Der ingen skulle tru at nokon kunne bu
Gården sto ubrukt i 60 år. Én dag kom Ben forbi
Småbruket Kroken lå falleferdig og forlatt på en fjellhylle i Sogn da Ben fra London ble hodestups forelsket. Nå er bruket restaurert, og han drømmer om en kjæreste å dele livsverket med.
Innerst inne i Sognefjorden stiger fjellet bratt opp fra vannkanten. 300 meter opp, på en hylle i terrenget, ligger et småbruk og formelig skinner.
Gården sto ubrukt i 60 år, men nå ryker det fra pipen og lys er å se i alle vinduer.
– Å flytte hit er mitt livs beste, men også mest dyrekjøpte, valg. Det har vært utallige nedturer og mange tunge dager. Men nå ser jeg håpefullt på fremtiden, sier Benjamin Ward, av familie og venner bare kalt Ben.
39-åringen vokste opp i tjukkeste London, nærmere bestemt i Stratton Hill.
Foreldrene skilte seg da han var to-tre år, og han vokste opp med moren, en eldre søster og en yngre bror.
– Både omgivelsene og hverdagene var diametralt motsatt av her på Kroken. Moren min måtte jobbe hardt for å klare å forsørge oss. Når jeg tenker tilbake på den tiden, ser jeg at vi var i et hamsterhjul som gikk rundt og rundt, oppsummerer han.
Rett før jul kunne vi ta del i eneboerlivet han lever, gjennom NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Det vi ikke får svar på der, er hvordan en storbymann ble en skiglad villmarksfantast.
– Jeg var en typisk London-gutt til jeg var 24 år gammel. Da fikk moren min spørsmål fra venner om å bli med til Alpene på skitur. Hun hadde ingen mulighet til å takke ja, men sa til vennene sine at jeg kanskje ville være med. På det tidspunktet hadde jeg aldri hatt ski på bena, forteller han.
Noe merkelig skjedde. Urbane Ben, som var utdannet fliselegger, forelsket seg hodestups i fjell, utforkjøring og friluftsliv. Han følte ingen frykt og satte utfor.
– Jeg dro tilbake til England, sa opp jobben og flyttet til Sveits. Der jobbet jeg etter hvert som skilærer og renoverte utleieski utenom sesongen. Mens jeg var der, møtte jeg Marte fra Norge. Hun var der for å studere, og vi begynte å klatre sammen. Hun fortalte meg om vestlandsnaturen hun hadde vokst opp med, oppsummerer han.
Les også: Thea og samboeren Gard flyttet fra Oslo og pusset opp slektsgården fra 1700-tallet
Det glimtet
Ben og venninnen kjøpte et hus i Sogn sammen og restaurerte det. Men etter hvert innså de at de ikke kom til å bli mer enn venner, og hun kjøpte ham ut.
På en liten eventyrferd over fjorden så Ben at det glimtet i noe oppe i fjellsiden, og han ble nysgjerrig. Var det noe der oppe?
– Jeg ble fortalt at det lå en gård der, som ikke hadde vært bebodd siden 1960-tallet, og dro opp for å se. Det var overgrodd og forfallent, men jeg ble veldig inspirert. «Det må være en grunn til at jeg fant dette stedet», tenkte jeg. Da jeg kom tilbake til bygda, lette jeg opp eieren. Hans far og bestefar hadde levd livene sine her på Kroken, som småbruket alltid har hett, forteller han.
Ben smiler når han forteller hvordan han fant sitt livs paradis.
Eieren brukte sjelden stedet, og det endte med at han kom for å snakke med Ben. Da han hørte hva den britiske ungkaren kunne tenke seg å gjøre med gården, bestemte han seg for å selge arven.
– Han virket takknemlig for at jeg ønsket bringe stedet tilbake til live igjen. Selv brukte jeg alle pengene mine på å kjøpe gården og endte opp her.
For å komme seg til Kroken må Ben klatre oppover en gammel, smal skogsvei, enten på en firehjuling, til fots eller på ski. 300 høydemeter er fordelt på to kilometer vei, så stigningen er betydelig.
– Det er bratt og ulendt og har til tider vært en kamp. Jeg har flere ganger vært i ferd med å gi opp drømmen. Det har gått ras her, og livet er blitt for hardt. I perioder har jeg vært isolert fra omverdenen, forteller han.
Les også: (+) Esther kunne hatt late dager som pensjonist. I stedet tok hun et spenstig livsvalg
Ensomt til tider
Da Ben flyttet til Kroken, var det bare annekset på 12 kvadratmeter som var beboelig. Hovedhuset hadde forfalt så mye at det ikke var mulig å bo der.
– Da jeg kjøpte stedet, jobbet jeg som tømrer i et firma som bygger og restaurerer hytter for Den Norske Turistforening. Ofte var jeg borte på jobb i tre uker i strekk. Når jeg hadde en periode fri og kom hjem, jobbet jeg med å restaurere Kroken. Hele tiden har jeg hatt veldig mange prosjekter og planer for hvordan jeg skulle få bruket fint igjen, forteller han.
Ben er en optimistisk og energisk mann, kjent for pågangsmot og arbeidsglede. Men underveis har han både grått og vært dypt fortvilet.
– Det verste har vært ensomheten. På vintrene, når det har vært kaldt og mørkt, har jeg tenkt: «Klarer og orker jeg å leve dette livet? Må jeg gi opp drømmen og velge noe som er enklere?» Å være helt alene om alt er veldig krevende, innrømmer han.
I NRK-programmet gråter han sine modige tårer ved to anledninger. Da klarer han ikke å holde masken og viser sin fortvilelse.
Drømmen er å finne en dame som kan tenke seg å dele dette helt spesielle livet med ham. Dele drømmen om at de to sammen skal kunne leve av jorden, få barn og gi dem en god oppvekst.
Isolasjonen
Da Ben flyttet til Kroken, hadde han utedo og elektrisitet fra én stikkontakt. Alt vann måtte hentes fra et oppkomme 100 meter unna. I den 12 kvadratmeter lille bua skulle han både sove, slappe av og lage mat.
«Du er gal, kom hjem igjen!» har familien hans sagt mange ganger. Når de er på besøk, forstår de valget bedre. For utsikten er spektakulær, og det er stille og rolig. Men de kan ikke forestille seg at å bo her og være bundet til stedet kan være bra i lengden.
– Mine nærmeste naboer bor på Ornes, et nes i Lustrafjorden i Indre Sogn. De har vært fantastiske fra første stund. Når det har gått ras over veien, har jeg fått hjelp til å rydde den. Uten folks hjelpsomhet og imøtekommenhet ville jeg ikke ha klart det jeg har gjort, konstaterer Ben.
At isolasjon gjør noe med hodet, kan han skrive under på. På det verste følte han seg så deprimert at han trøstet seg selv med å ta noen øl etter endt arbeidsdag.
– Jeg innså at jeg var i en dårlig spiral og klarte å komme meg ut av det. Nå rydder jeg hodet ved å jobbe eller gå i fjellet. Det følger en fjellhytte med gården. Når jeg drar til den, finner jeg ro og fred i sjelen og «gjenoppretter» de gode tankene, forklarer han.
Økonomi var også lenge en hindring for å få Kroken gjenreist. Heldigvis fikk Ben til slutt hjelp av faren. Det førte til at alt snudde.
Les også: Familien kjøpte falleferdig gård: – Det har vært en lang og krevende tid
Tretopphytte
Etter at hovedhuset var ferdig restaurert, har ustoppelige Ben bygd en tretoppbadstu med en utsikt som kan ta pusten fra hvem som helst.
I disse dager er han i gang med tretopphytte man kan sove i, og han håper at folk kan være villige til å bruke penger på å nyte livet i den.
Å gjøre turisme til levebrød inngår i planene. Han vet at uberørt natur er i skuddet, og det har han i ubegrensede mengder rundt seg.
– Når jeg sitter i badstuen, føler jeg meg som en lykkelig mann. Enda lykkeligere blir jeg om jeg finner én som vil sitte i den sammen med meg. Jeg har aldri vært gift og har ingen barn. Drømmen er å få min egen familie, og at vi kan bo og leve her, sier han.
Da programleder Noralv Pedersen i NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» kom på besøk første gang, hadde Ben så vidt begynt på den store jobben med å få Kroken tilbake i skikkelig stand.
Etter at programmet er blitt tilgjengelig på NRK, håper Ben å få henvendelser fra en driftig og tøff dame som tør å satse på det helt spesielle livet i den steinete lia.
Ikke for alle
«Klarer jeg dette, klarer jeg alt», har Ben tenkt de tre siste årene. Og han har klart det.
– Denne tilværelsen er ikke for alle. Jeg er stolt av å ha stått alene i den krevende prosessen. Jeg må ha gitt meg selv denne testen for å bli en bedre mann, resonnerer han.
Den tøffe briten smiler. Han har innsett at dating-apper ikke er noe for ham. Det blir et altfor stort prosjekt å reise bort for å ha en date.
– Kanskje finnes det likevel én som får hjertet mitt til å banke, og som kan se for seg det livet jeg har satset alt på? Det går ferge over fjorden fra Ornes til Solvorn, og der er det skole. Får jeg barn, er det mulig å fortsette å bo her, lokker han.
– Hva vil du si du hvis du får legge en kontaktannonse i dette intervjuet?
– Optimistisk, åpensinnet, karismatisk og hardtarbeidende mann søker modig dame med stå-på-humør. Jeg er tålmodig, høy, mørk og kjekk. Og kan være tullete og tåpelig. I livet mitt er det viktig å kjempe for det man er glad i, det være seg et liv her eller i et forhold. Jeg er klar!
