«Madammen» Astrid Overaas' personlige historie:
Astrid Overaas om familiens siste farvel med ektemannen: – Det er det fineste jeg har opplevd
– Vi fikk vasket han, gredd håret, og fikk på ny skjorte og stelt han fin før barn og barnebarn kom inn og sa farvel til ham. Det er det fineste jeg har opplevd, sier Astrid Overaa om ektemannens bortgang.
Ålesund:
Å tre inn i Astrid Overaas (68) verden er som å tre inn i et eventyr fra en fordums tid. Alt fra den lilla bilen på utsiden med blomster og rust, og med mose i vinduskarmen – til innsiden og de enorme rommene som er fylt med møbler i alle regnbuens farger, bøker, bilder og malerier langs veggene, og skilt med tekster en sart sjel sannsynligvis hadde fått bakoversveis av.
Damen som trer frem i de mørklagte lokalene møter oss med et smittende smil, klare øyne og finmaskede rynker som vitner om utallige latterkuler og levd liv.
Langbordet, som gjennom årene har vært dekket til celebriteter fra både inn- og utland – er nå fylt med wienerbrød, kaffe, frukt og peanøtter.
Da hun fant det gamle, nedslitte fabrikklokalet for snart 30 år siden hadde hun – og bare hun – ståltrua på at de skulle skape et fantastisk sted for scene, musikk, sang og samhold. Med fasiten i hånd kan hun se tilbake på flere tiår som en fargerik kulturarena i byen, og et sted der artister, skuespillere og scenekunstnere fra hele landet har gjestet en av de mange scenene i lokalet, og sittet rundt det nevnte langbordet inn i de sene nattetimene.
Drømmen om teater
Drømmen om teater har hun alltid hatt med seg, og hun søkte sågar teaterskolen i sin tid, uten å komme inn. Hun skulle derfor bli godt voksen før hun ble skuespiller «på ordentlig».
– Og det er jeg forferdelig glad for. For da fikk jeg velge de rollene jeg hadde lyst til å spille. Jeg har fått lov til å leke med teateret, og sluppet å være fjerde ku fra venstre.
Hennes liv på scenen er like fargerikt som kvinnen selv. Som XL i kabaretgruppen S-M-XL – der de reiste landet rundt i nesten ti år og spilte på størrelser – har hun bydd på et stort og uredd repertoar gjennom årene. Gjennom Regionteatret i Møre og Romsdal, bedre kjent som Teatret Vårt, har hun vært med både i Fru Pigalopp, Samson og Lilly Valentin.
Teaterliv og musikk har betydd alt. Også for andre, åpenbart – i fjor fikk hun også fylkeskulturprisen 2024 for sin «formidable innsats» i Møre og Romsdal.
– Det er en livsstil. Men jo eldre jeg blir, jo viktigere er det for meg at det jeg sier er sant. Om de viktige tingene.
Med den erkjennelsen kom smaken på å sette egne ord til scenen. «Da e var lita», het den første forestillingen for to år siden.
– Den handlet om alt som var viktig da jeg var lita, som ikke finnes lenger. Juledekorasjoner i vinduet for eksempel. Da jeg var lita så var det nisser og juledekorasjoner. Nå er det bare stjerner.
Så kom en forestilling – og også en bok – om alderdommen. Vi må ikke slutte å danse, bedyrer hun. Både i bokform og med rene ord for pengene.
– Alle de damene som setter seg til for å bli gamle. Det er krise. Vi skal holde på helt til vi tar siste pusten, sier hun og setter i en hostekule. Om det er røyken eller den nylig tilbakelagte forkjølelsen som sitter i, er ikke godt å si.
Mistet mannen sin
Med mann, tre barn og til sammen seks barnebarn, har hun hatt folk rundt seg på alle kanter. Da mannen hennes, Arild, døde av kreft for åtte år siden, fikk hun begge sine frykter i fanget, både døden og det å bli boende alene.
– At jeg skulle bo alene, være alene – og komme hjem til tomt hus – det var jeg redd for. Og jeg var redd døden. Da sykepleieren spurte om jeg ville være med på å stelle han etter at han var død, var jeg livredd. Men så ble det så naturlig. Vi fikk vasket han, gredd håret, og fikk på ny skjorte og stelt han fin før barn og barnebarn kom inn og sa farvel til han. Det er det fineste jeg har opplevd.
Heldigvis fikk Arild slippe å ligge lenge.
– Jeg ser andre som har syke rundt seg og som går i årevis. Jeg takker min skaper at vi slapp å gå så lenge. Alt som skjedde rundt hans sykdom og død, gjorde meg trygg på døden. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet bare at etter det er jeg ikke redd for død.
Hun smiler bredt opp mot taket.
– Og nå ser jeg for meg at han sitter ved langbordet der oppe og holder av plass til meg.
Hun har livslyst selv om hun ikke lenger er redd for å dø, understreker hun.
– Jeg skal være her lenge enda. Men ikke hvis jeg blir syk eller dement – eller åreforkalka, som vi kalte det før. Hvis jeg blir åreforkalka, sa mamma, så må du bare skyte meg. Det sier jeg også. Jeg er livredd for å få demens. Jeg tenker at da er det bedre at jeg dør, enn at barna mine skal se at jeg forsvinner to ganger. Det må være en forferdelig følelse å kjenne at du mister grepet på ting.
Men utover den siste frykten synes hun det er deilig å bli eldre.
– Jeg er ikke redd lenger, som jeg var i ungdommen. Nå er jeg stor nok til å si hva jeg mener. Ikke ta hensyn til ting. Jeg kan spise det jeg vil ha på skiva, jeg kan røyke når jeg vil, drikke hva jeg vil. Jeg har frihet til å gjøre det jeg vil, og det er meg selv som gir meg den friheten. Ikke hva andre tenker og mener. Jeg var sånn før, før jeg ble ordentlig voksen. Før jeg landa.
Hun tror på det å lande. At du vet hvem du er, hva du mener om ting, hvem andre er, hvem du kan stole på og hvem du skal unngå.
– Noen lander i 40-årene, andre i 50 eller 60-årene. Andre aldri. Jeg tror jeg lærte dette etter at jeg ble alene. Da er det bare ett svar, det er bare du. Det er kjempedeilig.
Les også: (+) Vi hadde alltid dårlig råd. Da mannen min døde, kom sjokket
Ensomheten
Ikke glemme å danse, skriver hun i boken med samme navn. Et portrett av en gryende alderdom.
– Jeg er opptatt av ting som ikke gjør godt for en litt gammel skrott, sier hun og siterer sin egen bok. Det handler om de små tingene, det å holde seg unna det som ikke gjør godt. Pensko med høy hel. Trapper uten rekkverk. Myk seng. Hold-in og lift-up undertøy. Å lage middag til en person.
Da er det bedre å finne ting som gjør godt, mener hun. Gode vennskap. Friske blomster i en vakker vase. En stor skål med sjokoladebiter eller en stor og god ostebit.
– Du må finne de tingene som gjør deg godt. Og da må du tenke litt. Hos meg har det ramlet ned litt etter hvert. Derfor omfavner jeg alderdommen med begge hendene. Jeg har mange gode venner som jeg kan velge om jeg vil tilbringe mye eller liten tid med.
–Jeg unner meg ting – jeg unner meg noe godt til middag hvis jeg gidder å lage det. Hvis ikke kjøper jeg noe ferdig. Så er jeg veldig glad i stearinlys og blomster. Det gjør ikke noe om det er støvete i rotet. Jeg rydder plass og pynter akkurat der jeg sitter, sier hun og gapskratter.
Ensomhet har hun kjent masse på.
– Å ja, det er derfor jeg kan skrive om det. Jeg har fått litt utløp for det, gjennom noen videoer jeg har laget og lagt ut på Facebook, og der jeg forteller noe jeg har tenkt på eller opplevd. Så får jeg masse tilbakemeldinger fra folk. Jeg føler at det er en gjeng der ute som lytter til meg. Og da har jeg en misjon om å lage de små videoene, selv om jeg ikke har peiling på de tekniske greiene. Men jeg forteller om egenopplevde tanker og følelser.
Eller hun inviterer andre som er alene til sommerfest i hagen sin.
– Da er ett av kriteriene for å komme at folk ikke kjenner hverandre, i den grad man er vilt fremmed for hverandre i Ålesund. At de tar med en flaske vin eller en cola, så lager jeg noe enkelt å spise, og så kommer de som har lyst til å bli kjent med noen.
For å få en samtale om ensomhet, må du nesten legge ordene i munnen på folk, opplever 68-åringen.
– Så når jeg selv åpner for min egen ensomhet, er det en døråpner for samtale. Vi som er alene, må være flinkere til å se hverandre og finne på ting i lag. Vi blir ikke yngre. Vi må stå opp for oss sjøl og for hverandre. Vi må si ifra. Når jeg tenker på besteforeldrene mine – da de var på min alder var de kjempegamle. De var gammelmodige på alle vis, og da de ble eldre og eldre ble de bare stille.
– Hva skal man gjøre? – Man skal kreve. Man må si det, delta i debattene, i livet man lever der man lever.
Les også: Jon Rønningen: – Jeg var ensom, blakk og 100 prosent ufør
Legger ned Teaterfabrikken
Selv er hun blitt god til å finne trivselspunkter i eget liv, enten det er i eget eller manges selskap. Når hun sitter hjemme med en kald pils og hører på musikk, og noterer og tenker.
– Eller når jeg planlegger en liten snutt til Facebook. Når jeg føler at jeg har noe å si. Eller når vi sitter her – rundt langbordet – etter en konsert. Her har det sittet mange celebriteter. Alt fra Liv Ullmann til Elling. Det er kjempedeilig.
Etter 28 år skal Teaterfabrikken nå legges ned. Men historiene sitter godt i veggene og i minnebanken til 68-åringen. Det har vært bacalao med Riksteatret hver eneste gang de har vært i Ålesund. Så er har det vært salmepub med allsang. Alt sammen med Astrid i spissen som har fylt huset til randen. Eller om det er Toralv Maurstad, Lill-Babs, visesangere fra vårt langstrakte land eller til og med Hollywood-stjerner som har entret fabrikkbygningen gjennom årene.
Ingen nevnt, ingen glemt. At det legges ned om kort tid har vært sårt å kjenne på. Men hun har landet i den avgjørelsen også. Høydepunktene har vært så mange at hun ikke klarer å trekke frem noen få. Dessuten har den uskrevne regel rundt langbordet vært at bilder ikke deles, og historiene forblir rundt langbordet. Et pusterom også for kjendiser i sine hektiske kjendisliv.
At 68-åringen har stått i front i salmesang, er ikke så rart, mener hun selv.
– Jeg står for det. Jeg er såpass religiøs når jeg kjenner på det, så jeg synes det er fantastisk å få synge salmer. Religion betyr plutselig mye mer enn før. Det har alltid vært regler for sånt. Jeg har alltid hatt tro, men jeg har ikke kunnet si det. For jeg gjorde alltid noe feil, jeg både røyka og drakk og mer til. Jeg har ikke sett på meg selv som god nok til å kalle meg en kristen.
Erkjennelsen av at det ikke var andre som bestemte om hun var bra nok til både det ene og det andre – også i troen – kom heldigvis sigende.
– Det var nok samtidig med at jeg landet i meg sjøl, og at alt henger sammen. Det er masse mer jeg vil gjøre. Jeg vil synge sanger og fortelle historier. Om døden og kjærligheten. Vi må aldri glemme å drømme. Og vi må ikke slutte å drømme.
Hun tenner sigaretten for endte gang.
– Det er ikke slutt før det er slutt.
