Nellys LIVShistorie
Nelly var 17 år gammel da hun åpnet konvolutten. Innholdet endret livet hennes
Nelly fra Tussøy var 17 år gammel da mannen hun brevvekslet med, fridde per post. De hadde aldri møtt hverandre. Få år senere giftet det unge paret seg. De rakk nesten å feire gullbryllup.
– På Tussøy hentet vi posten hjemme hos en lokal mann.Jeg hentet en konvolutt som var blitt fuktig og hadde fått tre små hull. Da jeg åpnet den, støkk det i meg. Inni lå det nemlig en ring. Det slo meg straks at det var flaks at den ikke hadde falt ut. Bjørn skrev: «Jeg håper at du vil ha denne ringen i tilfelle det kan bli noe mellom oss».
95 år gamle Nelly Pedersen bor i dag på Kvaløya i Tromsø. I dag ler hun godt av hendelsen som skulle få så stor betydning i livet hennes. Ringen fra mannen hun den gangen aldri hadde møtt, bærer hun nemlig den dag i dag.
Fisk, løk og en knert
Mange år er gått siden den dagen i etterkrigstidens Norge. Nelly har et langt liv å hente minner og erfaringer fra. Hun har mange gode råd å gi til andre som merker at årene tærer på:
– Spis sunt gjennom å gi kroppen mye fisk. Jeg har alltid spist rå løk som gulrot og passer dessuten på å ta en «blank» en av og til, sier hun og ler.
Den «blanke» er et aldri så lite glass med vodka, hun er overbevist om at det er bra for helsen.
– Dessuten har jeg tro på å holde seg i gang. På hytta på Sommarøy karder og spinner jeg garn og lager såler. Jeg strikker også votter og lester, forteller hun.
Familie og venner sier at hun er en livsbejaende dame, som lett lar seg glede, og som liker å glede andre. I sommer passet hun på å glede seg selv med å dra på sin tredje festival med favorittbandet Vassendgutane. De får det til å rykke i den gamle dansefoten.
«Skib o hoi» var Norges første ukeblad for sjøfolk. Ukebladet var et av få ukeblader som utkom i 1944, da med 17 utgaver samt en juleutgave.
De fleste norske ukeblader hadde måttet innstille utgivelsene fullstendig et stykke ut i 1943 på grunn av papirrasjoneringen. Kontaktannonsene i bladet var viden kjent.
– Jeg liker trekkspill- og gitarmusikk. Neste år skal jeg på min fjerde festival, og jeg gleder meg allerede!
Nelly kan fremstå som en bydame når du ser henne, men er det slett ikke. Hun ble født i Tromsø 31. mars 1929, som Regine og Alvin Kristiansens førstefødte. De fem første årene av livet tilbrakte hun i Sørfjorden i Troms.
Les også: (+) Da Ellen May åpnet det ukjente brevet med den vakre håndskriften, falt alle brikkene på plass
Med robåt til skolen
Faren jobbet som slåttekar i mange år. Men da mannen han jobbet for, ikke lenger klarte å drive gården, tilbød han arbeidskaren å kjøpe den. Nelly var fem år gammel da de flyttet til Tussøy, der det bare bodde tre-fire andre familier. Med andre ord ble hun en del av et veldig lite og intimt samfunn, der alle stilte opp for hverandre.
– Jeg var den eldste i en søskenflokk på fire. Gården vi flyttet til, var koselig og liten. Vi hadde kyr og sau. Mamma og pappa var snille og arbeidsomme mennesker. Da jeg ble gammel nok til å begynne på skolen, måtte jeg skysses med robåt til og fra Vasstrand alle hverdager og i alt slags vær, minnes hun.
Vi snakker om de harde trettiårene i Norge. Nøysomhet var ikke bare en dyd, men en nødvendighet, og de aller fleste barn måtte tidlig lære seg å hjelpe til hjemme. Til tross for dette bærer Nelly med seg gode og fine minner fra oppveksten.
– Jeg visste ikke om noe annet. Etter fem–seks år på skolen tok skolegangen slutt på grunn av andre verdenskrig. Etter hvert ble skolen vår full av evakuerte finnmarkinger som var blitt jaget fra hjemmene sine. Jeg har klare minner fra krigsårene, sier hun.
Les også: (+) En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Tyskerne kom
Det kom tyske soldater til lille Tussøy også. De la til med de små skøytene sine og vandret rundt med børser over skuldrene. De få husene ble nøye inspisert fra kjeller til loft.
Til og med madrassene løftet de på for å være sikker på at ingen ting ulovlig var gjemt under. Nelly husket godt at det var skremmende med de fremmede soldatene som trampet rundt.
– Vi led ingen nød i disse unntaksårene, selv om det var rasjonering på alt. Vi hadde melk, poteter, fisk og kjøtt. Mamma var kreativ og sydde klær til oss barna av gamle klær og stoffer. Vi ble ikke påført noen traumer, forteller hun.
Da freden kom, var Nelly blitt 16 år. En helt vanlig dag på lille Tussøy bestemte hun og en venninne seg for å forsøke å få verden bitte litt hjem til seg. De meldte seg inn i brevklubben i bladet «Skib o hoi» for å få brevvenner. «Send med bilde av deg», bad de pent.
De fikk mange, mange svar, men ikke alle var med bilder. Nelly, som var kresen når det gjaldt potensielle kjærester, bet seg merke i et brev fra en Oslo-gutt som var i militærtjeneste. Han var ikke så tullete og tøysete som de fleste andre og var flink til å skrive levende.
– Han het Bjørn Pedersen og hadde ikke lagt ved noe bilde. Men på bakgrunn av innholdet svarte jeg ham likevel, og vi ble brevvenner. Jeg husker noe jeg likte ekstra godt å lese, og som jeg lo av. Han satt i kasernen og skrev: «Det er ikke lett å skrive brev når du har 17 idioter rundt deg.»
Les også: (+) Spådommen Sonja Haraldsen fikk som ung jente, skremmer henne den dag i dag
Spennende tid
Nelly ler. At det var en spennende tid, husker hun tydelig. Forelsket vil hun ikke si at hun ble gjennom brevskrivingen, men hun likte Bjørn.
Da han ble ferdig i militæret og dro for å jobbe et sted, hadde de en pause i brevskrivingen. Men litt senere tok de opp kontakten igjen. Nelly var fortsatt bare 17 år da brevet hun fikk brevet hun aldri har klart å glemme. Hun har det fortsatt liggende hjemme.
«Jeg håper at du vil ha denne ringen i tilfelle det kan bli noe mellom oss», sto det altså i brevet som kom sammen med en nydelig ring. «Kanskje det?» tenkte Nelly. Men hun hadde ennå ikke møtt Bjørn og hadde derfor en liten reservasjon.
De bestemte seg for å møtes. Bjørn skulle komme med fly til Tromsø, men valgte Hurtigruten i stedet. På kaia sto Nelly sammen med to nysgjerrige tanter. De ville sjekke hvordan denne unge mannen så ut og tedde seg. Som om de ville passe på at alt ble riktig.
– Jeg hadde pyntet meg i en sort, pen bukse og rød blazer. Vi to fikk overnatte på en bred sofa hos en dame jeg gikk i sylære hos. Bjørn var veldig bestemt, og sa at han hadde kommet til Nord-Norge for å bli, forteller hun.
Det harde livet
De ble kjærester, og hun ble gravid. Hun var 21 år da de sa ja til hverandre, og hun bar deres første datter under hjertet.
Det unge paret med den helt spesielle kjærlighetshistorien flyttet inn i et lite hus på gården til hennes foreldre. Der jobbet begge med forefallende arbeid.
Bjørn drev med tømmerhugst og var på fiske med Nellys far. Etter hvert bygde de hus på Sommarøy og etablerte seg der. Seks år etter at de ble foreldre første gang, kom nummer to. Seks år etter det igjen, den tredje.
– Vi hadde det ok, men hadde en veldig stram økonomi i disse årene. Jeg måtte utnytte alle ressurser vi hadde og sydde om klær til barna våre. Det var ikke rom for å realisere dyre drømmer om å reise og oppleve ting, forteller hun.
Nøysomhet. Ordet finnes nesten ikke lenger, men det beskriver innholdet i deres hverdag. Mannen hun valgte, hadde ikke alltid jobb. Nelly tok på seg arbeid der det var mulig. Hun fileterte fisk og pillet reker på fiskebruket på øya.
– Vi kunne ikke gi barna våre all verdens ting, men de klaget ikke. Jeg må innrømme at det ofte føltes tungt å slite slik med å få pengene til å strekke til. Du blir på en måte fanget der du bor når du lever veldig stramt. Jeg hadde aldri helt fri. Da vår eldste datter Lillian ble stor, måtte hun passe de yngre søsknene for at jeg skulle kunne ta på meg jobber. Bjørn var ofte borte på arbeid.
Les også: (+) «Alle» har hørt historien om Svanhild (3) som ble fløyet til fjellhylle av en ørn. Her prøver hun å bevise at det skjedde
Bedre dager
Lykken kom til dem i godt voksen alder, gjennom jobber i Tromsø. Bjørn ble vaktmester og Nelly ansvarlig for rengjøringen på et attføringssenter. De tjente begge bra, og alt føltes lettere med faste og gode inntekter.
I 2000, da de hadde vært gift i nesten 50 år, døde Bjørn. De rakk ikke å feire jubileet de hadde sett sånn frem til.
– Han var veldig syk de siste årene. Da jeg ble alene, var det selvfølgelig trist. Men jeg klarer heldigvis å trives i mitt eget selskap også. Jeg føler at jeg lett blir glad og får høre av andre at jeg er blid. Jeg liker å ha det artig, sier Nelly og ler.
Hun har sett samfunnet forandre seg til det ugjenkjennelige, med teknologiske hjelpemidler som i hennes unge år ville ha blitt sett på som ellevill fantasi. Mobilen er hun takknemlig for, selv om hun ikke liker å sende og motta tekstmeldinger.
– Jeg hører om unge som har vonde nakker og skuldre. Selv har jeg ikke vondt noe sted og har til dags dato ikke ligget syk på sykehus. Jeg tar heller ikke en eneste tablett. Med andre ord er jeg veldig heldig, oppsummerer den driftige og livsbejaende damen.
– Hva gjør deg mest lykkelig?
– Å være sammen med barn og barnebarn på hytta på Tussøy er det fineste jeg gjør. Flokken min betyr alt.
