Der ingen skulle tru at nokon kunne bu
Kirsti (77) bor alene i fjellside uten naboer. Ingen veier fører dit
Kirsti Furnes bor alene på Furnes i Bolstadfjorden, en veiløs vestlandsgård omgitt av bratte skråninger. Hun har ikke naboer, og skal hun til butikken, legen eller i selskap må hun ro eller krysse den 600 meter brede fjorden på ski. Men det er først når taubanen ryker at hun blir bekymret.
Hun nærmer seg 80 år, men beveger seg lett i det skrånende terrenget som omgir gården når det skal slåttes om sommeren.
I disse dager, når det er mørkt og kaldt, skjer det fortsatt at hun tar på seg skiene nede på flata for å krysse den cirka 600 meter brede fjorden sammen med sønnen Håkon Furnes.
Det må til for å komme seg til folk, det være seg butikker, sosiale lag eller timer hos lege eller tannlege.
– Jeg har aldri likt å gå over den islagte fjorden fordi det kan være lunefulle og farlige råker. Nå er jeg blitt så gammel at jeg aldri tar turen alene, og alltid må Håkon ha sjekket tykkelsen på isen først, forteller Kirsti til Hjemmet.
Den helt spesielle pensjonisten har fått et helt program i NRK-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».
I møtet med programleder Noralv Pedersen fremstår hun som en lavmælt og jordnær dame, et hakk mer robust enn de fleste av oss. Hel ved!
I programmet blir den 1160 meter lange dragelinen til taubanen, fra gården til veien på den andre siden, viet stor plass.
Vi får se hvordan familie og venner sørger for at linen strekkes over fjorden og tilbake igjen for å få taubanen opp og stå igjen. Uten den, blir dagene på Furnes betraktelig mer krevende, for i den fraktes alt Kirsti trenger å ta med inn og ut.
At pensjonisten er en tøffing, vil ingen finne på å bestride, men da vi sier det til henne, ler hun og sier at hun ikke føler seg særlig tøff.
– Jeg har valgt å bo her og har alltid trivdes og vært glad i friheten gården har gitt meg. Bylivet har jeg aldri savnet eller lengtet etter, sier hun rolig.
Les også: Da Brage sa at han ville overta fjellgården, kom faren med en advarsel
Ikke en eneste nabo
Gården Furnes er den eneste bebodde husstanden i området, og hun har ingen naboer der inne i Bolstadfjorden, øst for Bergen.
Området Furnes, som gården og slekten har fått navnet fra, ligger på begge sider av fjorden, der fjorden svinger sørøst mot nordøst. Derfra strekker den seg mot Vossabygdene.
Den gamle innmarken ligger på nordsiden, på et nes som stiger nokså bratt opp fra sjøen. I det som ligner store trappetrinn oppover, ligger gården med hovedsakelig god jord rundt seg, men fjellet gjør at det noen steder er skrint.
Hva får mennesker til å bosette seg på et så avsidesliggende sted og velge et så tungvint liv? For å finne svar, må vi tilbake til slekters gang og kjærligheten til det livet du fikk.
– Jeg vokste opp på Tyssen, en gård som ligger 7–800 meter i luftlinje herfra. Furnes og Tyssen hører til hver sin kommune, Vaksdal og Voss. Men barneskolen for både meg og mannen min, Helge, var på Tyssen, forteller Kirsti.
Hun minnes oppveksten som trygg og god.
– Mange levde veiløst den gangen og det var vanlig å ha lange avstander til nærmeste nabo, konstaterer hun.
Kjærligheten på Furnes
Hun visste godt hvem Helge var, men han var 11 år eldre enn henne og de gikk ikke på skole sammen. Først etter at hun hadde utdannet seg til sykepleier i Bergen, og mens hun jobbet på sykehuset i Florø, ble hun kjæresten hans.
De giftet seg da hun var 26 år og hun flyttet inn på Furnes.
Hvordan det oppsto følelser mellom dem den gangen, vil hun ikke dele med noen, men at de fikk det kjekt sammen og trivdes i hverandres selskap i alle år siden, deler hun gjerne.
Ektemannen døde for ni år siden og hun har gode minner fra årene de fikk sammen.
Det var travle år. Barna Kari, Bjørg og Håkon kom i 1974, 1975 og 1978. Den gangen var det jernbane på andre siden av fjorden og ingen vei.
For å komme seg noe sted, måtte de først med båt til Dalseid, 1,5 kilometer vestover, og så med bil derfra.
Det første barnet kom på sommeren. Da hun ventet nummer to midt på vinteren, ville ikke svigermoren ha henne i huset da det nærmet seg termin, av frykt for at noe skulle gå galt.
Kirsti bodde derfor i to døgn hos en venninne, nærmere sykehuset, til fødselen satte i gang.
– Sistemann kom i februar, og jeg måtte ta inn på et pensjonat på Voss i flere dager for å være sikker på at fødselen ikke startet hjemme. Alle tre ble født på Voss, forteller hun.
Blomstersatsing
På Furnes drev gårdbrukerne med blomster.
– Helge og jeg overtok gartneriet etter hans foreldre. For å få solgt plantene på torget på Dal, måtte vi frakte dem med taubane til båten, så bære dem opp fra båt til bil. I årene da barna var små, var jeg hjemmeværende. Noe annet ville ikke ha gått, forteller Kirsti.
Det var et krevende liv, ser hun i dag, for hun hadde både barn og aldrende svigerforeldre å ta vare på, ved siden av nødvendige gjøremål på gården.
– Barna våre begynte på skole på Stamnes og skoleveien var lang. Vi kjørte dem med båt til Dalseid og derfra var det skolebuss. Reisetiden varierte ut fra vær og føre, men det hendte aldri at de måtte bli hjemme fordi vi ikke klarte å skysse dem, forteller hun.
De tre første årene gikk barna annenhver dag på skolen. Familien levde av sauene, laksefisket, vedsalg og gartneriet til de la det ned på 80- tallet. Det gikk bra med gårdsdriften.
– Da yngstemann begynte på ungdomsskolen, begynte jeg å jobbe som sykepleier på legekontoret på Dale. Veien hadde da kommet på andre siden av fjorden, og vi fikk også en taubane over i 1996, som gjorde livet mye lettere. Fra da av kunne vi sende både matvarer og andre ting fra parkeringsplassen, minnes hun.
Hvordan var det for barna å måtte reise så langt for å komme seg på skolen og vokse opp på et sted uten nabobarn? Vi spør Bjørg, den nest eldste.
– Vi drømte aldri om å ha det annerledes. Nå tenker jeg at moren vår er tøff. Heldigvis er hun en veldig ubekymret som person. Hun klarer alltid å tenke at det skal gå bra, sier datteren.
Les også: (+) Advokaten svarer: Vi har spleiset på brøyting av hytteveien i over 30 år, men nå nekter en av naboene å betale. Hva gjør vi?
Vil ikke ha vei
I «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» får vi se Furnes i sommerprakt.
Sønnen Håkon, som har vært sivilingeniør og har overtatt gården, uten å bo der selv, står barføtt og slår gress med ljå mens pensjonistmoren høster plommer og moreller i hagen.
Furnes ser ut som en idyllisk plett på jord.
– Nå lever jeg i den mer krevende årstiden, men jeg drømmer likevel ikke om et annet og mer lettvint liv. Da jeg kom hit, fikk jeg tilværelsen, slik jeg var vant til å leve den. Min bakgrunn var fra et tilsvarende sted og derfor følte jeg meg hjemme fra første dag, konstaterer Kirsti, og legger til at den ene broren hennes fortsatt bor i deres barndomshjem, men der har de fått vei.
– Kanskje høres det merkelig ut, men jeg ønsker ingen vei hit til Furnes. Det er så fredelig og fint her. Jeg kan gå fra huset med ulåste dører og vet alltid hvem jeg får besøk av. Det er jo også slik at jeg kan reise på turer og ferier når jeg vil, sier hun.
Da Helge levde, reiste de mye rundt i verden.
– Vi var blant annet i Australia og på Island. Og vet du, hver gang vi kom hjem igjen, slo det meg hvor heldige vi var, som fikk bo akkurat her.
Kirsti smiler og sier at det kjennes godt å leve i pakt med naturen. Der inne i fjorden må hun alltid innrette seg etter vær og vind.
Men hun har telefon, TV og internett og barna halvannen times biltur unna.
Håkon bor og jobber i Bergen, mens døtrene Kari og Bjørg bor i Øystese. Der har også Kirsti to barnebarn, som hun ser rett som det er.
– Å ha det tungvint kan bidra til at du holder deg frisk og rørig lenger. I min hverdag, kan du ikke bare sette deg ned, konkluderer hun.
Jo da, hun gjør det også, altså sitter. Men også da er hun produktiv.
Hun broderer hardangersøm til både forklær og bunadskjorter. Både barn, barnebarn, søsken, tanteunger og andre har nytt godt av dette.
Ikke ensom
Lykken? Hver morgen er Kirsti glad for å kunne stå opp og ta en kaffekopp.
Hun gleder seg over hver eneste melding hun får på telefonen, og telefonsamtalene hun daglig har med barna. Å høre dem fortelle om sine gjøremål, er alltid hyggelig og livsbejaende.
– Jeg nyter å sitte her ved vinduet og se utover landskapet. Ensom har jeg ikke følt meg, selv om jeg nå har bodd alene i mange år. På somrene har vi sauer her, som jeg ser til, men om vintrene er de på andre siden av fjorden og det er bare meg her, sier hun.
Hva som har vært tøffest å komme gjennom i livet på Furnes, klarer hun ikke å mane frem. Hun har en livsfilosofi, som går ut på å legge bak seg det som har vært vanskelig. Alt som har skjedd av dumme ting, er historie – det hjelper ikke å gruble på.
– Jeg har alltid mye å se frem til og fokuserer på det. I morgen, for eksempel, skal jeg i en bursdag på Voss. Noen dager etter det skal jeg på konsert i Bergen, forteller hun.
Les også: Lill-Karin pusset opp falleferdig hus: Under alt skrotet, gjorde hun et spesielt funn
Overgang å bli enke
Hun har venner som på ingen måte forstår hvordan hun frivillig kan bo så langt fra folk. Og hun innrømmer at det var en overgang å bli enke. Brått sto hun alene i alle avgjørelsene.
– Helge hadde akkurat fylt 80 år da han døde. Det skjedde da vi var i fjellet og sanket sauer. Da han ikke kom til avtalt tid og sted, ante jeg uråd. Vi fant han død med støvlene på, og det var slik han ønsket å forlate livet, oppsummerer hun.
Da hun ble alene, sa barna: «Hvis du har lyst til å fortsette å bo her, gjør du det.» Og slik ble det. Kirsti mener bestemt at hun har levd livet slik hun ønsket å leve det.
En gang i uken drar hun til Dale for å handle. Frem til isen legger seg, kjører hun båten alene over fjorden. Når det blir ufremkommelig med båt, tyr hun til andre hjelpemidler.
– Gjennom årene har vi hatt hydrokopter, et motorisert fartøy med propell, som glir over isen, og som flyter og frakter deg både på is og i vann. I mange år brukte vi den til skoleskyss. Når det er is, hender det at vi bruker den.
I spesielle situasjoner har det skjedd at hun har vært fraktet med taubanen.
– Da har jeg blitt stroppet fast og sendt av gårde, forteller hun med et smil. På spørsmål om hva hun gjør hvis det blir motorstopp på båten i åpent farvann, ler hun og sier at det ikke er et problem. Da ror hun.
Damen i det gule, gamle huset, langt der inne der ingen skulle tro at noen kunne bo, er glad hun slipper «bymas» og stress i det daglige.
Og mens hun nyter den vakre utsikten, henter hun frem livsbejaende minner om gode, travle somre, når ungene tok med venner hjem, og det myldret av folk rundt husveggene.
– Hvor lenge blir du boende på Furnes?
– Jeg tenker ikke så veldig mye på det, men tar en dag av gangen og nyter livet slik det er nå. Helsen avgjør hvor lenge det går.
