Brit var datteren til tjenstejenta
Brits mor var tjenestejente hos en enkemann med syv barn. Så ble hun gravid med husherren
Brit Sørdal har alltid møtt verden på den samme, stillfarne måten. Nå forteller hun historien som datteren til tjenestejenta.
– Jeg tror ikke det er noe spesielt med meg, eller at jeg har noe å fortelle som er verdt å skrive om, sier Brit Sørdal (86) forsiktig.
Men et barnebarn ønsker at historien til bestemor skal deles – for at hun skal få skinne og ta plass, endelig.
Folk som har nesten usynlige liv, og som ikke gjør noe ut av seg, kan bære på og ha opplevd mye som vi andre ikke aner rekkevidden av.
Slik er det i grunnen med Brit.
Vi besøkte henne på Hattfjelldal bo- og servicesenter, der hun har bodd de siste to årene.
Det var hun selv som ba om å få flytte fra gården der hun hadde bodd gjennom hele sitt voksne liv, gården hun hadde jobbet og slitt på og hatt sin tilknytning til.
Barnebarnet Sigrid forteller hva bestemor Brit tenkte da hun ba om å få flytte:
– Bestemor og bestefar ble boende på gården da faren min overtok, slik det har vært tradisjon for på gårder her oppe. Men etter at bestefar døde, ville bestemor gi plass til neste generasjon. Hun følte at hun ikke klarte å bidra og mente at det var på tide å la de unge få mer plass og muligheten til å skape seg et hjem.
Moren var tjenestejente
Med god tid og mange spørsmål, klarer vi å få Brit til å fortelle.
Noe skjer underveis, for det er som om hun tør å tenke tanker hun tidligere ikke har tillatt seg å tenke. At hun kanskje fikk en barndom som var spesiell og til tider vanskelig.
Moren Hildur Nyrud ble født 21. desember 1906, hun var fra Utskarpen i Mo i Rana. Brit selv kom til verden 14. juni 1936.
Moren hadde reist til sine foreldre for å føde, så hun ble født på Mo.
– Mor var tjenestejente hos en enkemann i Vefsn. Han hadde syv barn, og hun ble gravid med ham, husherren. Hun dro tilbake til ham med meg, men vi flyttet derfra da jeg var to år gammel. Selv om han aksepterte meg som sitt barn, giftet de seg ikke, forteller Brit.
Fram til første verdenskrig var hushjelp og tjenestepike den største yrkesgruppen blant kvinner. Før århundreskiftet var nesten alle tjenestefolk i landet blitt kvinner.
En hushjelp solgte ikke bare sin arbeidskraft, men også sittprivatliv. Hun bodde på arbeidsplassen og hos familien hun tjenestegjorde for.
Det er ingen dramatikk i stemmen hennes når Brit snakker. Nei, alt hun deler fortelles med mildhet og uten kritikk av noen.
I dag ville man ha stilt kritiske spørsmål rundt en husherre som involverte seg i en tjenestejente, men hun hverken vil eller klarer å se det sånn.
– Det var en annen tid. Jeg tror mor dro fordi det ble vanskelig med barna til faren min. De likte ikke så godt at faren var sammen med tjenestejenta. Vi reiste til en bygd utenfor Stavanger, der mor også ble
tjenestepike. Der ble hun etter hvert gift med den snille mannen hun jobbet for, forteller hun.
Les også: Gjorde opprør mot slavekontrakter på Svalbard
Det beste for Brit
Å poengtere at moren alltid gjorde hva hun mente var best for Brit, er viktig for henne.
Da andre verdenskrig kom, ble mye vanskelig. Hildur lengtet mot nord for å være nærmere slekten. Brit var da 10–11 år gammel. Til slutt reiste hun.
Å være alenemor den gangen, kan ikke ha vært lett. Det var også knyttet skam til å være skilt. Men moren snakket aldri med henne om disse tingene.
Det hun synliggjorde, var at datteren alltid kom først, at hun var den viktigste personen i hennes liv.
Kanskje var det morens stolthet som gjorde at datteren aldri følte på skam over å være barnet til en kvinne som fikk barn med husherren og etterpå ble gift med og skilt fra en annen mann.
– Vi kom til Drevja i Vefsn, og jeg begynte på ny skole. Jeg hadde forlatt en farsfigur jeg var glad i og venner på min egen alder og var veldig avhengig av mamma. Hun var også veldig avhengig av meg, for det var jo oss to, oppsummerer Brit.
Det tar noen minutter før hun medgir at det var litt vanskelig å komme til et nytt sted og oppleve så mange oppbrudd som hun gjorde i oppveksten.
Heldigvis var hun en stille og beskjeden jente som ikke utfordret noen. Så hun fikk alltid nye venner etter hvert.
Konfirmert og forelsket
Siste året på folkeskolen flyttet mor og datter enda en gang, denne gangen til Hattfjelldal. Da hun i 1950 ble 13 år, sto hun til konfirmasjon og hadde glidd inn der også.
– Rett etterpå fikk mor jobb som husmor på et internat i Varntresk, og jeg ble tjenestejente. Vi bodde der til mor ble gift på nytt. Jeg fikk kjæreste. Han het Ingebrigt Sørdal og var åtte år eldre enn meg, minnes 86-åringen.
Ingebrigt var snill og flink, og hun var så fornøyd med ham. Fra hun var 15 år til de giftet seg fem år senere, opplevde den unge jenta en frihet og en spenning hun hverken før eller siden har kjent på.
Det var forelskelsen og drømmene om en fremtid i kjærlighet som slo ut i lykkefølelse.
Mannen hun elsket hadde vokst opp på en veiløs gård ved Røsvatnet, kalt Sørdal.
Da de skulle til kirken for å gi hverandre ekteskapsløftene, måtte de ro over vannet, hun i brudekjole og han i ny dress.
– Da jeg valgte ham, ble jeg gårdskjerring, sånn var det bare. Hans foreldre bodde også på gården, og svigermor var ikke alltid grei mot meg. Da jeg hjalp min mor, som ble syk, fikk jeg høre: «Jeg er lei av at du er tjenestejente hos moren din, du har en jobb å gjøre her.»
Les også: (+) Da Ellen May åpnet det ukjente brevet med den vakre håndskriften, falt alle brikkene på plass
Måtte bite i seg
Brit forteller at hun bodde i samme hus som svigermoren, og det gikk fordi det måtte gå.
Hun bet i seg mye i mange, mange år, og det var ikke bare lett.
Bare tre år etter at de giftet seg, fikk Ingebrigt poliomyelitt, en infeksjon forårsaket av poliovirus.
– Han ble lammet i halve ansiktet og slet med helsen i alle år etter det. Når han spiste, måtte han holde tommelen under haken for å få tygget ordentlig. Men han var like blid, og det imponerte meg at han taklet sykdommen så bra. Jeg tok vare på ham så godt jeg kunne, men han ville ikke være en byrde, sier Brit.
Hun melket kyr for hånd, kinnet smør og fikk barn. Fra 1957 kom det fire sønner, den siste i 1970.
– Det var travle dager, men jeg likte at dagene var like og fulle av slit og hardt arbeid. Kanskje fordi jeg ikke hadde noe valg, det var like greit å sette pris på livet som det var. Jeg visste ikke om noe annet og kunne ikke drømme om noe jeg ikke visste om, forklarer hun.
År etter år gikk, og de besto for det meste av hardt arbeid, ting som måtte gjøres, plikter livet ga.
Som den gode kone og mor hun var, sto hun i alt dette uten å kny. Hun aksepterte hver eneste oppgave hun måtte gå løs på. Å bli sliten var en del av livet, punktum.
Dyp sorg
Sønnene ble voksne og flyttet ut, og de ga henne barnebarn. Det da det verste skjedde. Den nest yngste sønnen døde brått. Han var gift og pappa til Mathilde, som da var 15 år.
– Å miste barn, uansett alder, er det aller verste et menneske kan oppleve, fastslår hun, fortsatt på sin stille måte.
I dag er hun glad hun har sønnens kone og datter som kommer innom, det gir trøst.
For seks år siden døde Ingebrigt, og hun ble alene etter 60 års ekteskap. Det var tungt å bli igjen, men hun sier at hun hadde fått trening i alenelivet fordi han bodde på sykehjem den siste tiden.
Barnebarnet Sigrid sier at bestemoren er en av de flotteste og sterkeste damene hun
kjenner. Hun vokste opp med henne, var skyggen hennes,
og ble alltid behandlet mildt og snilt.
– Vi er mange barnebarn som har gått «i hælan» på
bestemor, og vi har fått opplæring i å spinne garn og veve matfiller. Kjøkkenbordet til bestemor var hver lørdagsmorgen et naturlig samlingspunkt for alle i familien. Store og små kom og fikk vafler til frokost, minnes hun.
Sigrid legger til at Brit tilhører en generasjon kvinner som nesten ikke finnes mer, de som alltid gjorde som forventet, uten å tenke på egne behov.
Da jeg spør Brit om hun noen gang protesterte, må hun tenke seg om. Men hun lander på et nei, det gjorde hun ikke.
– Jeg har alltid tatt imot livet som det er blitt. Å krangle ligger ikke for meg, sier hun og smiler forsiktig.
Sterk og modig
Når det gjelder moren Hildur, tenker hun at hun var en fantastisk mor som bare ville datterens beste. Hun var litt hissig av og til, og kanskje en rastløs sjel, men om dette var årsaken til at det ble brudd mellom henne og menn hun var sammen med, vet ikke datteren sikkert.
– Hun ble gift Svendsen og levde tilfreds og stabilt de siste årene av livet, heldigvis. Men hun snakket ikke med meg om det å være tjenestejente og bli gravid utenfor ekteskap, sier Brit.
Hun oppfatter moren som sterk og modig; en dame som ikke brydde seg om hva folk sa. Og hun ville aldri ha sendt bort barnet sitt for å komme ut av det med et bedre rykte.
– Mor og jeg sto hverandre veldig nær i alle år. Faren min anerkjente meg som datter og sørget for meg, så han var en anstendig og flott mann, legger hun til.
Mennesker i dag drømmer store drømmer og kan bli frustrerte når drømmene er utenfor rekkevidde. Brit drømte ikke, og det gjør hun heller ikke nå.
Det virkelige livet er hva hun forholder seg til hver dag.
– Når du bestemmer deg for å være glad for livet du har, gir det deg god livskvalitet. Jeg savner ikke gården og koser meg i omsorgsboligen. Jeg har ni barnebarn og flere oldebarn som beriker dagene mine, sier hun.
Barnebarnet Sigrid er rørt over hva bestemoren har fortalt. Hun sier at det er et bilde på hvor bortskjemte vi er i dag. Å vurdere om livet er bra, var en luksus mange i den eldste generasjonen ikke kunne unne seg.
– Bestemor har gått gjennom livet nesten usynlig fordi hun aldri har slått på stortrommen. Men hun var knutepunktet og kanskje den viktigste personen i familien. Men det tror jeg ikke hun ser selv, sier Sigrid.
