Ellen Beate fikk sjokk da hun leste at noen strødde salt på bestefarens grav. Så oppdaget hun den rystende grunnen

– Da jeg vokste opp, snakket vi nesten aldri om bestefar. Jeg visste jo at han var tysk, og at han hadde flyttet til Norge lenge før krigen brøt ut. Og jeg visste at han var en anerkjent fløytist i filharmonisk orkester i Oslo.

Jeg hadde også hørt at han ble tvunget av tyskerne til å være tolk for dem under krigen.

Det var jo en grei historie som ikke vakte noen spesielle følelser. Så hvor kom dette hatet fra og ønsket om å strø salt på graven hans? undret Ellen Beate Fjeldstad Marthinsen fra Grimstad.

Skutt på jakt

– Jeg husker jeg spurte om vi hadde slektninger i Tyskland. Da fikk jeg til svar at det var det ingen i familien som trodde vi hadde. Da jeg spurte hvordan bestefar døde, fikk jeg vite at det skyldtes et uhell som skjedde da han var på elgjakt. Mer ante jeg ikke, og mer var det i grunnen heller ikke nødvendig for meg å vite på den tiden, forteller Ellen Beate.

Det hun ikke visste i ungdomsårene, var at tema bestefar var en dypt begravet og lite hyggelig familiehemmelighet som de voksne ikke ville snakke om.

Les også: (+) Inger la tre mulige navn i en bankboks, men Klaus Hagerup fikk aldri vite hvem som var hans biologiske far

På kontrakt

Ellen Beate er datter av Tore, som var sønn av musiker og Gestapo-medlem Rolf Schüttauf.

Ellen Beate har all grunn til å være stolt av bestefars musikalske karriere. I sin virketid ble den unge, tyske fløytisten rost opp i skyene for sitt vakre fløytespill som publikum kunne høre både på konserter i Filharmonien og i mer lystig utgave på Theatercaféen. Han spilte også ofte på Kristiania Tivoli for å spe på inntekten.

Han fikk aldri fast jobb her i landet, bare årskontrakter. Han hadde såkalt usikker inntekt, noe som gjorde det vanskelig for ham å søke norsk statsborgerskap.

Les også: (+) Spådommen Sonja Haraldsen fikk som ung jente, skremmer henne den dag i dag

Komponisten

Ellen Beates farfar var også komponist. En gang skrev han på oppdrag fra Schous bryggeri en marsj til åpningen av Skansen restaurant i Oslo. Etterpå kunne man lese følgende i avisen:

«Alle som i sommer har besøkt Skansen, vil sikkert huske den festlige «Skansen-marsj» som filharmonikeren Rolf Schüttauf har komponert.»

Det het seg også at Rolfs fløytesoloer kunne holde hele salen i ånde, så vakkert var hans spill. Etter en konsert i Bergen som solofløytist i Mozarts Fløytekonsert, skrev avisene blant annet:

«Jo, dette var Mozart. Så fullendt frasert, så fylt av ynde og gratie. På en tryllefløyte spilte Rolf Schüttauf oss inn i Mozarts verden.»

I boken Hvem var Rolf Schüttauf? av musikkhistoriker og forfatter Harald Herresthal, kommer imidlertid også helt andre sider ved bestefar frem. Ellen Beate har bidratt til boka med historien om hvordan hun oppdaget den over 60 år gamle familiehemmeligheten.

Les også: (+) Anne Marie trodde nesten ikke sine egne øyne da hun så hva den utsultede mannen i nabolaget gjorde

Salt på graven

– Jeg bodde i Luxembourg i mange år, forteller Ellen Beate.

– Det var mens jeg var der, at lysten til å finne ut mer om min tyske bestefar dukket opp. Jeg søkte på nettet, og dermed dukket bestefars navn opp i et festskrift som ble laget til Oslo-Filharmoniens 75-års­jubileum. Der sto det at en annen fløytist strødde salt på bestefars grav for at ingenting skulle vokse etter Rolf Schüttauf. Og der satt jeg, sønnedatteren hans. Det var et sjokk. Men jeg bestemte meg straks for å finne ut mer om bestefars liv, sier Ellen Beate.

Fant ut grusomme ting

– Jeg har vel ubevisst alltid skjønt at bestefar under krigen var med på ting det ikke skulle snakkes høyt om. Nå ville jeg vite hva. Jeg tok en telefon til Riksarkivet i Oslo, og der fikk jeg vite absolutt alt. Der hadde de dokumenter som fortalte om grusomme ting bestefar hadde vært med på i Gestapo.

Fløytisten var ikke bare tolk. Det var rystende opplysninger, men mange brikker falt på plass.

– Jeg forsto jo hvorfor dette var blitt dysset ned i familien. Farmor byttet også navn etter krigen fra Schüttauf til pikenavnet sitt Fjeldstad. Også hun sto oppført som medlem i NS-partiet, men i retten etter krigen fortalte hun at bestefar hadde tvunget henne til det.

En god far

– Bestefar var en mann med et sterkt temperament, men min fars eldre søstre husker ham som en kjærlig og god far. Det ble viktig for farmor at min far skulle få lov til å vokse opp og være stolt av faren sin, som den flotte musikeren og det mennesket han var før krigen, sier Ellen Beate.

Bestefaren Rolf kom til Norge allerede i 1926. Mens seierherrene etter første verdenskrig levde de glade tyveårene, var Tyskland nedtynget i vanære, krigsgjeld, fattigdom og arbeidsløshet. Men den 26 år gamle fløytisten Rolf Schüttauf sto på terskelen til livet og ville ut i verden.

Kjærligheten

Det ble Norge og Kristiania, og i 1926 undertegnet han en midlertidig ansettelseskontrakt med Filharmonisk selskaps orkester.

Rolf fant seg raskt til rette i den norske hovedstaden. Når han ikke spilte i Filharmonien, var han ofte på jobb ved Kristiania Tivoli. Der traff han serveringsdamen Johanne som han giftet seg med i 1933. De fikk to døtre og siden sønnen Tore, Ellen Beates far, i 1943. Livet gikk på skinner for den tyske fløytisten som nå hadde fått seg en solid norsk familie. Men ett problem gjensto.

Han ønsket seg norsk statsborgerskap. Det gikk aldri veien. Gang på gang søkte han, men med samme negative resultat. Han fikk forlenget sin oppholdstillatelse for ett år av gangen, men norsk statsborger ble han aldri.

Om det førte til et agg mot den norske staten, og dermed gjorde hans velvilje overfor den tyske okkupasjonsmakten mer hjertelig, vites ikke. Men allerede i 1933 meldte Rolf seg inn i Hitlers parti, og det hersker ingen tvil om at han støttet den nasjonalsosialistiske ideologien.

Han var blant annet ekstremt opptatt av nazistens vilje til å nedkjempe kommunismen. Han ville også at hans kone Johanne skulle bli medlem i partiet, noe Johanne senere påsto hun ble tvunget til.

Torturist og drapsmann

For hans kolleger i Filharmonien var det ubegripelig hvordan en så følsom og dyktig musiker som Rolf kunne ende på feil side under krigen. Hvordan kunne det ha seg at den kjærlige familiefaren ble med på så grusomme handlinger at han i norske historiebøker senere er blitt fremstilt som en torturist som medvirket til flere grufulle drap?

Rolf var godt integrert i det sosiale livet i Oslo, og han hadde mange gode venner. Men i 1941 begynte han i jobben som tolk og sikkerhets­offiser i Gestapo.

I begynn­elsen er det klart at han i hovedsak bare fungerte som tolk. Men etter hvert dukket ryktene opp om at han også deltok i utpressing og såkalte skarpe avhør med tortur på Victoria terrasse der Gestapo hadde sitt hovedkvarter.

Skutt av motstandsfolk

Å innhente informasjon fra tyske agenter som overvåket norske motstandsgruppers sabotasjeaksjoner, var en del av Rolfs jobb i Gestapo. Deretter arrestere og forhøre disse.

I de fleste etterkrigsrapportene om Rolf Schüttaufs tid i Gestapo, omtales hans voldsomme sinne og temperament.

Forfatteren Harald Herresthal tror at Rolf ville ha blitt dømt til døden, eller i hvert fall fått livsvarig fengsel, i krigsoppgjøret i Norge etter krigen for sitt virke for den tyske okkupasjonsmakten.

Hvis han hadde overlevd. Men slik gikk det ikke. I oktober 1944 befant han seg på Ask stasjon på Ringerike. Her fikk han mistanke om at det var to motstandsfolk på plattformen. De var sportskledde og beveget seg hurtig vekk fra stasjonsområdet. Schüttauf løp etter og ba dem om å legitimere seg. Da oppsto det plutselig en skuddveksling, og Schüttauf ble truffet av et dødelig skudd.

Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på

Nyheten spredde seg

Kort etter skrev en illegal avis om attentatet og fremstilte gestapisten Rolf Schüttauf i følgende ordelag:

«Et typisk eksempel på en spion og angiver, er blitt drept på Ask stasjon ved Hønefoss. Rolf Schüttauf var tysker, men var bosatt i Oslo i adskillige år før krigen, og var ansatt som musiker i Filharmoniske.

I april 1940 dukket han plutselig opp på Victoria terrasse og har senere gjort seg kjent som en av de verste bødlene i Gestapo. I det siste har han særlig operert i Hønefoss-distriktet.»

Familiens versjon

– Familien mener at bestefar ble tvunget til å være med på de ugjerningene han skal ha utført i Gestapo, forteller Ellen Beate.

En teori er at han skal ha hatt en jødisk bestemor fra Polen, noe som gjorde ham til kvart jøde. De tror at tyskerne brukte dette mot ham.

– Jeg vet ikke om det er noe sant i dette, men farmor fikk uansett en forferdelig tøff tid etter at bestefar ble skutt. Hun var jo i Tyskland da hun fikk dødsbudskapet.

Utover høsten 1944 ble det nemlig tydelig at tyskerne ville tape krigen. Da bestemte plutselig Hitler seg for at alle tyskere som ikke var i sentrale posisjoner, og deres familier, skulle tilbakeføres til Tyskland. De skulle komme såkalt «Heim ins Reich».

Schüttaufs norske kone Johanne ble tvunget til å ta med seg de tre barna og forlate Norge mens ektemannen ble igjen.

Les også: (+) Navnet til Ninas farmor dukket opp i arkiver man helst ikke vil ha sin families navn i

Bombingen av Tyskland

Da Rolf ikke hadde hatt så mye kontakt med familien sin, var det vanskelig å finne noen å henvende seg til i det fremmede landet. Johanne fant ingen av Schüttaufs slektninger og måtte dermed klare seg som best hun kunne mens de alliertes bomber regnet natt og dag over byen Dresden, som de befant seg i nærheten av.

– Det gjorde at mine tanter som husker dette veldig godt, satt igjen med forferdelige minner. Farmor måtte også kjempe for å komme tilbake til Norge etter tyskernes kapitulasjon, forteller Ellen Beate.

En vanskelig ektemann

– I Norge ble hun stilt for krigsrett og dømt til å betale kr 1000 for sitt medlemskap i NS. Det var forferdelig mange penger den gangen, og farmor valgte å gå rettens vei for å slippe å betale. I retten fortalte hun om en ektemann som tidvis slo henne, og som med pistol hadde tvunget henne til å melde seg inn i nazistpartiet.

Han hadde også hadde nektet å gi henne skilsmisse. Johanne kunne føre flere vitner for sin manns voldelige temperament. Hun ble trodd, og familien fikk bli i Norge.

– Men hvor mye sant det var i den fremstillingen hun ga av bestefar den gangen, vet man jo ikke, sier Ellen Beate.

Les også: (+) Han sto bak blodbadet på Nesodden

Sannheten

– Uansett ble alt dette om bestefar dysset ned og gjemt så godt i vår familie at vi i tredje generasjon til slutt trodde at bestefar døde av et vådeskudd på elgjakt. Vi har også trodd at han ble tvunget av tyskerne til å være tolk for dem. I dag kjenner vi sannheten, og det er vondt. Ikke alle i familien klarer helt å tro på alt det grusom­me som er blitt skrevet om ham, sier Ellen Beate.

Lys på graven

– Boken Hvem var Rolf Schüttauf viser flere sider ved bestefar. Det er en grundig fremstilling som åpner for at alt som er skrevet av negative ting om han, kanskje ikke nødvendigvis er den hele og fulle sannhet. Likevel er det jo ikke en bok som gjør meg stolt av bestefar, for å si det sånn, sier Ellen Beate.

– På den annen side er det veldig viktig at alle sider ved krigen blir belyst. Mye er mer nyansert. Når man tar hensyn til konteksten på den tiden og situasjonen bestefar befant seg i, blir det komplisert. Det synes jeg det er viktig å få frem, sier Ellen Beate.

Uansett er ikke familie­hemmeligheter å foretrekke for en oppvoksende slekt. Men selv da sannheten kom opp i dagen, valgte en av barne­barna til Schüttauf å tenne lys på bestefars grav – for det mennesket, den musikeren og den faren han var før Gestapo gjorde ham til en del av sitt terrorregime.

Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn

– Hvis bilen svinger til høyre, blir vi skutt