400 år siden danmark-norges kolonieventyr:
Norges glemte koloni-eventyr endte med fyll, korrupsjon og slaveri
Danmark-Norges eventyr i det fjerne Østen skulle bli Kongens stolthet. Det endte med fyll og kaos.
«Jada, jeg er en ond, arrig og alt for nøyeregnende guvernør – og jeg må være det for å få skikk på forholdene her! »
Ordene tilhører bergenseren Hans Georg Krog.
34-åringen var sjokkert over forholdene som møtte ham da han i 1754 tok fatt på det formidable oppdraget med å rydde opp i kaoset som preget Danmark-Norges vesle koloni på Indias sørkyst.
Danmark-Norges drøm om å bli en vellykket kolonimakt, hadde endt i anarki og kaos, takket være tiår med vanstyre av ulike guvernører.
Før og etter Krog hadde flere guvernører, blant dem nordmenn, forsøkte å rydde opp – uten å lykkes.
Edelstener og krydder
Historien begynner imidlertid over 100 år tidligere da Christian IV, kongen av tvillingrikene, begynte å fatte interesse for mulighetene som lå i skipsfart til det fjerne Østen.
Det var på denne tiden en oppfatning om at det fantes ufattelige rikdommer der både i form av edelstener og krydder som pepper og kanel.
Christian IV var misunnelig på hollenderne og deres Ostindiske Kompani, og i 1616 sendte han ut et åpent brev som ga alle sine undersåtter i Danmark-Norge tillatelse til å opprette et Ostindisk Kompani med formål å drive handel i India.
Det måtte til slutt en sleip hollender til for å få fart på planene.
Marchelis de Boshouwer, som skrøt høylytt av sin gode kontakt med Ceylons (datidens navn på Sri Lanka) keiser, ble gitt alle fullmakter til å skaffe Danmark-Norge en handelsavtale med Ceylon.
Nordmenn ombord
Kongen fikk satt sammen en flåte med flere skip og en besetning på 400 mann pluss 300 soldater. Ekspedisjonen ble ledet av nevnte Boshouwer i fellesskap med den 24 år gamle adelsmannen Ove Gjedde.
Det er ikke mulig å vite hvor mange av norske sjøfolk og offiserer som var med på den første ferden til India, men navnene på skipslistene viser at det i alle fall var noen nordmenn med, skriver Yngvar Ustvedt i boka «Trankebar».
14. november 1618 seilte den lille eskadren fra København med godt over 700 mann i det som var den lengste ekspedisjonen i dansknorsk regi til da.
Unge Gjedde viste seg imidlertid som den reneste despoten om bord - og styrte livet om bord på skipet «Elefanten» med tyrannisk jernhånd.
Mannskapet begynte tidlig å klage på at de fikk for lite mat, men klaging og dårlig oppførsel ble straffet knallhardt med blant annet kjølhaling langs skipssiden. Allerede ved England begynte sjøfolk å desertere skipet.
Folk døde som fluer
I tillegg herjet lopper, lus, kakkerlakker og veggdyr skipet. Å drepe 1000 slike kryp ble belønnet med en flaske brennevin – og mange flasker ble delt ut.
I tillegg oppsto det vannmangel om bord. Alkoholholdig drikke var det imidlertid mye av, noe som ikke akkurat bidro til ro og orden i rekkene.
På vei rundt Afrika måtte en ekspedisjon settes i land Portudali i Senegal for å hente vann. Møtet med de innfødte ble ikke hjertelig, og åtte ble drept, ti ble såret og tjuetre ble tatt til fange. Etter flere ukers forhandlinger ble elleve kjøpt fri, mens 12 måtte være igjen.
Ingen vet hva som skjedde med dem.
Ferden gikk videre, men tropesykdommer som dysenteri, tyfus og kopper herjet i tillegg til den fryktede skjørbuken – alle sjømenns skrekk. Folk døde i hopetall og ble dumpet på sjøen. Totalt døde 200 i løpet av seks måneder.
Det gjorde stemningen enda mer spent om bord, men Gjedde slo ned alle forsøk på mytteri med regelrett tortur av franske sjøfolk som var blitt tatt til fange ved Kapp Verde. Samt kjølhaling og pisking av det øvrige mannskapet.
Barbariske metoder
For å statuere et eksempel ble blant annet den franske lederkapteinen dømt til døden og hengt på baugspydet på «Elefanten» i flere dager, til sjøfuglenes forlystelse.
Gjedde klarte på barbarisk vis å få gjenopprettet disiplinen på ekspedisjonen, og 16. mai, 1620 fikk de Ceylon i sikte.
Det virker som om Gjedde hadde selvinnsikt nok til å innse at hans lederstil hadde sine svakheter.
"Mine feil kan man telle hvis man har lyst, jeg kjenner dem selv. Jeg er sta og steil, kantet og hård, og forstår dårlig den kunst å samle venner. Men en ting skal ikke ettertiden bebreide meg: mangel på mot, besluttsomhet og vilje eller troskap mot den herre som ga meg hvervet", har Gjedde skrevet om sin egen oppførsel i dagbøkene sine.
Les også: 30.000 menn var sjanseløse mot 3000 – de var nemlig kjøpt og betalt
Alt var en bløff
På Ceylon fikk Gjedde etter hvert opprettet kontakt med en naik (konge) ved navn Senarat – og avtaler et møte i havnebyen Trinkomali.
Forhandlingene ble tøffe, og det viste seg at Boshouwer, som hadde omkommet i løpet av overfarten, hadde bløffet, og slett ikke hadde fått noen fullmakter av keiseren av Ceylon.
Gjedde nektet likevel å gi seg, og begynte å komme med trusler. Naik Senarat beholdt imidlertid fatningen, og foreslo at det ble opprettet en helt ny avtale mellom ham og kongen i København. De skulle få bygge en festning og få monopol på handelen i Trinkomali, mot at nordboerne skulle bistå singaleserne i kampen mot portugiserne.
Byggingen av festningen gikk imidlertid svært tregt, og Gjeddes egne folk fortsatte å dø som fluer av tropesykdommer.
Til slutt ble stemningen så dårlig at Gjedde tok med seg elefanten han hadde fått i gave av naiken og satte kursen mot India. Han hadde nemlig fått nyss i at naiken i Tanjore-proinsen var villig til å inngå en avtale om handel med pepper.
Ankom Trankebar for 400 år siden
13. september 1620 – altså for ganske nøyaktig 400 år siden – gikk de i land i fiskelandsbyen Tharangambadi på Koromandelkysten sør i India.
Stedsnavnet var vanskelig å uttale for de nordiske sjøfolkene. Det ble derfor bare kalt Trankebar – et navn som blir brukt på folkemunne den dag i dag.
Her ble Gjedde tatt godt imot, og forhandlinger med den lokale naiken Ragunatha resulterte at Det ostindiske kompani og Danmark-Norge fikk overdratt hele byen Trankebar til odel å eie.
Det dansk-norske kolonieventyret var i gang.
Så fort han fikk mulighet, satte Gjedde i gang byggingen av den storslagne festningen Dansborg som skulle bli utstyrt med 85 jernkanoner og også ha sin egen kirke.
I februar 1621 dro Gjedde og størsteparten av hans gjenlevende menn fra kolonien med kurs for Danmark.
20 danske og norske soldater ble værende.
I årene som fulgte gikk flere skip mellom Danmark og Trankebar. Av de 22 skipene som dro av sted, returnerte bare åtte til København. Resten havnet på havets bunn.
Les også: Her bodde «verdens eldste» bløffmaker
Sendte folk man ville bli kvitt
Hvert skip hadde et mannskap på rundt 150 mann, og det var ikke akkurat mors beste barn som ble sendt av sted fra Skandinavia.
Blant dem var blant annet vernepliktige, men også fengselsfanger, løsgjengere, tiggere og andre folk man gjerne ville bli kvitt.
Mange av disse var utvilsomt fra Norge, selv om det er vanskelig å komme med konkrete navn på bakgrunn av skipslistene, konkluderer, Yngvar Ustvedt i boka Trankebar.
Skipene som ikke forliste, var fullastet med pepper, krydder, bomull- og silkestoffer, smykker og edelstener.
I retur ble det sendt europeiske varer som metaller, våpen og ikke minst øl, vin og brennevin. Trankebar ble et livlig handelssentrum i disse første årene.
Etter hvert kom det færre skip fra Danmark og Norge, og i koloniens ledelse begynte korrupsjon og udugelighet å bre seg.
Det ble meldt om interne stridigheter i maktapparatet, og det ble også rapportert hjem om «drikkfeldighet og løsaktighet», skriver Yngvar Ustvedt.
Forfall og forfyllede prester
Da inspektør fra Kompaniet, Claus Rytter ankom stedet i 1641, ble han rystet over forholdene. Regnskapene var helt utilstrekkelige, og både skipene og festningen var begynt å forfalle. I tillegg hadde man fått en anspent forhold til Naiken av Tanjore på grunn av manglende betalinger.
Det meste var i det hele tatt i uorden.
Hjemme i København ble man sjokkerte over det de hørte. Resultatet var at færre skip ble sendt til Trankebar. Til slutt gikk det så langt at makten i København helst ville legge ned hele kolonien på grunn av manglende lønnsomhet og alle ryktene om usedelighet, drikking og gudløshet.
Det ble ikke bedre av at Rytter kunne rapportere at de utsendte prestene Niels Andersen og Christen Pedersen Storm hadde endt opp som forfyllede og usømmelige figurer.
Det gikk historier om at de sovnet under sine egne gudstjenester og løp nakne rundt i gatene. Prestene hadde rett og slett gått fra sans og samling.
Rytter slo fast at Christen hadde lært den i utgangspunktet populære presten Niels å «drikke, bråke og hore».
Enden på visen ble at teologene ble stilt for retten og ble dømt for drukkenskap, løsaktighet, slagsmål, overlast og ugudelig livsførsel. Begge ble dømt til døden ved drukning, men mens Storm ble senket til havets bunn, ble dommen mot Andersen omgjort til at han skulle deporteres til Ceylon (Sri Lanka).
Slavehandel og sjørøveri
Krisen i Trankebar var på det dypeste rundt 1640, og mellom 1639 og 1668 gikk det ikke ett eneste skip mellom kolonien og Danmark.
Tilværelsen i den lille byen ble preget av drukkenskap, forfall og korrupsjon. De øverste lederne lot seg bestikke uten å skjemmes. Samtidig var forholdet til Naiken av Tanjore på bristepunktet på grunn av manglende betalinger.
I København ville Christian IVs sønn og tronarving Frederik III selge hele kolonien, men det kom aldri så langt. Men noen kontroll og myndighet over kolonien hadde man ikke.
Dansker og nordmenn begynte på denne tiden å kjøpe opp friske mannfolk og vakre kvinner i Trankebar og omegn som dernest ble solgt som slaver til for eksempel Indonesia.
Slavehandel skulle etter hvert bli en viktig inntektskilde for mange maktpersoner i kolonien.
I tillegg drev dansker og nordmenn med kaperkrig – regelrett sjørøveri – i Bengalbukta
Så omfattende ble denne lyssky virksomheten av Trankebar etter hvert ble sett på som en ren sjørøverby, skriver Ustvedt.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – men det var ett problem
Ung nordmann ryddet opp
I 1663 ble den kjente, norske sjømanne Cort Sivertsen Adeler fra Breivik bedt av Frederik III om å lede en ny dansk-norsk flåte.
Cort ga sin sønn, Sivert Adeler, sjefsansvaret på ett av skipene. I 1668 ankom han resten av mannskapet Trankebar. 21 år gamle Sivert satte straks i gang med å rydde opp i en koloni på undergangens rand.
Hans fremste mål var å få i gang handelen igjen, noe han lyktes bra med. I 1670 ankom et skip søkklastet med ostindiske varer København. Samme år besluttet den nye kongen Christian V å opprett et nytt ostindisk kompani.
I 1672 ble Sivert Adeler utnevnt til øverstkommanderende i Trankebar «kommandant for Dansborg – en stilling han hadde i elleve år.
I denne perioden fikk de satt i stand festningen igjen og fikk også fart på handelen mellom landene.
I 1683 var han på vei tilbake til København, men mistet livet i løpet av hjemturen.
Etter Adlers død stoppet det etter hvert opp igjen på Trankebar. Guvernører kom og gikk, men ble ikke fulgt opp av København, ettersom Christian V ble opptatt med krig mot svenskene.
Interne maktkamper og sjalusi bredte seg, og korrupsjon og intriger fikk etter hvert fritt spillerom i kolonien.
Likevel blomstret den lokale handelen, noe som bedret forholdet til de lokale maktinnehaverne.
Les også (+) Amerikas tapreste soldat var bergenser
Korrupt nordmann
I 1703 ankom en ny nordmann Trankebar. Den relativt ukjente Kongsberg-fødte John Hassius gjorde kometkarriere i kolonien.
Like før han ankom hadde den daværende guvernøren Jørgen Bjørn gått bort.
Hassius giftet seg med Bjørns styrtrike og inflytelsesrike enke Anna, og ble kort tid etter utnevnt til nestsjef i Trankebar og kommandant på Dansborg.
Han skrev lidenskapelige brev til København om hvordan han ville gjøre alt i sin makt for å gjenreise kompaniet og handelen. Dette må ha gjort stort inntrykk, for Hassius ble året etter utnevnt til øverstkommanderende i Trankebar.
Det ingen visste var at Hassius var gjennomgående korrupt, og drev med utstrakt ulovlig privathandel og lot sine medarbeidere gjøre omtrent som de ville. Hassius ble av øyenvitner beskrevet som en endevendende leder, som ikke hørte på ordre fra Kongen i København.
I tillegg skal han ha herset grovt med inderne (som han bare omtalte som «sort pakk» ), og de dansk-norske soldatene ble også utsatt for mishandling om de ikke gjorde som han befalte. Han deltok også aktivt i slavehandelen.
Tyranniserte misjonær
Hassius fall startet da to utsendte misjonærer Ziegenbalg og Plütschau ankom stedet i 1705. De var utsendt i samråd med Kong Frederik IV for å spre Kristis evangelium i kolonien.
Ziegenbalg fikk en sentral posisjon i koloniens historie, og stod blant annet bak reisingen av Nyjerusalem-kirken i 1918 som fortsatt ruver i den vesle byen.
Ziegenbalg likte ikke hvordan slaver og kasteløse ble behandlet av kolonistene, og kom fort på kant med Hassius.
Hassius følte seg truet etter hvert som at de kasteløse og slavene etter hvert strømmet til misjonskirken for å bli «fri». Ziegenbalg ble derfor arrestert og han ble sittende fanget i tre måneder uten lov og dom.
Til tross for dette, fikk Hassius fullføre sin periode som guvernør frem til 1716. Han ble imidlertid straffeforfulgt og dømt for maktmisbruk i India mange år senere. Straffen mot ham ble i ettertid moderert slik at han slapp unna med bøter.
Les også: (+) Viggo (22) dro til Geiranger og presenterte seg som politi – det ble starten på en utrolig historie
Sjokkert over forholdene: – En svinesti
I 1754 ankom tidligere nevnte Hans Georg Krog Trankebar. Bergenseren rapporterte straks sin forferdelse over hvor dårlig det stod til med kolonien.
– Det er som om det i 30 år ikke har vært mennesker på stedet. Hele festningen ligner mer en svinesti enn på et tilholdssted for en kongelig guvernør, skrev han til kompaniet.
Krog var dessuten oppgitt over late, udugelige og ulydige embetsmenn og var han rystet over forfatningen til den en gang så overdådige guvernørboligen.
Han fikk utvidede fullmakter av København om å avskjedige «alle udyktige, liderlige og skjødesløse personer», samt kjøre en knallhard lederstil for å få skikk på de lite pliktoppfyllende embetsmennene og soldatene som med få unntak hvilte på laurbærene ved Bengalbukta.
I løpet av sine fem år som guvernør i Trankebar, opplevde Krog at koloniens økonomi ble stadig dårligere i takt med at hans egen motivasjon ble stadig mer tynnslitt.
Krog hadde litt av hvert å hanskes med. Først og fremst ble København overlesset med klagebrev på ham fra de øvrige embedsmennene som slettes ikke var fornøyd med Krogs mange og strenge reformer og hans innbitte forsøk på å rydde opp i kaoset som preget kolonien.
Tryglet om sparken
Guvernøren sto lenge imot presset fra de andre embetsmennene og nøt støtte fra København. Til slutt ble Krog imidlertid til så oppgitt at han skrev til Kompaniet og nærmest tryglet dem om å avløse ham som guvernør.
Han skrev at han i løpet av årene hadde brukt opp hele formuen han hadde før han ankom kolonien og at han ikke lenger orket å kaste bort livet sitt i fattigdom i India.
I 1759 valgte Kompaniet å avskjedige Krog. Først og fremst som følge av at han hadde gjort seg svært upopulær blant de andre embetsmennene, angivelig etter å ha forskånet den unge danske løytnanten Christian Albert van Passow under en rettssak mot sistnevnte.
De nye anklagene mot Krog fikk København til å reagere. Christian Fredrik Høyer ble utnevnt til ny guvernør og det ble utnevnt en granskingskommisjon bestående av utvalgte embetsmenn i Trankebar.
Kommisjonens 800 sider lange rapport slo fast at Krog hadde vært ond og til stor skade for Kompaniet. Blant annet ble han beskyldt for å ha stelt i stand en unødvendig krig med inderne, for å ha drevet med utpressing, for å ha vært slem og streng med lokalbefolkningen, samt for å ha ført et usedelig liv.
Krog dro hjem til Bergen i 1760 og i 1769 frikjente København ham for anklagene mot ham. Hans Georg Krog fikk nye stillinger i den dansk-norske flåte. Han døde i København i 1796 som kommandør.
– Krakilske og egoistiske
I 1788 ankom nok en norsk ryddegutt Trankebar. Halden-fødte Peter Anker ble overrasket av latskapen, udugeligheten og slendrianen hos embetsmennene.
Anker konstaterte at embetsverket der var fullstendig overdimensjonert, og at embedsmennene var mest opptatte av å tjene mest mulig penger og å mele sin egen kake.
Selv de lavest lønnede i hierarkiet hadde meget god råd og alle hadde daglig store selskaper, konstaterte han.
Anker ble utsatt for et regelrett hat da han forsøkte å frata dem godene sine.
– De er ikke bare altfor tallrike, de er også til de grader selvrådige, krakilske, egoistiske og innbyrdes uenige, skrev Anker.
Han forsøkte å innføre en rekke reformer, kutt og omplasseringer av ansatte. Han ønsket å samle all makten hos guvernøren. Dette resulterte naturlig nok i en del motstand. Han ble også nær utsatt for et fransk-ledet kuppforsøk, men dette ble oppdaget og stoppet.
En ødelagt mann
Enden på visen i Trankebar ble imidlertid tung også for Anker.
Til tross for at han hadde greid å gjennomføre de fleste av reformene og fått bukt med svindelen, bestikkelsene og korrupsjonen på stedet – var han ulykkelig.
Han hadde brukt opp både pengene sine og kreftene sine i maktkampen i Trankebar. Til slutt omtalte han seg selv som en ødelagt mann økonomisk og fikk store gjeldsproblemer. I 1804 søkte han avskjed, men først i 1805 fikk han lov til å reise hjem – og han fikk en storslått avskjed fra alle lag i byen. Gjelden hans til staten på 21.000 riksdaler ble dessuten ettergitt.
De to dansk-norske koloniene i India, Trankebar og Serampore, ble solgt til engelskmennene i 1845 for én million riksdaler.
De to byene hadde før dette sakte, men sikkert utviklet seg til å bli en del av det britiske India. I tillegg hadde det danske ostindiske kompaniet store gjeldsproblemer, og det var svært få skandinaver som reiste dit lenger. Innbyggerne i koloniene var da i stor grad indere og europeiske pensjonister.
Kolonieventyret var over.
Les også: (+) Bestefaren Lauritz var Norges mest torturerte mann
Forsømt del av historien
Den utrolige historien om det dansk-norske kolonieventyret i Trankebar er fortalt i stor detalj i i Yngvar Ustvedts bok «Trankebar» fra 2001.
Ustvedt skriver i innledningen til boka at han synes det er synd at nordmenn i svært liten grad vet om denne delen av nasjonens historie, og mener historikerne må ta på seg ansvaret for å ha forsømt denne fascinerende delen av Norges nasjonale historie.
– De nevnes bare ytterst sjelden i historiebøkene. Der står det lite om at nordmenn i sin tid deltok i det store spillet om kolonier i tropene; om kriger som ble ført både til lands og til vanns av norske soldater under Indias sol, og om at en mengde norske seilskuter med hundrevis av sjøfolk om bord oppsøkte de store havene i India gjennom flere århundrer, skriver Ustvedt, som gikk bort i 2007.
Som om tiden har stått stille
400 år etter at kolonieventyret startet, er Dansborg et fortsatt like mektig skue ved strandkanten i Trankebar i Tamil Nadu.
Festningen er gjort om til et historisk museum og inneholder diverse dansk-norske gjenstander som er bevart fra koloniens glansdager.
Byen fremstår fundamentalt ulikt det heseblesende kaoset som man ellers møter i de store og mellomstore byene i India.
Trankebar er en søvnig og litt sliten fiskelandsby, der dagen går i sakte tempo.
Det tar ikke lang tid å utforske hva byen har å by på. Det er ikke mye. Det finnes knapt en butikk innenfor byporten fra 1792. Foruten festningen, er et av turistmålene et meget sparsomt innredet maritimt museum.
Jerusalemkirken og Zion-kirken er også verdt et besøk. Førstnevnte er nyrestaurert i dansk regi og er svært vakker. Hver søndag er det gudstjeneste der det synges taktfast på tamil fra glisne kirkebenker.
Kirkeboken viser at Trankebar er et yndet reisemål for dansker, men også en og annen norsk hilsen er å finne.
Dansk-norsk kulturarv
Det er ikke lenger noen fastboende skandinaver i Trankebar, selv om utsendte fra den danske Trankebar-stiftelsen gjerne oppholder seg i byen over lengre perioder.
Lokalbefolkningen er på rundt 2000 i tallet. Rundt juletider i 2004 omkom rundt 400 mennesker da tsunamien skylte inn over byens gater.
Da undertegnede besøkte stedet i 2010 møtte jeg fastboende Sankhar, som tjener sine penger på Trankebars kolonihistorie og har en imponerende samling med danske mynter fra koloniens glansdager.
Kobber- sølv og blymyntene skylles med jevne mellomrom på land fra de mange danske skipsvrakene som ligger forlist i havet utenfor Trankebar.
Den dansk-norske arkitekturen dominerer fortsatt bylandskapet i Trankebar. Den danske staten har fått gjennomslag for at alle nye bygninger i bykjernen skal reises etter danske arkitektoniske prinsipper.
Sånn sett lever den dansk-norske kulturarven fortsatt videre. 7581 km unna København.
Kilder:
Ustvedt, Yngvar (2001). Trankebar
Halvorsen, Jon Emil (2018). Til Koloniens Felles Beste og Det Alminneliges Gavn
Denne saken ble første gang publisert 02/10 2020, og sist oppdatert 26/03 2024.
