Livet sammen som pensjonister ble noe helt annet enn jeg hadde tenkt

Helge og jeg hadde lenge sett frem til den dagen han skulle bli pensjonist. Selv var jeg allerede uføretrygdet, og jeg hadde gått hjemme i to år med mye smerter i nakke og skuldre.

Jeg gledet meg til å ha mannen min rundt meg hjemme. Da ville jeg få noen å snakke med og finne på ting sammen med.

På den måten var jeg sikker på at jeg ville føle meg bedre og få fokus bort fra smertene mine.

Det skulle bli deilig for Helge og meg å tilbringe rolige dager sammen, noe som jeg følte var oss vel unt etter så mange år i yrkeslivet.

Jeg hadde i mange år jobbet på det lokale sykehjemmet, og jeg var trist den dagen jeg innså at kroppen min ikke kunne gjøre jobben lenger.

Mye av mitt sosiale nettverk ble borte da jeg måtte gi slipp på arbeidet mitt. Fra å være den personen som ga omsorg, ble jeg nå den som selv trengte hjelp.

Helge gledet seg også til pensjonisttilværelsen. Han hadde i flere år mistrivdes som sjåfør og var veldig klar for en tilværelse uten tidspress og krav.

Vi planla flere ferieturer til ulike reisemål. Dessuten gledet vi oss til å tilbringe mer tid sammen med de fire flotte barnebarna våre. Helge hadde lovet å bygge lekestue til dem i hagen vår.

Alt lå til rette for at vi skulle få mange gode dager sammen, men ting gikk dessverre ikke helt som planlagt.

Les også (+) Jeg visste hun var forelsket i en gift mann. Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hvem det var

Trakk meg unna

De første månedene av Helges pensjonisttilværelse gikk for så vidt greit.

Det var vår og sommer, og vi hadde mye å stelle med i den store hagen vår. Men jeg merket allerede da at Helge ble mer og mer stille og alvorlig.

De to døtrene våre la også merke til endringene hos faren. Jeg prøvde å bagatellisere det, og jeg benektet også overfor meg selv at Helge liksom ikke var seg selv lenger.

Etter hvert sov Helge stadig lengre om morgenen. Selv likte jeg å stå tidlig opp, drikke kaffe og lese avisen.

Til å begynne med gjorde vi dette sammen, men nå kunne Helge sove til klokken tolv eller mer hver morgen. Selv om han sto opp så sent, la han seg likevel tidlig om kveldene.

Han tilbrakte i det hele tatt utrolig mye tid i sengen. Midt på dagen kunne han gå og legge seg på et mørkt soverom. Ofte forsvant han opp trappen uten å si noe til meg. Det var da ikke slik han skulle tilbringe pensjonisttilværelsen, i sengen?

Jeg luftet min frustrasjon for Helge, men da ble han sint og irritert. Dette var nytt. I alle de årene vi hadde vært gift, hadde han aldri før hevet stemmen til meg.

Men nå skjedde det rett som det var, og jeg forsto ikke hva grunnen kunne være. Uansett førte denne kjeftingen hans til at jeg trakk meg unna, og vi sluttet praktisk talt å snakke sammen.

Stillheten ble vår trofaste følgesvenn. Jeg følte dette både trist og frustrerende, jeg som hadde gått alene hjemme i flere år og lengtet etter noen å prate med. Hverken Helge eller jeg tok initiativ til noen ferie.

Les også (+) Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen

Psykiske problemer

Månedene gikk, og lekestuen til barnebarna ble ikke bygget. Ingenting ble slik vi hadde planlagt. Jeg forsto ikke hva som var galt med mannen min.

Alt jeg sa, ble oppfattet som mas. Spurte jeg for eksempel hva vi skulle finne på i dag, fikk jeg til svar at jeg ikke måtte være så opptatt av å gjøre noe hele tiden.

Dette var sårende og vondt for meg, og jeg gråt mye i det stille. Ekstra vondt ble det kanskje fordi jeg ikke betrodde meg til noen, men holdt skuffelsen og fortvilelsen for meg selv.

Jeg ønsket ikke at døtrene våre skulle forstå hvor forandret faren deres var blitt. Derfor prøvde jeg å smile og prate om andre ting når vi møttes.

Men inni meg gråt jeg. Jeg hadde hele tiden et håp om at surmulingen til Helge skulle gå over etter hvert. Kanskje det var overgangen fra å være yrkesaktiv til å bli pensjonist som krevde en viss tilvenningstid? Men det så dessverre ikke slik ut.

Helge ble bare verre og verre. Tidligere hadde vi pleid å kose oss med en flaske rødvin i helgene. Helge likte også godt å ta seg et glass konjakk til lørdagsunderholdningen på TV. Dette var en tradisjon vi hadde kost oss med i flere år.

Men nå ble ikke dette lenger forbeholdt helgene. Nå tok han frem alkoholen titt og ofte.

Da jeg kommenterte alkoholbruken, ble han sur og snakket ikke til meg på flere timer. Og hvis jeg spurte ham hva som var galt, nektet han å svare meg. Mange kvelder gikk jeg til sengs, gråtende og alene.

Dette var ikke mannen min. Mannen min var snill og grei. Han hadde alltid vært en følsom mann som ikke var redd for å vise følelser, en mann som elsket barna og barnebarna sine.

Men nå var alt et ork for ham, og ofte gikk jeg på kveldsbesøk til døtrene våre alene.

Jeg skyldte på at faren hadde hodepine, men visste jo at han rett og slett ikke ville gå på besøk til sine egne barn og barnebarn. Hvordan gikk det an å være så negativ? Jeg var sint og lei meg.

Da nesten et år var gått, kom svigersønnen vår på et uventet besøk en mandagskveld.

Han fant meg gråtende på kjøkkenet og svigerfaren sittende foran TV-en med en flaske rødvin i hånden.

Endelig fikk jeg delt problemene våre med noen andre. Vår kjære svigersønn tok fatt i problemene og fulgte Helge til legen dagen etter. Da begynte ballen å rulle, og ting ble etter hvert mye bedre.

Helge ble henvist til psykolog samtidig som han fikk antidepressiv medisin. Det ble kartlagt at Helge hadde psykiske problemer, og at disse var blitt utløst av pensjonisttilværelsen. Omstillingen var blitt for stor til at han kunne takle den.

Det går bedre med oss begge nå, og Helge er igjen blitt flink til å snakke om følelsene sine. Vi står opp klokken åtte hver morgen, og vi starter dagen med å gå en tur i skogen sammen med Rasmus, den nyanskaffede hunden vår.

Helge har kuttet ut alkohol, og han har begynt å bygge lekestue i hagen vår.

Til våren har vi bestilt tur til Paris, og vi ser begge to lysere på livet som pensjonister. Endelig har jeg fått tilbake den mannen jeg er så inderlig glad i.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg ble svært overrasket da jeg fikk høre hva som stod i onkels testamente. Så startet bråket

Svigerfar bryr seg ikke om barnebarna og ydmyker mannen min