Ni år gammel fikk Anders et oppdrag på farens dødsleie. Nå har han fått en tøff beskjed

Du har kanskje sett ham i NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

I 22. sesong av det populære programmet har Anders Brunborg (79) endelig latt seg overtale til å dele det helt spesielle livet han lever 300 meter over havet, på en fjellgård et par mil fra Voss.

For å komme seg til odelsgården må han gå en kilometer på en bratt og ulendt sti.

Programleder Noralv Pedersen sier i programmet at Anders tilhører en utdøende gruppe, nemlig taubanefolket.

Blant de siste som er igjen

Det er benevnelsen på mennesker som bor på gårder høyt oppe i fjell­siden, dit ingen kjøretøyer kommer frem, og som gjennom mange tiår har dekket transportbehovet gjennom egne taubaner.

Uten disse taubanene ville livene deres ha vært veldig mye mer tungvinte og krevende.

Men sannheten er at de fleste eierne av slike gårder for lengst har gitt opp å bo der, taubaner til tross. Fordi det rett og slett er for krevende å bo så langt fra folk.

Det gjelder bare ikke Anders. Han er staere enn de fleste og klamrer seg fast til det livet han elsker.

– Uansett hvor livet har ført meg, har jeg alltid lengtet hit, forklarer han.

Les også (+): Den ukjente historien: Her blir norske «Ragna» knust

Arvet slektsgården

Da vi snakker med ham, sitter han høyt der oppe i mektig vinternatur og tenker tilbake på alt fjellgården har gitt ham.

Det er en dramatisk historie, men først og fremst en kjærlighets­historie til en gammel slektsgård som han gjennom livet alltid har hatt et veldig sterkt forhold til.

– Jeg var bare fem år gammel da bestefaren min skrev gården over på meg. Han mente at arvtageren måtte bære etternavnet Brunborg, og jeg var det eneste guttebarnebarnet som tilfredsstilte det kravet, forteller han.

Anders fikk to yngre søsken og hadde barneårene sine på fjellgården.

Hjem fra skolen med rent mel i sekken

Da han begynte på skolen, var skoleveien tre kilometer lang. Først en kilometer bratt nedover, og så to kilometer litt oppover.

Skoleskyss var ikke et ord i deres verden, så han ruslet i vei både til og fra.

– Når jeg skulle hjem, måtte jeg stikke innom bakeriet og ta med så mye mel som jeg fikk plass til i skolesekken. Ingen av oss barna fikk gå fra bygda og hjem uten å bære med oss så mye som vi klarte. På den tiden hadde vi ingen taubane, forklarer han.

Hvordan det var å vokse opp slik han gjorde, er nesten umulig for andre å forestille seg. Men selv om det var et annerledes liv, med lang avstand til venner, var det trygt og godt for ham.

Han visste allerede som liten skolegutt hva bestefaren hadde bestemt. En dag skulle Anders overta. Men når det skulle skje, det ante ingen av dem.

Les også: «Der ingen skulle tru»-Tor-Evert: – Å bli pappa og være en familie er det største som har skjedd meg

Med livet hengende i en tynn tråd

De hadde akkurat fått taubanen som skulle gjøre livet deres ­lettere. Matvarer og andre ting kunne nå fraktes opp og ned.

Strengt tatt var ikke banen laget for å transportere mennesker, men likevel kom tanken om at det også var en mulighet.

Egentlig var det Anders som skulle sendes med banen ned til bygda med smør, men faren bestemte seg brått for at han ville ta turen selv isteden.

Han satte seg i kassen, og taubanen satte i gang.

Den fæle ulykken

Sjokket over å se at den plutselig var helt ute av kontroll og forsvant i full fart nedover, kan han ennå hente frem. Den dag i dag får han gysninger i kropp og sjel.

– Når jeg rusler på den smale og bratte stien ned fra gården, kjenner jeg at jeg grøsser når jeg kommer til stedet der pappa traff bakken, sier Anders og fortsetter:

– Han ble så alvorlig skadet at han senere døde av det. Jeg var bare ni år gammel da det skjedde, og det var en traumatisk hendelse.

Anders sitter og ser utover ­tunet han er så glad i, som ­består av 11 bygninger i en klynge. Helt siden 2006 har han bodd alene på den avsidesliggende eiendommen mesteparten av tiden.

Og taubanen, den er han mer avhengig av enn noen gang fordi helsen skranter.

– Men den tok fra meg pappa og livet vi hadde her oppe som familie. Da mamma ble alene med tre barn, innså hun etter hvert at hun ikke ville klare å bli boende, sier Anders.

Les også: Heidi holder mennesker i hånden på dødsleiet. Dette er ofte hennes siste ord

Han forteller at den lille familien flyttet til Tistedal utenfor Halden i Østfold.

Ble mobbet

Han bar med seg traumet og snakket vossedialekt da de kom til det helt fremmede stedet, og for Anders ble det en tøff tid.

– Læreren sa til meg: «Du må lære deg norsk.» Ingen forsto hva jeg sa. Når jeg ble sendt i butikken for å handle for mamma, kom jeg tilbake med helt andre ting enn hun ville ha, minnes han.

Bondetamp, lær deg å snakke ordentlig, var kravet fra omverdenen. Niåringen som akkurat hadde mistet faren sin og ikke var vant til å bo i boligfelt, måtte tilpasse seg det nye livet.

– Fra da av ble det å lengte tilbake til Brunborg en del av meg, konstaterer han.

Rømte hjemmefra

Heldigvis ble ting bedre da de flyttet til Nybo, litt lenger inn i Tistedal, og han begynte på Asak skole. Der fikk Anders en lærer fra Vestlandet som tok vare på ham, og kamerater som han trivdes sammen med.

– Men da jeg var 16 år, flyttet vi til Ytre Arna utenfor Bergen, hvor mamma hadde familie å støtte seg til. Jeg vantrivdes så fælt at jeg stakk hjemmefra som 17-åring. Ingen visste hvor jeg dro, forteller han.

Anders fikk jobb på et omreisende tivoli og reiste rundt i Norge, uten å ha kontakt med moren og søsknene. Og med seg bar han lengselen etter Brunborg.

– For en som er født og oppvokst med fjell overalt, er det umulig ikke å lengte tilbake, mener han.

Bar med seg drømmen

Etter en sesong på tivoli fikk han jobb på meieriet i Halden. Den første uken var han uteligger, men så fikk han flytte inn i hybelen til en kollega.

Han ble østfolding, giftet seg og fikk barn. Da han etter hvert byttet jobb og begynte på papirfabrikken der, Norske Skog Saugbrugs, ble han værende i 48 år.

Han ble skilt fra barnas mor og møtte etter hvert Aud, som han fortsatt er forlovet med.

I alle disse årene dro han til Brunborg hver gang det var en mulighet til det. Og han bar med seg drømmen om en dag å bli boende der fast.

– På Saugbrugs hadde jeg friuker, og dem tilbrakte jeg stort sett alltid her på gården. Jeg var her 120–150 dager i året, og det var min fineste tid, forteller han.

– Da barna mine var små, var de ofte med meg. Jeg satte meg tidlig som mål å restaurere alle bygningene på gården, forteller han.

Det er vinter og kaldt, men Anders har beveget seg ut til den hvite benken på tunet. Fra den har han fantastisk utsikt over fjell og blåner. Han konstaterer at han koser seg alene.

– Jeg har aldri følt meg ensom her oppe. I sommer­halvåret er min forlovede Aud her. Hver uke får jeg besøk av gode venner. Jevnlig har jeg også besøk av familie. Så jeg er heldig, sier han.

Les også: Kystvaktens nye stolthet mangler én viktig ting

Hardt arbeid

Da han ble pensjonist i 2006, kunne han ta steget fullt ut og bosette seg på Brunborg på
ordentlig. Og siden da er tiden blitt brukt til å fullføre drømmen om å renovere alle bygningene, den siste en gammel låve fra 1600-tallet.

– Jeg har blitt operert for kreft to ganger og er ikke frisk, men jeg hugger ved og gjør forefallende arbeid i et tempo som kroppen tåler. Jeg tror det er bestemt når hver og én av oss skal ta kvelden. En dag blir det min tur, men til da lever jeg godt.

Annenhver uke hjelper en venn til med å handle det Anders trenger. Det legges i den store trekassen i taubanen og trekkes opp til Anders.

Av og til rusler han ned den bratte stien selv. Da har han sendt ned penskoene og andre ting han skal ha med seg, i forveien med taubanen.

Hardt arbeid har vært en viktig del av livet hans. De som kjenner Anders, sier at han er veldig sta. Har han bestemt seg for noe, blir det som han sier.

At han ikke er A4, bekrefter de også.

Les også (+): Til slutt måtte jeg ta et oppgjør med min humørsyke mann. Reaksjonen hans var rystende

For forloveden Aud er det ikke vanskelig å være særboer halve året. Hun vet at Brunborg er hjertet til Anders.

I sommermånedene er de der sammen, og hun synes det er vakkert og flott.

– Like før jul hadde jeg Aud her, og vi feiret at vi hadde 30-års forlovelsesdag, forteller han og legger til:

– Jeg tror at det er bra for både kropp og sjel å satse for fullt på det du lever og ånder for. Jeg fortsetter å bo her så lenge jeg klarer. Hver gang jeg har gått stien opp, får jeg seiersfølelsen.

Fikk tøff beskjed

I september 2024, et drøyt halvår etter at denne saken ble publisert, besøkte Halden Arbeiderblad Anders Brunborg.

I dette intervjuet forteller han at det har vært en særdeles tøff sommer med cellegiftkurer i tillegg til en feilmedisinering som slo ham fullstendig ut.

Under intervjuet med avisen, ringer de fra sykehuset.

Mens han prater, forstår Aud at legen ikke kommer med gode nyheter: Cellegiften har ikke klart å redusere størrelsen på svulstene.

Han innser at han ikke kan være på Brunborg alene i vinter. Anders kommer seg nemlig ned bakkene, men ikke lenger opp. Han har en helikopter-konto, men det koster 8000 kroner per tur.

Heldigvis har sønnen Ole-Martin bestemt seg for å ta over Brunborg når han og Aud må gi opp. Det betyr alt for Anders at han har holdt løftet han ga sin far for 71 år siden.

– Det setter jeg selvsagt enorm stor pris på. All innsatsen har ikke vært forgjeves, sier han til Halden Arbeiderblad.

Harry var bankraner under krigen. Det holdt på å gå skikkelig galt

Det ble sagt at om du kom hit, kom du aldri ut igjen levende