DEMON-skandaleN:
Tegningene som ble funnet i den norske kirken ble en verdenssensasjon. Men det var et stort problem
Da kirkeveggen i Sauherad kirke plutselig flommet over av demoner, gikk en sjokkbølge gjennom internasjonale forskermiljøer. Ingen hadde sett noe lignende noensinne. Først mange år senere fikk mysteriet sin forklaring.
Den enslige mannsskikkelsen lente seg inn mot kirkeveggen i den avsidesliggende middelalderkirken i Telemark.
Føttene til konservator Gerhard Gotaas dinglet fra stillaset, flere meter over det harde kirkegulvet.
Veggen foran ham var opplyst av en lyskaster. Gerhard Gotaas jobbet alltid alene. Under konservatorens øvende hender dukket det opp noe ingen hadde sett i en kirke før.
En verden av demoner; tegninger av trolske og skremmende figurer fra et helt annet sted enn de man normalt finner i en kirke. Ulikt alt annet som var avdekket i kirkebygg rundt om i verden.
Utenfor de tykke kirkeveggene hadde 2. verdenskrig brutt ut. Europa sto i brann. Men inne i Sauherad kirke var det stille. Bare de knapt hørbare lydene av konservatorens arbeid brøt stillheten i kirkerommet. Men figurene Gerhard Gotaas avdekket skulle utløse et voldsomt rabalder.
Skjulte skatter
Sauherad kirke skjulte i hundre år noen av Norges vakreste kalkmalerier. Apostler og andre tradisjonelle kirkemotiver ble på 1700-tallet sirlig malt på vegger og tak. Underlaget var tørr kalkmaling.
På 1800-tallet kom nye idealer. Kirkene skulle være hvite, rene og nøytrale. Alle de gamle kalkmaleriene i kirkene ble overmalt med kalk blandet i vann. I Sauherad ble apostlene dekket av et hvitt lag kalkmaling.
De lå der i skjul inntil riksantikvar Harry Fett ga konservator Gerhard Gotaas oppdraget med å finne ut hva som kunne skjule seg under kalklaget i den gamle kirken.
Gotaas skuffet ikke. Under hans kyndige fingre dukket apostlene frem i lyset igjen. Han fant dem og restaurerte dem, til Sauherad kirke igjen var like vakkert utsmykket som da kirkeskipet ble malt 200 år tidligere.
Men Gotaas ga seg ikke med det. Det var flere lag med kalk på kirkeveggene. Gotaas ville gå enda lenger tilbake i tiden. Tilbake til 1600-tallet, og kanskje enda lenger. Ingen visste hva som lå der, bak lagene med kalk. Kanskje motiver helt tilbake fra middelalderen?
Demon-verdenen
Riksantikvar Fett ga tommelen opp. Gotaas hadde allerede bevist hva han kunne utrette, og under hans kyndige fingre kom arbeidet i gang.
Harry Fett måtte ikke vente lenge før han fikk valuta for pengene:
Høyt oppe på kirkebuen som deler koret fra skipet, på veggen inn mot koret og alteret, avdekket Gotaas noe oppsiktsvekkende. Tegninger av demoner dukket opp, groteske skikkelser med øyenbryn av tusenben, ulikt alt man til da hadde funnet i gamle kirkemalerier. Et rådvilt ekspertmiljø lette forgjeves etter en forklaring på hva som prydet kirkeveggene. Harry Fett hadde sin egen teori: Tyske soldater hadde nylig marsjert inn i Norge. Kanskje det ikke var helt tilfeldig at demonene hadde dukket frem akkurat da?
For riksantikvar Harry Fett ble prosjektet en formidabel suksess. I Sverige og Danmark var det avdekket praktfulle kalkmalerier som satte alle funn i Norge i skyggen. Men med ett var Norge og Sauherad kirke på alle fagfolks lepper. Fetts nordiske kollegaer kom for å studere funnet, og de ble sjokkert. Den demoniske verdenen Gerhard Gotaas kunne introdusere dem for, var en verdenssensasjon.
Protesterte
Og Gotaas fortsatte å gi verden demoner. Galleriet vokste nærmest dag for dag. Etter hvert myldret det av demoner og andre ugudelige skikkelser rundt kirkebuen i Sauherad kirke. Detaljnivået var spektakulært. Hoder inni hoder, løsrevne øyne og neser. 2800 eksotiske dyr i en helt ny og uforståelig verden.
I to år holdt han på. Så ble prosjektet innstilt. Gotaas protesterte. Han mente det måtte finnes enda flere demoner under kalklaget. Det måtte imidlertid være ham, Gotaas, som måtte avdekke dem. Rissene i veggen etter verktøyet de opprinnelige demontegnerne hadde brukt, var nemlig så svake at kun Gotaas selv ville klare å finne dem. Hevdet Gotaas.
Stillhet- og rykter
Etter hvert som krigen skred frem, fikk imidlertid folk annet å tenke på enn demoner. Og etter krigen ble det stille. Harry Fett fikk avløsning som riksantikvar. Demonveggen i Sauherad lå der, men den fikk ikke lenger den oppmerksomheten den hadde hatt tidligere.
Men i fagmiljøet vendte man stadig tilbake til denne veggen og demonene. Rykter oppsto: Demonveggen var kanskje noe annet enn den ga inntrykk av, og kanskje ikke slik det ble fremstilt. Den nye riksantikvaren var i alle fall adskillig mer lunken enn den forrige, viser korrespondanse i riksantikvarens arkiv.
Demoner i nytt lys
Konservator Susanne Kaun og kunsthistoriker Elisabeth Andersen skulle bli de som omsider kunne kaste et forklarelsens lys over mysteriet.
De to jobber med et prosjekt for Norsk institutt for kulturminneforskning som tar for seg gamle kalkmalerier i norske kirker. Andersen er spesialist på motiver og det maletekniske, Kauns fagfelt er de materielle sporene slike arbeider setter igjen på underlaget.
Medbrakt lys, luper og tonnevis med erfaring og idealisme, satte de to kursen for Sauherad for noen år siden. Oppdraget var å ettergå Gotaas forklaringer og finne ut når demonene egentlig var laget. Kunne det være noe i ryktene om at ikke alt var som det hadde sett ut?
På 1940-tallet hadde Gotaas forklart at han hadde funnet riss i murveggen og fulgt disse da han restaurerte maleriene. På den måten gjenskapte han figurene, nøyaktig slik de opprinnelig hadde blitt malt.
Susanne Kaun og Elisabeth Andersen fikk raskt problemer.
− Det fantes ingen riss. Ingen spor etter pensler eller rester av slik dekor. Alt så like nytt ut, forteller Susanne Kaun til Vi Menn.
Gotaas selv hadde hevdet at jobben bare var halvferdig.
− Da burde man kunne se rissene der han ikke ble ferdig. Men der var det ingen ting, sier Kaun.
I et gammelt arkiv fant de to rådville forskerne et gammelt fotografi av et hode, malt på kirkeveggen. Hodet hadde vært en del av originalutsmykningen og ble senere døpt Belsebub, etter djevelen selv. Etter at Gotaas hadde restaurert veggmaleriet av hodet, var det nærmest ugjenkjennelig.
− Han hadde malt på mer og mer, til han hadde skapt noe helt annet. Det ble fullt av demoner og udyr rundt hele ansiktet. På det opprinnelige ansiktet på fotoet i arkivet, fantes ikke dette, sier Elisabeth Andersen.
Tvilen gled av de to ekspertene: Det måtte være Gotaas selv som hadde malt demonveggen.
Også i nyere tid har anerkjente fagpersoner blitt tatt med buksene nede. Enere med begge bena plantet i det internasjonale toppsjiktet i sitt fag, har latt seg friste til snarveier.
I 2006 ble en profilert forsker som både var utdannet som tannlege og lege, avslørt som fuskeforsker. På tannlegestudiet var han best i sitt kull. I 2001 tok han doktorgrad. Han ble medlem i et internasjonalt anerkjent forskerteam som jobbet med kreftforskning. Og det var her bobla sprakk.
I 2006 ble det kjent at den anerkjente forskeren hadde tatt snarveier. Han hadde diktet opp pasienter, og bløffet om samarbeidspartnere til prosjektet sitt. Doktorgraden ble inndratt, og bevillingene som tannlege og lege likeså. Bløffene hadde kostet den tidligere så anerkjente forskeren dyrt.
I dag praktiserer den tidligere toppforskeren igjen. Han kan nå praktisere, både som lege og tannlege. Men som forsker er han ferdig.
Gåten Gotaas
Ennå har ingen kunne forklare bakgrunnen for Gerhard Gotaas› spektakulære bløff. Lite tilsier at han var blitt gal. Gotaas virket som konservator også senere, og ingen i miljøet rundt ham reagerte på oppførselen hans. Oppmerksomhet om seg selv var han heller ikke ute etter. Han overlot alt oppstyr rundt demonene til riksantikvar Harry Fett. Det fremgår tydelig av korrespondansen mellom Gotaas og Fett fra denne tiden, som Elisabeth Andersen har gått grundig igjennom.
For Susanne Kaun, som selv er konservator, fremstår det Gotaas gjorde som noe helt uforståelig:
− Det var et bedrageri, en skandale. Og at det ble gjort av en konservator, gjorde det enda verre.
Men aldri så galt så ikke godt for noe: Gotaas sørget for oppmerksomhet rundt norske kulturskatter:
− VG og Vi Menn ville aldri skrevet om en apostelfigur vi hadde funnet. Denne historien gir en åpning for å bevisstgjøre folk om kalkmaleriene i norske kirker. At de finnes, sier Elisabeth Andersen. Fortsatt finnes det kalkmalerier i norske kirker som ble malt for hundrevis av år siden, gjemt under et dekke av kalk.
− Det er demonveggen alle spør om. Det er kjedelig med alle apostlene, sier Susanne Kaun.
Andersen har også funnet verdi i selve verket til Gotaas:
− Det er fascinerende, uansett. Man blir aldri mett av det. Fra gulvet ser det ut som en grå sky, men når man står i stillaset og kikker inn i det, ser man nye ting hele tiden.
− Men det er mer fascinerende enn vakkert, sier Susanne Kaun.
Ukristelig utsmykking
Bæsjende djevel og kvinnelige blottere opptrer i norske kirker.
I hvert fall på veggene. I Byneset kirke finnes kalkmaleri av djevelen mens han gjør fra seg gjennom en trakt og ned i munnen på sitt hjelpeløse offer. Dette skulle symbolisere helvetes pinsler, en vanlig problemstilling i middelalderen.
I Nidarosdomen kan man skue en blottende kvinne, som en av gesimsfigurene på katedralen.
I Sanderum kirke i Danmark viser kalkmaleriene fra 1500-tallet jomfru Maria med blottet bryst, djevelen som spyr ild ut av baken, og nakne kvinner og demoner i full utfoldelse. Bildene ble imidlertid for sterk kost, og ble overmalt allerede på 1500-tallet. Først på 1900-tallet ble de hentet frem igjen og restaurert.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 49 2021