Anna ble satt bort som slave da hun var seks år gammel. Som voksen fikk hun 14 barn. Kun syv av dem overlevde

Dankert-Anna, blind og ferm og med verdens største smil, direkte og usminket i sin måte å prate på. Slik ble hun kjent.

Gjennom å dele sin dramatiske livshistorie ble hun et bilde på hvordan det kunne være å vokse opp og bo i karrige og tøffe kår i Finnmark.

Dankert-Anna ble satt bort som slave som liten jente, og som voksen opplevde hun å miste flere barn. Likevel beholdt hun både humøret og livskraften.

Hjemmets reporter Arild Mikkelsen satte i en føljetong i Hjemmet på 70-tallet, ord på alt hun hadde opplevd – et liv som ble tøft allerede fra starten av. Historien ble også til bok etter hvert.

– Bestemor var en fargerik dame, og det å bli skrevet om var stort for henne, sier barnebarnet Gunn-Lise Olsen (64).

Som datter av Annas nest yngste barn Ninni, den som levde lengst av ungeflokken til Dankert-Anna, konstaterer hun at også moren hadde fortjent å få den oppmerksom­heten – men det fikk hun ikke.

Hun døde i 2019, på dagen 32 år etter sin kjente mor.

Nå er Gunn-Lises søster Karin Granli (61) i gang med å skrive om morens liv. Stikkord for Ninnis barndom var fattigdom, sykdom, krig og evakuering.

– Mamma og hennes eldste søster var innlagt med tyfus og ble omtalt som døende i 1944. Bestemor Anna var ny­operert i samme periode, og noen måneder senere måtte hun flykte med dem og resten av barna sine.

Det var da tyskerne gikk i gang med den brente jords taktikk, som Hitler satte i gang i Finnmark da russerne kom og slaget var tapt. Anna og barna hennes endte opp i Skottland.

Gunn-Lise og Karin bor begge i Skjeberg i Viken, men de fikk oppveksten i Stjernvåg og Hasvik i Troms og Finnmark.

De hadde et nært forhold til bestemoren, som «alle» i Norge snakket om.

Les også: Hilde (42) oppdaget en flekk på nesen som kom og gikk, men ble ikke særlig bekymret. Å få diagnosen kom som et sjokk

Dankert-Annas dramatiske liv

For å forstå datteren Ninnis liv, må vi fortelle litt om Dankert-Annas historie.

Hun vokste opp på begynnelsen av 1900-tallet. Da hun var seks år gammel ble hun satt bort fordi moren, som var finsk, ikke hadde råd til å ta vare på henne da ektemannen døde. Den gangen ble det kalt å sette et barn bort på legd.

– Bestemor ble behandlet veldig dårlig av sine foster­foreldre. Hun ble satt i arbeid straks hun kom til dem, og hun ble behandlet som en slave. Juling, lite mat og mangel på kjærlighet ble hennes hverdag resten av oppveksten. Likevel holdt hun på forunderlig vis motet oppe, oppsummerer Gunn-Lise.

Frem til hun ble gift med Dankert het bestemoren Anna Margrethe Gunnhild Pedersen. Men Anna var et særdeles vanlig navn, derfor ble det Dankert-Anna.

Barnedødeligheten var høy den gangen. Anna fødte til sammen 14 barn, og syv av dem døde i ung alder – tvillingene Adam og Eva rett etter fødselen, en datter døde ni måneder gammel av difteri, og en sønn også av difteri, en annen av kikhoste.

Familien bodde inn­erst i Karkefjorden på Sørøya, en forblåst fjord i Finnmark. Legehjelpen var langt unna.

Og sorgene sto i kø. Ektemannen Dankert fikk et hjerteinfarkt da han var på sjøen og fisket, og hun, som også drev med fiske, rodde ham inn til land. Dessverre sto ikke livet hans til å redde.

– En ting visste bestemor, og det var at hun ikke skulle sende bort noen av barna. Hun ville ikke at de skulle få de samme fæle opplevelsene som hun selv hadde som barn. Som fiskerenke hadde hun et absolutt minimum av hva man trengte for å overleve, men med sitt gode humør, styrke og pågangsmot klarte hun å fostre opp ungeflokken alene, forteller Gunn-Lise.

Dankert-Anna tok på seg sin døde ektemanns arbeidsklær og dro på sjøen og fisket etter hans bortgang. Hun hadde en «tause» på legd som passet barna. Tausa Marianne fikk en datter som også Dankert-Anna oppdro ved siden av egne og et par andre fosterbarn. I en periode var det ti barn hjemme hos henne.

– Bestemor ville ikke gifte seg på nytt – ‘en stefar er ingen riktig far’, mente hun, forteller Gunn-Lise.

Glemmer aldri Dankert-Anna

– Dankert-Anna var det minste, bredeste og største mennesket jeg har møtt, sier Arild Mikkelsen, som i flere tiår var reporter i Hjemmet.

Han skrev artiklene og boken om Dankert-Anna etter å ha tilbrakt en hel uke sammen med henne i Hasvik. Nå er han pensjonist og tenker med glede på dagene de fikk sammen.

– Vi snakket masse, men spilte også poker sammen. Hun var blind, satt i rullestol og sa: ‘Det er ingen ting igjen av meg nå – bare kjeften og humøret’. Da jeg kom hjem etter den lange og krevende reisen, hadde jeg notater noktil å skrive en hel serie artikler om livet hennes – og en bok, forteller han.

I dag minnes Arild fortsatt i detalj hvordan han kom borti Dankert-Anna. Han så en liten artikkel om henne i Vi Menn.

Da han kontaktet henne og fortalte at han hadde lest om henne der, sa hun: ‘Den artikkelen ville jeg ikke ha brukt til å tørke meg i ræva med en gang!’ Hun hadde et frodig, nordnorsk språk.

Mange husker fortsatt historien om Dankert-Anna, og boken kan man låne i mange bibliotek rundt om i landet.

Les også: (+) – Til og med da hun flyttet inn i omsorgsbolig ble moren min utsatt for hets

Datteren Ninni

Ninni fikk barndommen sin i denne settingen. Hun var to-tre år gammel da faren døde og hadde ingen minner om han.

– Mamma skrøt veldig av sin mor og oppveksten hun fikk, selv om hun var mye syk på grunn av polio og slet med å gå. Alle barna måtte jobbe og hjelpe til fra de var små, blant annet med å stikke ut torv til brensel. Heldigvis for henne hadde hun en bror som forgudet henne og bar henne på ryggen fordi hun var så svak i bena, sier Gunn-Lise.

Karkefjorden var navnet på stedet de bodde før krigen, og dit gikk det ingen bilvei. Det var heller ikke strøm eller innlagt vann der. Det tok fire timer med båt til sivilisasjonen, eller tre mil til fots over fjellet.

I oppveksten holdt Ninni på å dø flere ganger. Hun var 1,47 meter høy, tre centimeter lavere enn sin mor, Dankert-Anna, og hadde en svak helse på grunn av polioen.

– Det er «småfolk» i vår familie, sier Gunn-Lise og ler. Selv er hun 1,53 meter på strømpelesten.

I boken om Dankert-Anna snakket hun ikke om krigs­årene i stor grad, og det synes Gunn-Lise er trist. Heller ikke Ninni likte å snakke om opplevelsene de fikk da tyskerne okkuperte Norge.

– Men vi fikk vite at livet i nord ble et annet, og at de gikk gjennom tøffe ting, forteller Gunn-Lise.

Karin forteller at 1944 ble det svarteste året for Dankert-Anna og familien.

Hun hadde ikke trodd at krigen ville nå dem langt ute i fjorden, men under tyskernes tilbaketrekking ble folk ringet inn som kveg av tyskerne og tvangsevakuert fra øya.

Rømte over fjellet

Noen var heldige og hadde blitt varslet om hva som kom til å skje. De gjemte seg i jordhuler, og det gjorde Dankert-Anna også for ikke å bli oppdaget av tyskerne.

Videre rømte hun med ungeflokken over fjellet, og det var en strabasiøs ferd – det var et under at alle overlevde.

– Bestemor fortalte at himmelen var farget rød av flammer fra tyskernes nedbrenning av hus og jord. Hun var en klok dame og hadde laget vinterklær av skinnet til dyrene hun ble tvunget til å slakte. Hun hadde også sydd en diger pose av geiteskinn som de kunne ligge inni sammen, forteller Karin.

– Mat var det verre stilt med. De frøs og var sultne i dagevis under flukten, men møtte andre som kunne fortelle at allierte styrker ville komme og redde dem.

Dankert-Anna kom seg til Nordfjord med fem av barna. To av ungene ble tatt til fange av tyskerne og transportert først til Alta og så videre til Troms.

– 15. februar 1945 ble bestemor og barna reddet, og da hadde de vært på flukt over fjellet i mer enn to måneder i de verste vintermånedene med sprengkulde og snø, forteller Gunn-Lise.

– Fra Nordfjord på Sørøya gikk ferden videre til Murmansk først. Der ble flyktningene fordelt på 26 lasteskip som gikk i konvoi videre til Skottland, sier hun.

Det var en farefull ferd som varte i ti dager i storm og uvær, og de var utsatt for luftangrep av tyske bombefly. Men lastebåten med Dankert-Anna og ungene ble heldigvis ikke torpedert. Vel fremme i Glasgow ble de plassert i en militærleir.

– I Skottland ble vår poliosyke mamma alvorlig syk. Hun hadde på grunn av krigen ikke fått skolegangen hun skulle hatt, men i Skottland fikk hun endelig undervisning i noen måneder. Vi har funnet et bilde av henne på skolen som ble opprettet for flyktningene, forteller Gunn-Lise og Karin.

Da det ble fred og enken Anna kunne reise tilbake til Norge igjen, ønsket den norske stat egentlig ikke at finnmarkingene skulle reise tilbake.

De ble sendt til Jæren for en periode, men Dankert-Anna og de andre lot seg ikke dirigere og dro tilbake til Finnmark sommeren 1946. «Vi var ustyrlige», fortalte hun senere i livet. Den ene sønnen hennes tegnet og bygde et hus til henne, og der bodde hun nesten til sin død.

Ninni fødte 11 barn

Ninni var blitt 14 år da de kom hjem til Finnmark, og hun jobbet på forskjellige gårder for å livnære seg etter krigen. Ti år senere møtte hun kjærligheten i en fisker fra den andre siden av Sørøysundet, Lars Ernhard Olsen, og hun flyttet til ham.

De fikk først et barn, og da Ninni gikk gravid med Gunn-Lise i 1958, giftet de seg.

– De tilhørte et strengt læstadianersamfunn og kunne ikke bo sammen som ugifte. Jeg ble født hjemme en vinternatt i Stjernvåg med en 15-åring som fødselsassistent. Jeg er blitt fortalt at det var isroser på vinduene. Noen jordmor fikk de ikke tak i fordi båten ikke ville starte, forteller Gunn-Lise.

Les også: Sven Henriksen var seks år da faren meldte seg inn i Jehovas vitner. Det ble starten på et mareritt

Det var hverken strøm eller innlagt vann på småbruket deres, men i hvert rom var det en liten vedovn som holdt det varmt inne.

– Mamma fikk et tøft liv, men det var også bra. På småbruket hadde de sauer, og hun fikk 11 barn. Det fantes ikke prevensjon, og store ungeflokker var vanlig. Vanlig var det også at noen barn ikke overlevde barndommen. Hun mistet to i krybbedød og en på operasjonsbordet. Hun mistet også et barn halvveis i svangerskapet. I dag lever fem av de syv som overlevde barne­årene, forteller Gunn-Lise.

Ninni var en like snill og tålmodig mamma som sin mor, Dankert-Anna. Hun leste fra barnebibelen hver kveld før barna skulle legge seg.

– Naturen var røff, livet var tøft. En gang falt jeg i havet som fem-seksåring, og heldigvis hadde mor båt og kunne ro ut før strømmen dro meg for langt ut. Legeskyssbåten ble ringt etter med naboens telefon, og jeg havnet på sykehuset i Øksfjord. Det var kort mellom liv og død, oppsummerer Gunn-Lise.

Hverdagslivet for en fisker- og småbrukerkone som Ninni var fylt med arbeidsoppgaver.

Vann ble hentet i elven, og sengetøy og klær ble vasket i en stor gryte i kjelleren for så å bli skylt i elven.

– Bestemor pleide å komme til oss under lammingen. Og vi barna var med på flåingen og tappet blod. Vi var selv­forsynte med alt, sier Dankert-Annas barnebarn.

Tilfreds med livet

Midt på 1960-tallet valgte Ninni og mannen å flytte til Hasvik sentrum på grunn av sentraliseringen som skjedde.

Dankert-Anna ble mer enn 90 år. De siste årene av livet var hun blind, og hun klarte ikke å gå på grunn av et stort brokk som gjorde magen stor og tung.

Hun døde på Rypefjord sykehjem 20. mai 1987. Det rare er at datteren Ninni døde på samme dato – 32 år senere.

– Både mamma og bestemor følte at de hadde hatt rike og fine liv, til tross for store tap og sorger og mye hardt arbeid. Faren vår døde i 1976, så også mamma ble sittende igjen med ansvar for en hel barneflokk alene, forteller Gunn-Lise.

Moren tok jobb som hjemmehjelp og vasket busser for å få hjulene til å gå rundt økonomisk. Hun ble
boende i huset farn bygde i Hasvik til det brant ned, for så å bo der noen år etter at det ble bygd opp igjen.

– Da hun hadde passert 80 år, flyttet hun fra Hasvik til Karin i Skjeberg og var nær både henne og meg.

Gunn-Lise forteller noe ikke mange vet: Dankert-Anna hadde spesielle evner. Hun stilte ofte som jordmor for mennesker og dyr og hadde helbredende krefter hun ikke snakket så mye om.

– Som barn elsket jeg å høre bestemor fortelle om alt de opplevde under krigen. De hilste på kong Haakon da han var i Glasgow for å møte nordmennene der. Jeg fikk også høre hvor dramatisk det var da de skulle emigrere, og hvor fint det var å bli gjenforent med de to barna som ble tatt av tyskerne. Hun fryktet at de ikke levde mer.

Karin og Gunn-Lise konstaterer at opphavet på morssiden var tøffe kvinner.

– For mammas del var det aller verste at hun mistet to sønner etter at de ble voksne – den ene i en ulykke og den andre i selvmord. Hun snakket også mye om barna hun mistet i krybbedød, og sønnen som døde på operasjonsbordet.

– I dag tenker vi at de levde imponerende liv, både hun og bestemor. Det meste vi tar for gitt var en luksus for dem, sier de to søstrene.

Frans og Gretes rørende gjensyn etter 63 år: «Er det godgutten min?»

En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass