermed fikk makkeren ikke med seg at Espeland gikk forbi toalettet, og listet seg opp trappen og inn på kontoret til fylkesfører Brynhildsvoll. Vel inne på nazi-toppens kontor bladde agent Espeland raskt gjennom papirene på skrivebordet.
Ett dokument fikk ham til å sperre opp øynene.
Dokumentet var et brev fra Quisling-minister Rolf Jørgen Fuglesang til alle NS-fylkesførere i landet. Overskriften var «Lov om nasjonal ungdomstjeneste». Loven innebar adgang til å beordre norske gutter og jenter til tjeneste i Nasjonal Samlings ungdomsfylking.
Tjenesteplikten skulle gjelde fra 1. januar det året han eller hun fylte 10 år, og opphøre 31. desember da de ble 18. Loven skulle tre i kraft 1. mars 1942.
Espeland skjønte umiddelbart hvilken sprengkraft dokumentet hadde. Tid til å skrive av dokumentet, hadde han ikke. Agenten stappet dokumentet på innerlommen og gikk uanfektet ned for å fortsette vakttjenesten.
Da vakten var over utpå natten, la Espeland brevet på et sted der en kurer kunne plukke det opp og frakte det til rette vedkommende i hovedstaden.
Tidlig neste morgen kom kureren styrtende: Oppdraget var altfor farlig, og dokumentet kunne spores direkte til Espeland, mente han. Den unge agenten mente at hans vellykkede dobbeltspill var gardering nok.
Under sterk tvil tok kureren med seg dokumentet til Oslo. Derfra ble innholdet øyeblikkelig telegrafert til London. Det ble hovedoppslag i nyhetene derfra samme dag.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren viet resten av livet til å ta hevn
Proteststorm
Lovutkastet førte til en storm av protester fra norske foreldre. Titusener skrev til Kirke- og undervisningsdepartementet at de for sin samvittighets skyld ikke kunne overlate oppdragelsen av sine barn til andre, ei heller Nasjonal Samlings ungdomsfylking.
Ungdomstjenesten ble ikke satt ut i livet, og var et av de første og største nederlagene den nyutnevnte ministerpresidenten Vidkun Quisling gikk på.
Loven om ungdomstjenesten økte motstanden mot Hitlers norske medløpere ytterligere. Derfor måtte Erling Espeland være forberedt på at nazistene ville forsøke å finne ut hvordan opplysningene om lovutkastet var lekket ut. Men dagene gikk, og det var taust fra NS.
Erling senket skuldrene. Han hørte ingenting.
Først mye senere fikk han vite at fylkesfører Brynhildsvoll aldri hadde våget å rapportere at brevet var forsvunnet fra hans kontor. Det ville jo slå tilbake på ham selv at han hadde upålitelige folk i tjeneste.
Snakkesalige torturister
Dermed kunne agent Espeland fortsette som før under dekke av å være nazivennlig journalist. Jevnlige turer innom politikammeret var naturlig for å høre siste nytt. Der kom han i kontakt med både torturister og snakkesalige angivere som villig delte opplysninger om forestående arrestasjoner av motstandsfolk.
Slik kunne XU varsle Hjemmefronten som igjen kunne sende sine folk i dekning eller til sikkerhet i Sverige.
17. mai 1945 hadde Hjemmefrontens avis en egen artikkel om Erling Espeland. Artikkelen hadde følgende overskrift:
«Eneste NS-medlem på Gjøvik med god samvittighet».
