Dåpskjolens hemmelighet:
Da Mona ryddet i arven, fant hun en mystisk skatt med åtte navn på: – Hvem savner denne?
Da Mona tok frem alt sytøyet hun arvet etter sin mor, fant hun en vakker dåpskjole. Åtte navn er brodert på, det første i 1898. Hvem savner den?
En eggehvit og forseggjort dåpskjole i flott bomull, med blonder sydd på.
Seks navn med hver sin dåpsdato under, er sirlig brodert på. Først med hvit tråd:
Anna Karoline
1-2-1898
Johan
15-3-12
Guri
6-9-27
Lorenz
4-3-35
Så annenhver gang i blått og rosa:
Lars
21-7-88
Solveig
3-6-89
Kåre Ivar
13-9-93
Berit
28-10-93
Leter etter eieren
– Det er et mysterium. Gang etter gang har jeg delt bilder av dåpskjolen på sosiale medier, og hver gang har etterlysningen blitt delt av veldig mange. Men vi er ikke kommet noe nærmere et svar, sier Mona Yon Nilsen (60) i Sandefjord.
Nå er håpet er noen som leser dette kan bidra til at familieklenodiet finner slekten sin. Noen må da savne et så flott festplagg, som bærer på så mye familiehistorie?
I år er kjolen minst 126 år gammel.
For å sette dere på sporet, skal vi nøste tilbake til Monas mor, som var syerske med egen salong midt i Sandefjord. Hun het Kate Synnøve Yon Nilsen og døde i 2002.
– Mammas mellomnavn var pikenavnet til hennes mormor, som var fra Vest-Afrika. Salongen hennes het Kasyoni design og lå i Storgata. Hun var en selvlært sydame som tok på seg alle slags oppdrag, som å sy dåpskjoler, brodere bunader, lage festantrekk og reparere ødelagte klær.
Les også (+): Jeg glemmer aldri synet som møtte meg da jeg låste meg inn hos mamma
Skulle et nytt navn broderes på?
Vi sitter hjemme hos Mona, som også bor midt i Sandefjord.
På en dør henger både vakre dåpskjoler og en bunad. Å brodere og sy har gått i arv – også hun liker å sysle med håndarbeid.
– Den ene dåpskjolen har jeg sydd selv. Den andre, med nydelige bånd på, sydde mamma i sin tid. Hun var kreativ og flink. Jeg vil si at jeg nesten vokste opp i systuen hennes. Folk fra hele landet ga henne oppdrag, spesielt innenfor bunadsøm. Jeg har så mange gode minner fra da jeg satt og så henne jobbe. Det var veldig inspirerende, og hun var flink til å forklare, forteller datteren.
Kate Synnøve må på et tidspunkt ha fått dåpskjolen levert inn. Kanskje skulle det broderes på et navn eller to til, eller kanskje skulle den repareres? Kanskje ble den til og med reparert?
Svaret på dette vet ingen.
– Jeg aner ikke historien, men antar at noe slikt er årsaken til at den lå i esker etter mamma. Dessverre tok det mange år før jeg ryddet i dem og sjekket hva som lå oppi. Mamma døde i 2002, bare 58 år gammel. Da hadde hun året før lagt ned virksomheten. Hun var i dyp sorg over å ha mistet pappa, som døde i 2001, forteller Mona.
Les også (+): I et halvt år drev Einar på havet. Sjokket kom først da han kom hjem
Må finne eieren
Av de fire barna var det bare hun som ønsket å ta vare på morens gamle prosjekter. Men årene gikk, uten at hun ryddet og sjekket hva som lå i eskene.
Da hun så dåpskjolen og alle navnene på den, slo det henne med en gang at hun måtte finne eieren.
– Jeg ville ha blitt veldig lei meg og opprørt om familien vår hadde mistet et plagg som dette, sier Mona, som selv er mor til tre og har 10 barnebarn.
De har en dåpskjole i slekten som er rundt 100 år, og den er pakket pent vekk i silkepapir og ligger i et putetrekk, av frykt for at den skal kunne bli ødelagt om den bare henger på et loft.
Planen er å kanskje kjøpe et monter å henge den i, slik at de kan ha den fremme og se på den som et kunstverk.
Sydamen Kate Synnøve var alltid nøye med å skrive inn hva kundene leverte til henne, men Mona har ikke klart å finne notatboken som forteller hvem som leverte inn dåpskjolen.
– Jeg har googlet navnene og forsøkt å leke detektiv, men har ikke klart å komme i mål med etterforskningen, sier hun.
Drar du kjensel på denne damen?
Kanskje kan bildet av Kate Synnøve selv bli det som løser gåten. Kanskje noen kjenner henne igjen? Mona henter frem det siste bildet som ble tatt av moren sammen med faren Per Nilsen. Der sitter de tett sammen, tydelig lykkelige.
– Bildet ble tatt da de fornyet ekteskapsløftet i programmet Nå eller aldri på TV 2. Programleder var Trygve Rønningen. Mamma og pappa hadde en nydelig og særdeles lang kjærlighetshistorie. De definerte seg selv som kjærester allerede da de var åtte år gamle. Og de holdt sammen livet ut, forteller Mona.
For 30 år siden var det ikke vanlig å fornye ekteskapsløfter, og derfor ble paret lagt merke til.
I dag sitter barna med bildene som et kjært minne om et foreldrepar som virkelig elsket hverandre dypt og inderlig. De tror at moren sørget seg til døde. Hun klarte ikke å se for seg et liv uten livsledsageren.
Les også (+): – Sov videre, sa mødre til barna sine. Så skjedde det ufattelige
Dokumentasjon trengs
Mona lærte å sy i morens systue. Mens hun gikk i fjerde klasse, sydde hun sitt første plagg, et skjørt. Med god hjelp fra mammaen. Det føltes stort å få det til.
– Jeg syntes alltid at det mamma lagde var nydelig, og da jeg som ung giftet meg, var det selvfølgelig hun som sydde brudekjolen, forteller hun.
Når det gjelder den mystiske dåpskjolen som hun håper å finne eierne til, er den klassisk vakker og i samme stil som mange andre dåpskjoler fra århundreskiftet rundt år 1900.
– Jeg har hele tiden tenkt at slekten som eier den bor her i Sandefjord-området, men kanskje har jeg tenkt for smått geografisk. Kanskje sendte noen den med et bunadsoppdrag fra en annen kant av landet? undrer Mona.
Da hun la ut bilde av kjolen på nett og skrev navnene som er brodert på den, var det mange som kom med forslag rundt navnet Kåre Ivar.
Hun fikk også inn en rar melding som sa: «Den dåpskjolen er min.» Da hun spurte vedkommende om hun hadde et bilde av et barn med den på, fikk hun aldri noe svar. Derfor antar hun at det ikke stemte likevel.
– Jeg kommer ikke til å gi ut dåpskjolen bare på bakgrunn av at noen sier at den er deres. Et slektstre eller et bilde må finnes som en dokumentasjon, eller en beskrivelse av menneskene som er døpt i den, sier hun.
Mona sier at moren var en ettertraktet syerske. I årevis etter at hun døde, fikk hun telefoner fra mennesker som etterlyste henne. Også fra Husfliden i Oslo ringte de.
– Ikke mange gjør slik søm og slikt håndarbeid lenger. Det jeg tenker nå, er at det ville ha gitt meg en slags fred i sjelen endelig å finne den eller de som har hatt dåpskjolen i slekten. Den fortjener å få komme hjem, sier hun.
