Redselsnatt ved Randsfjorden
Her bodde småbarnsfaren Nils (25), mannen bak en av de mest grufulle forbrytelsene i fredstid i Norge
Nils Narumsbakken visste at at han var i trøbbel. Derfor klekket han ut en djevelsk plan for å bli kvitt beviset som ville sende ham bak murene i lang tid.
Flammene fra husmannsplassen Kanten var synlige på kilometers avstand. Beboerne på gården Rødnes i Fluberg en kilometer lenger nord kastet seg i klærne og løp til husmannsplassen for å delta i slukningsarbeidet. Tømmerstua sto i full fyr da de kom frem.
Da stua var nedbrent og asken hadde lagt seg, ble levningene av åtte mennesker funnet i ruinene. Alle de åtte hadde vært bofaste på stedet.
Husmannen Peder Kanten (74) og hans kone Inger (70) hadde ei ti år gammel jente boende hos seg til oppfostring. I tillegg hadde husmannen leid ut husrom til familien Østenssøn på fem: Faren Lars (40), kona Ellen Maria(30), en sønn og to døtre. I brannruinene ble de alle funnet ille tilredt.
Men at lokalsamfunnet i Oppland var blitt åsted for en forbrytelse, var det ingen som hadde i tankene da familien Østenssøns fjerde barn ble varslet om tragedien. Andreas, som han het, ble oppfostret hos bestemoren på gården Rødnes og unnslapp dermed katastrofen tidlig om morgenen, torsdag 24. januar 1833.
Klikk krim: Les flere krim-reportasjer her
Avslørende spor
Lørdag 26. januar hadde det fortsatt ikke falt noe snø etter brannen. Denne formiddagen gikk to karer og rotet i asken på branntomta. De mistenkte at det lå noe mer enn en brann bak katastrofen, en mistanke som brått ble styrket da de oppdaget blodspor i snøen.
Sporene startet der inngangsdøra hadde vært og fortsatte nedover et jorde mot Randsfjorden. Sporene endte brått ved et tre. Der var det tydelige avtrykk etter et menneske som hadde ligget på ryggen og kavet. Rundt avtrykket var snøen oversprøytet med blod. På et tre så de avtrykk etter blodige hender som hadde grepet om en grein. Vantro måtte de erkjenne at en drapsmann måtte ha vært på ferde. Brannen, resonnerte de, ble stiftet av gjerningsmannen for å skjule forbrytelsen.
Mistanken falt straks på en bestemt person, Nils Narumsbakken (25), kjent og beryktet for å være en notorisk nasker og tyv.
Et simpelt tjuveri
Drapene og den etterfølgende brannen på Kanten ble raskt satt i forbindelse med en begivenhet tre måneder tidligere:
I oktober 1832 ble en auksjon holdt på prestegården i Land. Sognepresten hadde avgått ved døden, og alt av hans jordiske gods skulle auksjoneres bort. Under auksjonen ble det festet hardt.
Nils Rødneseie, en av husmennene under gården Rødnes, var blant dem som hadde forsynt seg godt av det sterke. Da han kom hjem etter sviren, savnet han et dobbeltkapslet lommeur i sølv. I stedet for å anmelde tjuveriet til lensmannen, fikk han med seg to karer i et forsøk på å oppspore tjuven. Lars Østenssøn fra Kanten var én av de to.
Lars hadde lykken med seg og fant uret hos en person som sa han hadde byttet det til seg fra Nils Narumsbakken. Da ble tjuveriet anmeldt til lensmannen. Inntil det kunne foretas avhør av den mistenkte, ble Lars Østenssøn bedt om å ha uret i forvaring hjemme hos seg på Kanten, noe som etter hvert kom Nils Narumsbakken for øret.
I januar 1833 gikk Narumsbakken og ventet på rettssaken. Han visste han ville få lang straff hvis han ble funnet skyldig. Tross alt var han dømt 19 ganger tidligere.
Derfor klekket han ut en grufull plan for å få fatt i uret.
Gjenkjent
Ved 22-tiden 23. januar 1833 gikk Nils Narumsbakken til Kanten. Først forvisset han seg om at folkene der hadde gått til ro for natten. Da han kom inn, gikk han lydløst mot sengen der Lars Østenssøn, hans kone og de to yngste barna lå og sov. Han løftet øksa til hugg og traff Lars i tinningen.
Deretter gikk han løs på kona Ellen Maria. Han fortsatte til han med ett ble var lyden av fottrinn. Det var Lars Østenssøn som kun hadde blitt slått i svime. Barbent og halvnaken tok han flukten ut i vinternatten. Narumsbakken satte etter. Lars løp for livet, men var sjanseløs mot Nils, som var ung og sprek. Nils hevet øksa og knuste hodeskallen til Lars.
Vel tilbake i huset slo Nils i hjel både voksne og småbarn uten å vise nåde.
Til slutt var det bare den ti år gamle pleiedatteren igjen. Nils fant henne i en krok på kjøkkenet. Nils spurte om hun visste hvem han var. Da svarte hun: «Je kjinner da deg, Nils.» Dermed var også hennes skjebne beseglet. Etterpå gikk Nils gikk ut og hentet Lars Østenssøn som lå ute i snøen.
Lommeuret han var kommet for, fant han ikke. Derimot fant han flere andre gjenstander som han la i en bylt og snørte igjen. Han fant noe tyrived som han tente på, tok bylten og ga seg på hjemveien i ly av mørket.
Avslørt av funn
De to karene som gjennomsøkte branntomta etter katastrofen meldte fra til lensmannen om sine funn. Samme dag visste hele bygda at det høyst sannsynlig var en massemorder blant dem. De som kjente til den forestående straffesaken mot Narumsbakken, var ikke i tvil om at det var han som sto bak mordbrannen. Dette var en oppfatning også myndighetene delte.
Etter ordre fra offiseren som var sjef for Land Kompagni af Valderske Skarskytterbataillon, ble Nils Narumsbakken arrestert hjemme på husmannsplassen i Lausgarda. Fogden i bygda ga dessuten ordre om full husransakelse på Narumsbakken. Dette resulterte i funn av et par uvanlig store sko som passet til avtrykkene som ble tatt av fotsporene ved branntomta. Lensmannsfolkene fant også en lommekniv som ifølge flere vitner skulle ha tilhørt folkene på Kanten.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Kona til Nils innrømmet at ektemannen ikke hadde vært hjemme kvelden det brant på Kanten. Hun kunne også opplyse at ektemannen hadde hatt en skinnpung med en 5-dalerseddel og en 1-dalerseddel på seg morgenen etter brannen. Vitner som hadde kjent folkene på Kanten, opplyste at den pungen hadde tilhørt én av de drepte.
Tilsto
Ved de første avhørene av Nils Narumsbakken var det ikke mulig å få ham til å tilstå, men noe alibi kunne han heller ikke legge frem. Det var først under Garnisonsforhøret på Akershus at Narumsbakken avla full tilståelse. Tidligere hadde han hardnakket benektet ethvert kjennskap til så vel tjuveriet av lommeuret som mordbrannen på Kanten, men bevisene mot ham ble stadig sterkere.
Om kvelden 3. februar 1833 tilsto han uforbeholdent overfor offiseren som hadde inspeksjon. Da fortalte han utførlig hva han hadde gjort den redselsfulle natten: Han og han alene hadde begått ugjerningen.
Dagen etter ble han tatt inn til nytt avhør. Han sto fast ved tilståelsen fra kvelden før, og ga en mer utfyllende beskrivelse av hva han hadde gjort.
18. mars falt dommen mot Nils Narumsbakken. Han ble dømt til «at miste sin Hals og derefte at brændes, samt til de skadelidte at utrede en Bod af 40 Lod Sølv eller 20 Speciedaler, og lige saa meget til Statskassen.»
Kjøpte kaker
Høyesteretts dom i straffesaken mot Nils Narumsbakken falt 21. juni samme år. Den stadfestet kommisjonsdommen av 18. mars. Justisdepartementet tilføyde en bemerkning om at «den forøvede Ugjerning fra alle Sider betragtet er skrækkeligere end nogen i Mands Minde her i Landet begaaet».
Iført solide fangelenker med livgjord og fotjern ble Nils Narumsbakken om formiddagen 1. september 1833 ført ut av cellen på Akershus festning. Han skulle transporteres til Fluberg, hvor henrettelsen skulle skje. Før han satte seg opp i vogna utenfor festningen, fikk han en av soldatene som voktet ham til å kjøpe en pose med kaker. De skulle hans kone og ett år gamle barn få.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Fullbyrdet nær åstedet
7. september 1833 tok 300 soldater fra Valderske Skarpskytterbataillon oppstilling rundt skafottet. Retterstedet var like ovenfor branntomten etter husmannsplassen Kanten. Minst et par tusen skuelystne fra fjern og nær hadde stimlet sammen rundt retterstedet for å overvære avrettingen.
Den aldrende skarpretteren Anton Lædel hadde fått i oppgave å utføre henrettelsen. Han sto klar da den dødsdømte ankom. Nils Narumsbakken ble ledsaget av presten Peter Fredrik Bassøe. Sammen tok de de siste skrittene opp den provisoriske trappen. Før Nils la hodet på blokken, spurte presten om fangen erkjente skyld for forbrytelsen.
«Ja», svarte Nils med høy og klar røst.
Et svart tørkle ble bundet over øynene hans. Så knelte han og la hodet på blokken. Skarpretteren tok et godt tak rundt økseskaftet og steg frem. Langsomt løftet han øksen – så falt hugget. Skarpretteren hugg enda en gang, men ennå satt hodet på halsen. Dette gjentok seg en tredje gang.
«Først efter det fjerde Hug med paafølgende Sagning med Øxen lykkedes det at faa Hovedet skilt fra Kroppen, som derefter overgaves til det brændende Baal,» sto det senere i en avis.
