Skuespiller Trine Wiggen
Trine og Janus hadde vært sammen i tre måneder. Så viste han henne passet sitt: – Da fløy rødvinsglassene
Skuespiller Trine Wiggen møtte mannen i sitt liv en vårdag for over tredve år siden. Men allerede den første sommeren kunne det ha tatt slutt.
– Når jeg sist følte meg diskriminert fordi jeg er kvinne?
Trine Wiggen (56) tenker seg om. Lenge. Så rister hun på hodet.
– At jeg ikke klarer å komme på noe nå, er vel et tegn på at det står ganske bra til. Men hvis du spør meg om jeg har opplevd diskriminering tidligere, så er svaret et annet. Det er bare at det ligger noe tilbake i tid.
Hun lener seg litt frem. Senker stemmen.
– Det kan nok også ha noe å gjøre med å bli voksen. Godt voksen. At jeg nå har en autoritet som jeg ikke hadde før. Og selvsikkerhet nok til å ignorere eventuelle forsøk på diskriminering.
Hun tenker seg om igjen.
– Jo, det er nok noe der.
Netflix-serien «Milliardærøya»
Siden midten av september har et avsindig stort TV-publikum verden over fått være med på innsiden av den norske oppdrettsnæringen. Blitt kjent med beboerne på den fiktive øya Brima, et sted på kysten av Trøndelag.
Netflix-serien «Milliardærøya», eller «Billionaire Island», som den heter ute i verden, er blitt lagt merke til og har fått god kritikk, både her hjemme og ute i den store verden. The Guardian, Wall Street Journal, Sydney Morning Herald og selveste New York Times mener alle at serien er vel verd å bruke tid på. Og i sentrum for det hele, i rollen som øyas iskalde, manipulative og skruppelløse oppdrettsdronning … Mine damer og herrer, ta vel imot: Trine Wiggen!
– Det er ikke første gang jeg spiller sånne damer med mye makt, sier hun og smiler.
Og smilet er både bredt og varmt, omtrent så langt det er mulig å komme fra laksemilliardæren Julie Lange.
Trine Wiggen fører an opp trappene bak scenen til Teatret på Torshov, hvor hun i høst har ansvaret for regien på Ibsens klassiker «Lille Eyolf».
– Jeg har vel spilt slike sterke, slemme kvinner helt siden jeg sluttet å være gråtende mor.
– Hva synes du om det?
– Det er mye gøyere å spille mektige og sterke kvinner, men samtidig går det faktisk inn på meg når folk omtaler Julie i «Milliardærøya» som en maktsyk bitch. Jeg tar det nesten personlig, fordi jeg legger så mye inn i karakterene jeg spiller, sier hun og åpner døren til damegarderoben.
– Ville man kalt en mann i samme posisjon det samme?
Wiggen, som har satt seg på en stol ved et av sminkebordene, smiler – mer oppgitt enn varmt denne gangen.
– Å, nei. Det tror jeg ikke. Han ville antageligvis blitt omtalt som en «rå jævel», som jo må være å foretrekke, sier hun tørt.
Les også: Skuespiller Kåre Conradi: – Hjemlengselen er alltid der
Surrealistisk, men stas
Ironisk nok var Wiggens rolle egentlig skrevet for en mannlig skuespiller, og hun forteller at hun har fått noen «blikk» fra mannlige kolleger som var aktuelle. Men serieskaperne tenkte annerledes. Og fortere enn du kan si: «Hvilken norsk kvinnelig skuespiller i 50-åra er suveren på å spille kalde, harde kvinner», var rollen Wiggens.
– Vel, det var jo prøvefilming og sånn først, men det endte med at det ble meg. Som jeg selvfølgelig er veldig glad for.
– Serien har vært ute en stund nå, over hele verden, har du merket effekten av det?
– Det er litt rart å bli anmeldt i store, utenlandske aviser. Litt surrealistisk, samtidig er det veldig stas. Jeg er jo skuespiller, jeg liker oppmerksomhet, hehe.
– Og nå blir du gjenkjent på gata, ikke bare på Karl Johan, men også på Champs-Élysées i Paris og Times Square i New York?
– Det vet jeg ikke. Jeg har ikke vært ute og reist siden premieren.
Hun trekker på skuldrene.
– Jeg vet ærlig talt ikke hvordan dette har gått. Netflix er veldig knepne på å utgi seertall. Vi får se. Men – kanskje det store publikum en gang for alle får bekreftet at Trine Wiggen passer best til å spille iskald bitch, i stedet for omsorgsfull mamma. Som jeg er i virkeligheten.
Anstrengt forhold til kropp
Far var realfaglærer, mor lærer for ungdommer med funksjonsnedsettelse. Unge Trine og hennes to eldre søstre, var opptatt med hver sitt.
For Trine handlet det først og fremst om dans. Og turn. Som hun syntes var moro, absolutt, men som også hadde sine utfordringer. Som den gangen en godt voksen mann klemte sammen huden hennes, pekte på hudfolden og sa: «Appelsinhud».
– Jeg var tolv år gammel og ble fortalt at jeg hadde for mye underhudsfett. At det var for mye fett og for lite muskler.
– Var du lubben?
Wiggen rister sakte på hodet.
– Lubben? Nei, jeg var heller tynn. Men jeg hadde åpenbart for mye fett under huden, da, sier hun og trekker oppgitt på skuldrene.
– Det er en ganske drøy ting å si til en prepubertal jente. Fikk det konsekvenser for deg?
– Du lurer på om jeg utviklet spiseforstyrrelser? Heldigvis ikke. Men jeg hadde et anstrengt forhold til kroppen min og ble nok mer bevisst på hva jeg spiste. Det er jo lettere å turne når man ikke veier for mye.
Denne episoden til tross, Wiggen understreker at hun har mange hyggelige minner fra tiden hun drev med turn.
– Turn er en idrett der det estetiske er viktig. Jeg likte at det lignet litt på dans. At jeg fikk uttrykt meg gjennom bevegelser – og at jeg ble sett på. Det var sikkert allerede der et hint om hvor jeg ville videre, sier hun.
Og unge Wiggen visste hvor hun ville: Til scenen. Men hvordan hun skulle komme seg dit, hadde hun ingen idé om. Men én ting var hun helt sikker på: Hjemstedet Stjørdal kunne ikke tilby henne det hun ønsket.
Så hun dro til Oslo for å gå på Norsk musikal- og ballettskole, forløperen til det som i dag er Bårdar. Så bar det videre til Ballettakademiet i Göteborg, før hun etter andre forsøk passerte nåløyet våren 1991, og ble en av de få utvalgte på Statens teaterhøgskole.
Les også: (+) Da faren forlot dem, tok Leonard Cohen til seg norske Axel. Den turbulente oppveksten satte dype spor
Sur, gammel og bitter
Siden debuten i 1995 har hun spilt både store og tunge roller på ymse teatre, i tillegg til at hun har jobbet en god del med film- og TV. Skuespillerkarrieren er blitt kronet med flere priser og nominasjoner. Men så, da hun nærmet seg milepælen 40, skjedde det noe som skulle komme til å få store konsekvenser for henne, både karrieremessig og personlig.
– Jeg hadde nettopp fylt 38 og husker at jeg hørte eldre kvinnelige kolleger snakke om at det ikke lenger fantes noen roller for dem. Jeg så hvordan noen av dem ble nærmest paranoide når det kom unge og vakre skuespillere inn på teateret. Ja, det var nesten som om jeg mistenkte dem for å stå foran speilet og si: «Lille speil på veggen der…».
– Som den sjalu, onde dronningen i «Snehvit»?
Wiggen nikker sakte.
– Akkurat den delen av jobben er ikke moro. Men det er ikke så rart at det blir sånn. For når man går rundt og venter og håper på å få den eller den rollen, og det ikke skjer, så oppstår det lett sjalusi. Og det er lett å bli bitter.
Det Wiggen gjorde da, var å love seg selv at hun aldri skulle havne i en sånn situasjon. At hun aldri skulle bli sur, gammel og bitter. For å unngå det, så hun seg om etter andre muligheter. Siden hun allerede hadde hatt regi på en del såkalte frie og uavhengige produksjoner, var regi en naturlig vei å gå.
– Jeg gikk rett og slett til teatersjefen og spurte om jeg kunne få lov til å sette opp Sam Shepards «Fool For Love». Det er jo et stykke om begjær, men jeg bestemte meg for å ha godt voksne skuespillere i hovedrollene, og fikk med meg Espen Skjønberg og Kari Simonsen.
– Hvordan gikk det?
– Utsolgte hus i lang tid, sier hun fornøyd.
Og dermed var regissøren Trine Wiggen en realitet. Hun fikk tilbud om flere regijobber på forskjellige teatre. Og slik har det bare fortsatt. Kan man si det så sterkt at dette ble en slags redning for skuespilleren Wiggen? At hun på den måten slapp å slite med sjalusi og bitterhet? At hun rett og slett fikk en ny karriere?
Wiggen smiler fornøyd.
– Ja, jeg tror nesten det. Det førte riktignok til at skuespillerkarrieren min sporet litt av. Men for sjelslivet mitt var det virkelig bra.
Hvordan er det med kjønnsdiskriminering i teater og film i dag? Ting har nok endret seg også der. Og Wiggen mener det ikke er tvil om at metoo-bevegelsen ble en skikkelig vekker for mange.
– Teateret viste seg jo å være et sted der gamle holdninger fremdeles var dominerende.
Allerede på teaterskolen skjønte hun dette.
– Jeg oppdaget at jeg ikke passet inn i måten man liksom skal oppføre seg som kvinne for å bli likt. Ved siden av alltid å rose menn, skal du liksom gjøre deg feminin og yndig, og ha et sånt «se på meg!»-kroppsspråk.
Hun forteller videre at hun senere i karrieren rett som det var opplevde at hun kunne si en ting, for eksempel på et møte, og få øredøvende taushet tilbake. Hvis en mannlig kollega sa nøyaktig det samme like etterpå, ble det møtt med hurrarop og stående applaus.
– Det har vært så ille at jeg på et punkt holdt på å utvikle angst for å si ting. Jeg var så redd for ikke å bli lyttet til, at jeg heller valgte å holde kjeft.
– Har du inntrykk av at dette har endret seg?
– Jeg vet ikke. Men, som sagt, siden jeg ikke kan huske sist jeg følte meg diskriminert, så har det kanskje det?
– Du spiller jo hovedrollen i en stor, svært påkostet TV-serie nå. I en alder av 56. Motbeviser det ikke påstanden om at det ikke finnes roller for kvinner over 40?
– Det har skjedd ting de siste årene, ingen tvil om det. Se bare på internasjonal film. Mange av de største kvinnelige stjernene er ingen ungpiker. Det er også nytt at koner og kjærester til de mannlige heltene er på omtrent samme alder. Og ikke tyve, eller til og med tredve år yngre, som de lenge var.
Hun smiler.
– Og det er bare … deilig.
Les også: (+) Bjarne Brøndbo: – Noe er ødelagt for alltid
Ektemannen Janus Kramhøft
Håndtrykket. Det var det første hun merket seg. Fast. Og overraskende hardt.
– Jeg gjorde nok litt ekstra ut av det også. Bøyde meg i knærne, for liksom å understreke hvor sterk han var i klypen.
«Han» heter Janus Kramhøft, er dansk forfatter og har siden 1993 vært mannen i Trine Wiggens liv. De møttes under en nordisk teaterskolefestival i Oslo. Søt musikk oppsto altså allerede ved første håndtrykk, men det betyr ikke at starten på forholdet var friksjonsfritt. Allerede bare tre måneder etter første møte, så det mørkt ut.
– Vi satt på en fortauskafé i Avignon i Frankrike. Det var vår første ferie sammen og frem til dette var alt bare bra.
– Men så?
– Ja, så viste han meg passet sitt. Og da fløy rødvinsglassene. Det var stort drama. Jeg løp av gårde, og han løp etter. Krangelen endte med at jeg slo opp med ham, forteller hun.
Hvorfor? Svaret er enkelt. Janus hadde ikke løyet, han hadde bare unngått å fortelle hele sannheten om en viktig detalj.
– Jeg var 25 og han var fire år yngre. Altså 21. Sånt betyr jo ikke noe når man blir eldre, men den gang var det veldig alvorlig. Han virket jo så voksen at jeg var helt sikker på at han var eldre enn meg. Og så var han yngre! Herregud, jeg var sammen med en som var født på 70-tallet! Det var jo helt krise!
Hun ler høyt, og legger til at det hele roet seg relativt raskt.
– Ett år senere hadde vi barn sammen.
– Og du har ikke angret siden?
– Nei, jeg har ikke angret. Og da vi fikk barn? Herregud! Hvor skal jeg begynne?
– Det forandret deg radikalt?
Hun nikker entusiastisk.
– Jeg har ønsket meg barn siden jeg var liten. Lekte med dukker så lenge at det ble pinlig. For meg var det å få barn virkelig en velsignelse. Man blir jo ekstremt selvopptatt i dette yrket, så det var fantastisk deilig å måtte rette oppmerksomheten mot noe annet.
Håndfast erotikk
Det er blitt sen ettermiddag. Det er lenge siden skuespillerne har forlatt teateret etter endt prøve, og nå er det snart tid for regissøren å gjøre det samme. Men før hun setter seg på elsykkelen og tråkker hjem til ektemann Janus, har hun noen tips og råd å dele med alle som lurer på hvordan det er mulig å holde sammen i over tredve år?
Wiggen tygger litt på det.
– Først og fremst er det viktig at man ikke slutter å være nysgjerrig på hverandre. Og erotikk er viktig. Jeg tror det var Linn Ullmann som en gang siterte sin far på at «et godt kameratskap og en håndfast erotikk» er viktig i et forhold.
– Hva tror du han mente med det?
Wiggen bøyer seg ned for å låse opp sykkelen.
– Jeg tror det betyr at man må være litt pragmatisk. På alle måter. Man må gi plass til romantikk, men også si sånn: Ok. Vi blir også nødt til å ha litt sex iblant. Hvis man bare skal ha sex når man er i det romantiske hjørnet? Nei, det fungerer ikke.
– Hvorfor ikke?
– Fordi man er to individer, og det er ikke bestandig man er i balanse. Er samkjørte. Det har hendt at mannen min har stilt opp for meg, og det har hendt at jeg har gjort det for ham. Man har jo sine behov. Og det er jo en del av ekteskapet, det også.
– Og om ikke annet, så kan man alltids se på det som en god treningsøkt?
Wiggen smiler.
– Absolutt. Man forbrenner jo ganske mange kalorier på den måten.
