GUNNVALDS STERKE HISTORIE:
Da Gunnvald var syv år gammel, tok foreldrene et tøft valg: – Slik var det bare
Gunnvald Bråten var syv år gammel da foreldrene tok det som i dag fremstår som et ufattelig valg. – Men sånn var det bare på den tiden, forteller Gunnvald.
Susendalen, Nordland: Han husker det godt ennå: Med matpakke og melkeflaske ble han hver dag om sommeren sendt ut i skogen og på fjellet for å gjete kyr og sauer.
Var han heldig, skinte solen og han fikk en snill og varm dag. Regnet det, ble han våt, for regntøy hadde de ikke den gangen.
– Det falt meg ikke inn å klage eller synes synd på meg selv. Livet mitt var som det var. Jeg hadde en eldre bror som var gjeter på en gård lenger opp i bygda og visste at andre barn gjorde det samme som meg. Det uvanlige for oss, var de barna som slapp å hjelpe til eller jobbe, sier Gunnvald i dag.
Vi er i Susendalen, en vakker jordbruksbygd i Hattfjelldal kommune, helt sør i Nordland fylke, med grenser mot Trøndelag og mot Västerbotten i Sverige.
Børgefjell nasjonalpark strekker seg helt ned hit. Innsjøer og elver i fjelltraktene flyter etter hvert sammen i det mektige Vefsna- vassdraget.
I Susendal bor det rundt 300 mennesker, Bygda er Hattfjelldals mest folkerike utenom sentrum, men er ikke større enn at alle kjenner alle, og «alle» vet hvem Gunnvald er. «Nevergubben» er kjent for å lage kopper og oppbevaringsbokser av never, rene kunstverkene.
Du kan ikke ta feil av hvor han bor, for i postkassestativet står en neverpostkasse og nærmest skinner. Ifølge ham finnes det bare to slike, den andre lagde han på bestilling.
Før Gunnvald gikk med på å fortelle sin personlige historie, måtte han tenke seg om. Da han endelig sa ja, var betingelsen at historien ikke dramatiseres og gjøres til noe annet enn det den er.
– Det som skjedde, må sees i lys av tiden vi levde i. Å se tilbake med «nåtidens briller» blir fullstendig feil, minner han om.
Rundt om i Norge finnes det nok fremdeles noen som bærer på tilsvarende historier som den Gunnvald forteller.
Det hadde ikke kunnet skje i dag, da ville trolig Barnevernet ha blitt koblet inn og satt en stopper for slikt barnearbeid.
Men den gangen, under og rett etter krigen, var det slett ikke uvanlig at barn ble sendt fra foreldrene sine for å bo et annet sted. Kanskje hadde ikke foreldrene råd til å forsørge hele ungeflokken, eller kanskje ville de hjelpe et barnløst ektepar som trengte hjelp på gården.
Les også: (+) Ingen ville snakke om den grufulle ulykken. Så fant Line farmors hemmelige notater
Fødte 12 barn hjemme
Gunnvalds foreldre drev en liten gård som hadde tilhørt besteforeldrene hans. Det var en utgått parsell fra en hovedgård.
Ragnhild og Ottar Bråten fikk til sammen 12 barn, alle ble født hjemme, med jordmor til stede.
– Ragnhild Bråten – for et kvinnfolk! sier Gunnvald om sin biologiske mor som han kalte «mamma», til forskjell fra fostermoren, som han kalte «mor». Han sier at hun kunne være skarp i kantene, men at hun var sterk og arbeidsom. Når det ble levert mel til gården, ble sekkene satt av en kilometer unna fordi det ikke var bilvei opp. Hun bar 50-kilos sekker opp til gården alene.
– Hun var en liten kjerring som det sto respekt av. Jeg beundret henne ikke minst for matlagingen. Da vi barna som unge og voksne dro hjem på besøk var det alltid nok mat til alle, sier han.
Faren Ottar var en fåmælt gubbe som jobbet mye i skogen med tømmermåling, noe som brakte sårt tiltrengte kroner inn i husholdet. Barna som bodde hjemme måtte hjelpe til på gården. Slik Gunnvald ser det, skapte det samhold.
Gunnvald har bare ett bilde av seg selv fra sin barndom, med sin familie. Det skyldes at kameraer den gangen var forbeholdt dem med god
råd. En fotograf reiste rundt på gårdene og tok bilder hvis gårdbrukerne hadde råd til å betale for en slik tjeneste.
Skolebilde ble som regel tatt, derfor har han et klassebilde også.
I huset på gården var det to, kanskje tre soverom, og den store søskenflokken lå andføttes to og to sammen i hver seng.
– Jeg hadde likevel ikke noe å klage på, for vi hadde det bra. Det var nøysomt, ja, men det tenkte vi ikke over. Vi hadde ingen andre referanser. At det var et slit for foreldrene våre å fø en så stor ungeflokk, tenkte vi heller ikke over, sier han.
På gården hadde de fem–seks kyr og noen geiter og sauer. De dyrket poteter og sørget for å høste mat til dyrene, både i form av høy og løv til geitene. Barna deltok i alt dette arbeidet.
Men så, da Gunnvald var syv år, rett før freden kom i 1945, ble han sendt bort. En eldre bror hadde allerede bodd på en annen gård i nesten to år, som fostersønn og gårdsgutt.
– Jeg husker ikke hva jeg tenkte. Jeg klarer ikke å erindre at jeg gruet meg eller at jeg var redd for hvordan det ville bli. Foreldrene mine sa at jeg skulle flytte, og jeg tilpasset meg, resonnerer han.
Les også: (+) Gabi (3) har kommet alene til Norge med en rød koffert. En dag reagerer pleiemor Hjørdis på en rar lukt fra kofferten
Hardt arbeid
Kanskje handler Gunnvalds historie også om barns evne til å tilpasse seg. Den er også et bilde på at vilkårene du lever under, blir din normalreferanse.
Det vanligste på den tiden var at barna var i konfirmasjonsalderen når de ble sendt ut for å jobbe. Hvorfor han ble sendt til gården Fossheim bare syv år gammel, vet han ikke sikkert, for det ble aldri snakket om.
Kanskje hadde foreldrene problemer med å fø på hele ungeflokken? Eller kanskje de ville hjelpe det barnløse paret som trengte hjelp på gården? Det er bare gjetninger.
– Når jeg tenker på det, vil jeg tro at jeg savnet mamma, pappa og søsknene mine da jeg kom til en ny plass med fremmede folk og ukjente omgivelser. Jeg hadde ingen å ligge andføttes med. Vi søsknene var gode venner, så dem savnet jeg nok, men jeg fikk det greit.
Gunnvald forteller at det fremdeles var krig da han kom til fosterforeldrene i april 1945. Han var redd tyskerne og gjemte seg hvis de kom. Det var ikke uten grunn: Tre franskmenn på flukt fra en fangeleir og på vei mot Sverige, ble brutalt henrettet av tyskerne. Likene ble hengende ute til skrekk og advarsel, for at alle i Hattfjelldal skulle se hva som skjedde med lovbrytere. Alle snakket om dette, og historien nådde også Gunnvalds barneører.
På Fossheim ble han raskt satt i arbeid. Forefallende arbeid og gjeting av husdyrene ble hans oppgaver. Den eldre broren, som var på en gård som hørte til hovedgården, ble satt til å lære ham opp. De to første dagene var de voksne med, for å sette ham inn i hvordan det skulle gjøres. Dyrene skulle ikke beite på dyrket mark, men heller ikke gå for langt inn i fjellet. De måtte holdes i et begrenset område, det lærte han fort.
– Fosterforeldrene mine, som jeg begynte å kalle mor og far, tok godt vare på meg, men fra da av ble også livet hardt arbeid. Det rare er at jeg har glemt de tøffe dagene, som jeg helt sikkert hadde. Jeg har en egen evne til å legge bak meg ting som er vondt og har nok fortrengt noe, innrømmer Gunnvald.
Les også: (+) En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Hjem i romjulen
Helt til han var 13–14 år var han gjeter på gården om somrene. Ellers i året gikk han på skole to uker om gangen, og innimellom var det to uker med gårdsarbeid.
– Av og til fikk jeg reise hjem til mamma og pappa på Bråten. Julaften og første juledag feiret jeg alltid hos fosterforeldrene mine, men i romjulen fikk jeg dra hjem, og da ble jeg hos familien min til over nyttår. Det var stor glede når vi søsknene ble gjenforent, samholdet mellom oss var hele veien sterkt, minnes han.
Men han løp ikke inn i huset og ga foreldrene en god klem. Ingen ga hverandre klemmer.
– Hjemme hos oss snakket vi ikke om følelser, ting var som de var. Klemming var ikke en del av vår omgangsform, men mamma og pappa var gode mot oss. Jeg hadde en onkel som bodde i Sverige, og hans familie klemte. Det syntes vi var skammelig og nesten ekkelt. Nei, det var rart for oss.
Gunnvald har en følelse av at moren var engstelig for at det var feil å sende ham bort så ung. Hun sa det ikke, men han følte at hun kanskje tenkte det. Han hadde et veldig godt forhold til mamma Ragnhild.
– I den tiden skulle man være forsiktig med å dele. Bakgrunnen gjorde oss nok litt innesluttet. Jeg har alltid hatt vanskelig for å utlevere. Også i vennskap tok jeg med meg denne forsiktigheten, kanskje fordi jeg var redd for å såre. Jeg vil si at jeg ble tidlig voksen, og det fine med alt, var at jeg lærte å bli glad i naturen.
Han ser ikke bort fra at han var lei seg når han måtte dra fra foreldre og søsken igjen etter korte besøk hjemme, men det gikk seg alltid til. Da han skulle stå til konfirmasjon, fikk han beskjed om at han skulle konfirmeres på Fossheim, hos fosterforeldrene. Men familien var til stede, så det ble fint.
Les også: (+) Jorunn forsto aldri hvorfor hun haltet og ikke kunne huske barndommen. Så fant hun en bunke brev i foreldrenes pengeskap
Stiftet egen familie
– Når du var konfirmert, ble du sett på som voksen, og jeg fikk mer og mer ansvar på gården etter hvert. Så møtte jeg Sigrid, som jeg giftet meg med.
Sigrid Aakervik fra Røsvatn hadde vokst opp på en gård og kom til Susendalen som lærer. Gunnvald forelsket seg hodestups da de møttes på dansefest. Han hadde som 14-åring grått seg til et trekkspill og spilte gammeldans og var glad i musikk. De ble raskt et par.
– Vi giftet oss i oktober 1959, og på bryllupsfesten var både fosterforeldre og biologisk familie. Som voksen følte jeg meg nok nærmest mamma, pappa og søsknene mine. Jeg var deres barn, og kanskje følte jeg iblant at fosterforeldrene mine var litt sjalu fordi det var sånn. Vi Bråten-guttene har bestandig hatt veldig sterke bånd.
Gunnvald poengterer at det aldri falt ett vondt ord mellom de to familiene hans. Det var en gjensidig respekt mellom dem.
Da Gunnvald etter hvert fikk egne barn, tre sønner født i 1960, 1964 og 1969, forsto han tidlig at han aldri ville ha klart å sende fra seg noen av dem. Men han syntes samtidig det var viktig at de lærte seg å hjelpe til på gården.
– Kona mi var en omsorgsperson, som gjorde meg mer åpen. Vi to kunne snakke om alt, og jeg hadde nok et behov for det, resonnerer han.
De fikk et godt ekteskap. Etter hvert overtok de gården Fossheim etter hans barnløse fosterforeldre. De gnisningene som oppsto i ekteskapet var ikke større enn at de klarte å håndtere dem, selv om det var noen opp- og nedturer, som hos folk flest.
Sorgen kom da den mellomste sønnen, Roald Amund, døde av krupp bare seks år gammel. Det preget dem veldig. Gunnvald sier at et slikt tap aldri gir slipp.
– Vi slet med å snakke om det. Dette skjedde i en annen tid, der du ikke automatisk fikk hjelp til å håndtere sorgen. Det er bra dette har endret seg. Våre liv måtte gå videre, og jeg drev gården videre. Sigrid og jeg var gift i mer enn 50 år før hun døde for fire år siden. Hun fikk Parkinsons og hadde noen tøffe år, men vi kjempet sammen.
Deler hus med sønnen
Han har vært pensjonist i mange år nå, og hobbyen neversløyd fyller store deler av tiden hans. Sønnen Bjørn har overtatt gården nå, og de to bor i hver sin ende av generasjonsboligen. Pappa Gunnvald står for middagen hver dag, og han baker flatbrød, krumkaker og all slags annet godt også. Å sitte ned uten å gjøre noe har han aldri vært flink til.
Når han tenker tilbake på barndommen han fikk, ser han at det ikke var tid til mye lek, men han konkluderer likevel med at han har hatt et godt liv.
– Alt jeg opplevde har selvfølgelig preget meg, men når det er sagt, så tror jeg at du lettere setter pris på de små tingene i tilværelsen med en bakgrunn som min. Når folk klager på en humpete vei, tenker jeg at vi må være glad for at vi har vei. Det hadde ikke mine foreldre. De fikk elektrisk strøm først i 1963, slik situasjonen var også for andre her i Susendalen.
Han forteller at de biologiske foreldrene levde på Bråten til sin død. De levde fra hånd til munn, men hadde gode liv. Nå drives gården av andre, og det går vei helt opp dit.
– Om min historie vil jeg også minne om at barn er flinke til å tilpasse seg. Mine fosterforeldre kunne være strenge og tok meg i øret hvis jeg sa stygge ord, men det er ikke noe jeg bærer med meg som ødeleggende på noe vis. Vi kan rett og slett ikke dømme det som skjedde da ut fra dagens normer. Og tenk hvor flink jeg ble til å lese dyr, og hvor fysisk sterk og sprek jeg ble av alt jeg måtte gjøre, minner han om.
