Historien om Svanhild er ikke til å tro, men barna hennes er sikre på at hun fortalte sannheten

I en stue på Rørvik sitter Svein-Egil Hartvigsen (67), Åge Willy Hartviksen (77) og Wenche Oskarsen (71) og blar i gamle avisutklipp. Side opp og side ned er skrevet om moren deres, Svanhild, og hva ulike mennesker tenker om det som skjedde på Leka en junidag i 1932.

Dagen de snakker om var det fint vær, men nordavind. Ute var det 10–12 varme­grader. En liten jente forsvant plutselig og hva som skjedde videre, er blitt snakket om i alle år siden.

Slett ikke alle har festet lit til historien og meningene har vært delte.

Organisasjonen Bird Life Norge har for eksempel flere ganger avfeid at en ørn kan ta et menneskebarn.

De tre søsknene vokste opp med Svanhild Hartvigsen som omsorgsfull mor og har levd med historien om da ørnen tok moren deres.

– Mamma selv bare visste. Hun husket ikke at ørnen ­løftet henne, men at den kom mot henne på fjellhyllen og ­laget skremmende lyder. Da kastet hun stein mot den, forteller Wenche.

– Et viktig poeng har dessverre forsvunnet når saken er blitt skrevet om av journalister fra hele verden, og det er at vår bestefar, Haldor Hansen, brukte en bismer til å veie henne etter at hun ble fraktet ned og fikk en legesjekk. Det var en balansevekt, som viste antall pund og ikke antall kilo. Sammen med doktor Fossum trædde bestefaren min et ­kosteskaft gjennom vekten og løftet. Da vekten ble lest av, ropte drengen Øystein Olufsen: 19! Legen skrev 19 kilo, men det har senere vist seg at bismeren viste 19 pund, som tilsvarer 9 1/2 kilo, sier Åge Willy.

Svein-Egil legger til at moren som liten jente var spinkel og liten. En ting, som underbygger antall kilo, er en statistikk over hva barn veide på den tiden. Gjennomsnittlig var vekten 8–11 kilo på en treåring.

En kald solskinnsdag

Vi skal tilbake til sommer­dagen i nord, 5. juni 1932.

Det var de harde trettiårene, da de fleste jobbet hardt for å klare seg i Norge. På Leka var naturen mektig. På vestsiden så de røde fjell og rundt øya for øvrig, steg bratte fjell opp av havet. Gårder og grender lå idyllisk til og landskapet var et eldorado for fugle- og dyreliv. Fortsatt er det sånn der ute i havgapet.

Hjemstedet til ekteparet Astrid og Haldor Hansen var på Hortavær, langt ut i havet nord på Trøndelagskysten. De måtte til Leka fordi minstemann Harry skulle døpes i kirken. Dagen før dåpsdagen dro de innover til Kvaløya i Haldors motorskøyte «Ferden».

Storesøster Svanhild hadde på seg en ny kjole, som var sydd av nabokona Sine Hartviksen. Hun ble senere Svanhilds svigermor. Den var i et tynt stoff. Under den, hadde den lille jenta en ulltrøye og et ullsjal var knyttet rundt. Den sure nordavinden, som ofte er oppe i nord, gjorde det nødvendig å kle ungene godt.

Barna fikk leke ute mens de voksne tok seg en liten hvil ­etter dåpen. Det var da Astrid Hansen skulle rope inn ungene at panikken bredte seg.

Svanhild, som var tre år og åtte måneder, var ikke å se noe sted. Siste observasjon av henne var da hun ble sittende igjen på tunet da de andre ­barna løp ned til fjæra.

Astrids rop etter Svanhild ble mer og mer desperate og raskt ble det satt i gang en lete­aksjon. Det er blitt skrevet i mange artikler at flere enn hundre personer etter hvert var med og lette.

Gården familien besøkte ble gjennomsøkt og alle lette på alle tenkelige og utenkelige steder, uten at det ga resultat.

Les også: (+) Dagen etter bisettelsen fikk Kirsti farens testament i hånda: – Har du en god advokat? Spurte vergen

Ørnen

To kilometer bort, over Hagafjellet, svevde en havørn. Store ørner, som kretset over husene og fjellene var et ­vanlig syn for lekværingene. Alle visste at ørnen hadde reir og unger øverst oppe i steinknausene.

Noen mente at ørnen oppførte seg merkelig der borte fordi den lagde rare lyder, og en tanke ble kastet ut. Kunne den ha tatt lille Svanhild? Tanken på at den kunne ha flydd av gårde med henne fremsto absurd, men likevel ble tre menn sendt opp mot ­ørnereiret for å sjekke og lete.

Uroen må ha tatt tak i dem da de på myra de måtte forsere for å komme til Hagafjellet, fant Svanhilds lommetørkle og en av skoene hennes. Der og da følte de at de var på rett vei og gikk løs på oppstigningen, som var en bratt steinur, der det lett kunne utløses ras.

På dette tidspunktet hadde den lille jenta vært borte i ­nesten syv timer og det var blitt enda kaldere ute. Barna til Svanhild er blitt fortalt at mennene var i ferd med å gi opp, men heldigvis fortsatte de. 200 høydemeter opp i ­fjellet kom de til en 20 meter høy fjellvegg, som lå noen høydemeter lenger ned enn ­ørnereiret på toppen. For å komme opp på den, måtte de klatre på skuldrene til hver­andre.

– Da den ene mannen ble dyttet opp, så han mamma. Hun lå i en sprekk, bak en busk, og rørte seg ikke. De trodde først at hun var død, men hun bare sov, forteller Åge Willy.

Treårige Svanhild var både kald og redd, men redningsmennene hadde med seg ­sjokolade. I ettertid var det sjokoladen hun husket best.

Da hun endelig ble gjen­forent med familien, var det stor glede, men også oppstandelse. Foreldrene fikk datteren hjem, innpakket i jakker, og falt på kne i tårer da de opp­daget at det var liv i henne.

Les også: (+) Jeg gledet meg til å bli farmor, men mormor tok fullstendig styringen

Stormåsen

Alle på Leka visste hva som måtte ha skjedd, for en så liten jente kunne ikke ha klatret opp i fjellet og kommet seg opp på fjellhyllen på egen hånd. Hun hadde ikke sko på seg da hun ble funnet. Den ene hadde redningsmennene, den andre er aldri blitt funnet.

– Hva mamma sa til foreldrene sine var at «stormåsen» hadde tatt henne, og fra den dagen var hun livredd alt med vinger. Frykten for ørn fulgte henne resten av livet, forteller Åge Willy.

En ørn, som løfter et barn mange høydemeter opp, er en sensasjonell historie, og Svanhild ble en «snakkis» ikke bare i Norge, men over hele verden. I kjølvannet av dette, kom ekspertkommen­tarene. «En havørn kan ikke løfte et så stort barn», sa forståsegpåere.

– Det verste for mamma var all mistroen om henne og ørna. Det gikk voldsomt inn på henne at lekværingene, som hadde deltatt i leteaksjonen, ble sett på som løgnere. Mamma var et privat og forsiktig menneske, som ikke ­likte å være i søkelyset, og all oppmerksomheten rundt historien opplevdes også belastende til tider. Når hun likevel stilte opp for journalister, var det fordi hun var et høflig og ­imøtekommende menneske, sier de tre barna hennes.

Åge Willy, Svein-Egil og Wenche vokste opp med en mor, som var livredd ørner. Da de var barn, ropte hun dem ofte inn med disse ordene: «Kom deg inn, nå kommer ørna!»

– Det kretset stadig rov­fugler over huset vårt og hun var alltid på utkikk etter ørn, så det var vanlig for oss å høre henne gi denne beskjeden. Jeg husker også at mamma allerede da jeg var liten, fortalte meg om ørnen som tok henne, og det gjorde et sterkt inntrykk, forteller Åge Willy.

Les også: (+) En dag får trebarnsmoren Margarete tilsendt et fotoalbum fra en ukjent nordmann. Det endrer livet hennes

Preget

I det vanlige livet var Svanhild hardt arbeidende og sterk ­fysisk. Hun jobbet i fiske­industrien. I dag konstaterer barna at hun likevel var sterkt preget av hva hun opplevde som treåring. Hun slet med angst og var redd for å reise med fly.

Da Svanhild var i 50-årene hadde hun Hjemmets Arild Mikkelsen på besøk og de gikk opp til fjellhyllen hun ble funnet på som treåring. Da delte hun det sterke minnet om da ørnen ville angripe henne. På netthinnen danset et bilde fra da hun kastet stein på den for å holde den unna.

Her kan du lese en digital versjon av artikkelen fra 1979

Åge Willy var også med på Hagafjellet den dagen.

– Jeg så hvor høyt opp det er til der hun ble funnet av redningsmennene. Ikke snakk om at en liten jente kunne ha klart å klatre opp dit på egen hånd, sier han.

På skolen hendte det at Svanhilds nest eldste sønn fikk beskjed om å reise seg og for­telle historien om da ørna tok moren hans. Det føltes ikke særlig bra, minnes Svein-Egil.

– Vi kan trygt si at historien har formet livene våre, konstaterer han.

Han sier at folk på Leka i dagene etter ørnerovet la merke til en gedigen hunnørn, som fløy med klørne hengende ned, som om de var strukket av et tungt bytte. På øya har det ikke vært tvil om sannhetsgehalten i hendelsen.

I senere tid har kjolen Svanhild hadde på seg den skjebnesvangre dagen vært en viktig brikke i arbeidet med å finne ut hva som skjedde. En rift tvers over brystet er tydelig fortsatt. Kjolen er tatt vare på av Leka kommune, som er viden kjent for ørnerov­shistorien.

Arret

Hva Svanhild levde med som en hemmelighet, var et arr hun ikke engang delte med barna sine. Bare Wenche la merke til det da moren solte seg en varm sommerdag for snart 40 år siden.

– Jeg var rundt 19 år da jeg fikk vite at arret ble påført ­henne av ørnen, men etter det, nevnte ikke mamma det igjen, sier datteren.

– Først på dødsleiet ble vi oppmerksomme på det. Det gikk tvers over brystet, litt på skrå, akkurat som riftet i kjolen. Å se det var sterkt, sier sønnene. Wenche nikker. Svanhild døde etter et langt sykeleie i 2010, 81 år gammel.

Det hører med til historien at redningsmannen, som løftet Svanhild ned fra fjellhyllen under ørneredet, fikk en helt spesiell plass i hennes liv. I seksjonen i stua hadde hun et innrammet bilde av han livet ut.

– Han het Jentoft Svendsen og var fra Kvaløya, sier Åge Willy.

Når det gjelder, ørnerovet på Leka, vil eksperter sannsynligvis aldri enes om hva som skjedde, men barna til Svanhild holder fast i morens sterke minner om hva som skjedde. Det er laget en musikal om hendelsen, som de har sett og synes er veldig bra.

Folket på Leka har i alle år støttet Svanhilds og redningsmennenes opplevelse av hva som måtte ha skjedd. De var helt sikre på at ørnen hadde prøvd å fly Svanhild opp til reiret, men at vekten av barnet ble for tung og den måtte slippe henne ned på fjellhyllen i stedet.

Forklaringen på at den lille jenta ikke hadde fått flere skader fra de skarpe klørne enn en liten rift legen fant på brystet hennes, mente de skyldtes ullsjalet hun hadde knytt rundt overkroppen. Det beskyttet.

Det var to store hull i sjalet, samt en flenge i kjolen under, da hun ble funnet. Hvor det er blitt av sjalet, vet ingen i dag. Svanhilds ene sko, som ble funnet i myra, er utstilt i rådhuset på Leka sammen med kjolen med riftet, blodflek­kene og hullene i.

– Det er en utrolig historie, konstaterer de tre barna til hovedpersonen.

«Alle» har hørt historien om Svanhild (3) som ble fløyet til fjellhylle av en ørn. Her prøver hun å bevise at det skjedde

Anna ble satt bort som slave da hun var seks år gammel. Som voksen fikk hun 14 barn. Kun syv av dem overlevde