Før bodde det 4000 mennesker her. Nå bare 60. Her drikkes det øl fra morgen til kveld

Den lille bygda dukker opp mellom fjell og skog i Canadas villmark. Små bygninger står hist og her. Morgensol, tåke og røyk fra små hus slåss om å få prege scenen.

Hit kommer lover og reguleringer sent frem. Byråkratispråk har ingen sjanse. Og folk? De må finne én av to veier som leder til gruvebyen. Smale og rasutsatte er de begge. Og kun én fungerer som helårsvei. Nesten.

– Snøen tar den ene fra oktober til mai, og noen ganger også den andre; den vi kaller hovedveien, ler Thomas «Tom» Jefford. Og tar en slurk øl. Klokka er så vidt ni om morgenen.

– Sist vinter traff 200 snøskred hovedveien. Han legger muntert til;

– Det gjør at folk holder seg unna bygda vår.

Han spretter øl nummer to for å ha litt drikke på vei hjem. Og jeg er invitert med − på én betingelse: Bildene jeg tar får kun publiseres i Europa, insisterer han. For her er livet så bra at det ikke hjelper at byen ligger avsides. Folk kan bli fristet uansett.

Og Bralorne i British Columbia trenger ikke flere innbyggere.

– Dette er vårt fristed, og vi foretrekker å ha det for oss selv, gliser han og spaserer på byens hovedvei som andre vil kalle «en smal grusvei».

Vi passerer noen bilvrak, gamle snøskutere, slitne motorsykler og falleferdige bygninger. I noen av dem bor det folk. Tegn til liv er det smått med utover røyk fra skorsteinene.

Jeg tar meg i å lure på om beboerne ligger med hagla i vinduet og følger med på meg, der jeg som fremmed litt tvilende følger etter halvfulle Tom.

Atmosfæren minner om den klassiske thrilleren «Piknik med døden» fra 1972, der noen byfolk forviller seg inn i villmark bebodd av forskrudde rednecks, og der innavl og galskap herjer.

Les også: (+) Kenneth reiser 7 500 kilometer for å fiske laks, heller enn å fiske i Norge

Ingen bondeknøl

Fire bilvrak og tre forlatte bygninger senere, peker Tom på en liten brakke. Utenfor står et par karer og nyter morgensola.

Den ene har en øl i hånda, den andre kaffe og en joint hasj. Klærne er møkkete og slitne, tannstillingen dårlig og mild beruselse åpenbar.

«Piknik med døden»? Overhodet ikke. Karene lyser opp i vennlige smil når Tom introduserer meg.

Hvem jeg er eller hvor jeg kommer fra, er de ikke så opptatt av. De babler i vei om skog, jakt, damer og motorsykler. Mens de drikker øl og patter på jointen i morgensolen.

– Her drikker og røyker vi fra morgen til kveld, alle sammen, sier Tom, og trekker meg med inn i sitt hjem.

«Villaen» er langt fra ferdig. Men Tom er stolt, for dette er hans hjem i hans favorittby.

– Jeg har bodd mange steder, i fancy byer og flotte hus, men dette er mitt paradis, sier han idet en stor, sort hund kommer oss i møte på innsiden: Remy er snill. Vil kose og hilse.

– Vi er glade i dyr her i Bralorne, sier Tom og deiser ned i sofaen med Remy nærmest oppå seg. Seng, sofa, en varmeovn og et enkelt bad. Mer enn nok, ifølge Tom.

– Jeg har hatt med damer hit, sier han brått, og hinter om hvorfor senga hans tar en tredjedel av stua.

Om Tom kanskje kan fremstå som en alkoholtørst ung bonde­knøl, uten visjoner om hverken fremtid eller egen helse, er realiteten en annen. Tom er oppegående. Han er bare lei «the outside world».

– Bralorne er et fristed for dem som er lut lei alle regler, restriksjoner, sosiale kutymer og alt annet djevelskap «the outside world» pålegger sine innbyggere, forklarer han og smiler takknemlig over å ha funnet et slikt sted.

– Jeg har vært her bare et par år, men kommer til å bli for alltid.

Les også: (+) Veien skulle redde USA fra invasjon. I dag er den et eventyr

Canadas rikeste gullgruve

At det fortsatt bor folk i Bralorne, er egentlig underlig. Nabobyen Pioneer noen kilometer unna, er bare ruiner etter hva som engang var.

Og her var det mye; Bralorne hadde engang i tiden Canadas rikeste gullgruve. Og Pioneer var ikke langt unna.

Byenes historie går tilbake til 1860-tallet da det ble det funnet gull i området. Da de store gullforekomstene ble funnet fra 1932 og utover, vokste Bralorne og Pioneer seg store.

Anslått verdi på alt gull funnet i området sies å utgjøre nærmere seks milliarder Canadiske dollar ut fra dagens verdi (nærmere 47 milliarder kroner).

På starten av 1930-årene ble verden rystet av omfattende økonomisk depresjon. Få land ble så hardt rammet som Canada. Millioner av kanadiere ble stående uten mat, jobb og hjem.

Men i Bralorne og Pioneer var det håp. Folk kom langveisfra for å få jobb. Og de kom i så store horder at gruveledelsen så seg nødt til å opprette et ansettelseskontor langt unna de to byene for å unngå at gruveområdet ble rent ned av arbeidssøkende.

– På det meste bodde 4000 mennesker her, og i flere år arbeidet mer enn 10 000 gruvearbeidere i dalen, forteller Tom.

– Nå bor det ni her. Tom ler.

– Eller 60. Ingen vet sikkert.

Familiemannen

Pioneer-gruven ble stengt i 1961 og Bralorne gruven i 1971. Og da forsvant folk med unntak av noen få. Men de hadde planer for Bralorne.

Brødrene Frank, Joe og Jerry Whiting fra Vancouver kjøpte i 1972 opp deler av Bralorne. Deres idé var å skape et rekreasjonssted i fjellene. De fikset byens vannsystem og pusset opp flere av bygningene.

I 1980 satte nye nedgangstider en stopper for planene. Men da hadde en håndfull personer kjøpt noen av husene. De ønsket seg vekk fra sivilisasjonens mas.

Eller å gjemme seg.

I byen verserer historier om mennesker som har søkt tilflukt i Bralorne på grunn av sin fortid. For eksempel den om mannen og treet fra omtrent 20 år tilbake i tid.

– På Vancouver Island sto det engang et tre. Et veldig verdifullt tre, kan Justin Joseph Bones fortelle.

Dette treet irriterte en lokal tømmerhugger, forteller Justin. For tømmerhuggeren kunne ikke fatte hvorfor nettopp dette treet skulle bevares, men ingen andre.

Så han kuttet det ned. Dermed brøt det nærmest ut lynsjestemning. Tømmerhuggeren måtte flykte hals over hode − fra både lokale myndigheter og ikke minst lokale naturvernere.

Selvsagt endte han opp i Bralorne. For her tyster ingen på hverandre, forteller Justin.

Han bor ikke egentlig i Bralorne, men er normalt familiemann med IT-jobb og sunn hverdag i byen Whistler.

Knekt av legalisering

– Men i Bralorne kan jeg røyke hasj, drikke øl, jakte og kjøre ATV og snøskuter som en villmann fra morgen til kveld − hver dag, sier Justin.

Nesten uansett hvor i verden du lever i dag, så må du ha penger. Selv i Bralorne.

– Tidligere pleide vi å dyrke litt cannabis, forteller Marty Goldrich.

– Men fordi cannabis ble legalisert i Canada for fem år siden, forsvant brått den inntektskilden, ler han og sukker litt. For nå er han nødt til å jobbe.

– Innimellom drar jeg inn til byen Pemberton et par timer unna og tar noen oppdrag som snekker og alt mulig annet, forteller Marty.

Tom er muligens litt smartere.

– Jeg er en idiot, jeg innrømmer det. Men jeg er ikke så tjukk i hodet at jeg flytter til en bygd i villmarka uten å ha noe å leve av, smiler han.

Tom er rørlegger. Den eneste i mange mils omkrets.

– Jeg kunne jobbet syv dager i uka hvis jeg ville. Selv fra landsbyer to timer unna ringer folk og vil ha meg til å komme, forteller han, men legger fornøyd til;

– Jeg trenger heldigvis ikke mye penger i Bralorne, så jeg jobber så lite som mulig.

– Hadde vi ikke hatt saloonen, ville tilværelsen vært enda billigere, innrømmer han,

– Og mye kjedeligere.

Narkosmugleren

I saloonen står Sally Bird blond, bestemt og rakrygget bak bar­disken.

– Jeg har bodd her i 17 år, forteller hun. Sally elsker friheten byen byr på.

– Her kikker ingen rart på deg om du drikker fem øl til frokost. I Bralorne bryr vi oss om hverandre, men du kan du være deg selv fullt ut.

Hun får bekreftende nikk fra sin mann, kokken Bruce Allan Simon − tidligere narkosmugler.

I 2015 ble han arrestert for å ha fløyet cannabis, ecstasy og ulike piller med helikopter fra Canada og inn i USA. Ifølge retten i Seattle, USA, dyrket han også cannabis i Bralorne.

Bruce hevdet at narkosmuglingen var utslag av et ønske om å «hjelpe hans kjære Bralorne». Kokken ble dømt til fire og et halvt år i fengsel. Han er nektet innreise til USA for all fremtid.

Hadde han ikke blitt tatt av amerikansk politi, ville nok den businessen pågått fortsatt. For i Bralorne råder devisen «Er du hyggelig og grei i dag, spør vi ikke om hvordan du var i går».

Om Bruce er en ekte «bralorner», kan det samme sies om en blond kvinne i den øverste delen av byen.

Les også: (+) «Vi er godt forsikret. Dere vil få en million hvis jeg dør», sa Per Eivind til familien. Slik gikk det ikke

Halvt norsk

Karen Nilsen, halvt norsk, kan kanskje ikke sies å kle et liv i Bralorne, slik som Tom, Marty, Bruce, ja kanskje til og med Sally i saloonen.

– Jeg er født i Bralorne og bodde her mine første leveår, forteller hun.

Moren til Karen emigrerte fra Norge til USA i sin ungdom. Her møtte hun Karens far, som opprinnelig kom fra Nederland.

Sammen flyttet de til Saskatchewan i Canada, hvor de jobbet noen år som bønder før de endte opp i British Columbia og Bralorne.

Karen vet ikke helt hvorfor, men hun tror årsaken til at hennes foreldre fant veien til Bralorne, var at de rømte fra noe.

– Om det var et kjedelig liv eller politiet, aner jeg ikke, ler damen.

Foreldrene jobbet i byens bank, og Karens barndomshjem er et lite hus rett ved saloonen. Men det husker hun fint lite av, fordi banken ble stengt da hun bare var noen år gammel, og foreldrene ble overført til annen bankfilial i en annen by.

− Men vi dro tilbake til Bralorne på besøk rett som det var, og jeg husker særlig et besøk da jeg var 12 år gammel. De fleste av husene var fraflyttet og stedet var på mange måter som en spøkelsesby de første årene etter at gruvene ble stengt. Det virket som om folk bare hadde dratt på jobb og skulle komme tilbake på ettermiddagen. Støvler sto pent plassert i gangen, kaffekopper på kjøkkenet, gardiner i vinduene, sier Karen.

I mange år bodde Karen rett utenfor storbyen Vancouver. Huset i Bralorne hadde familien fortsatt, og da gruva gjenåpnet igjen i 2011, i langt mindre skala enn tidligere vel å merke, fikk hennes sønn jobb her.

– Han bodde i huset vårt. Og siden han forsto hvor mye jeg savnet Bralorne, klarte han å overtale meg til å flytte tilbake hit, forteller Karen.

– Først da jeg kom tilbake innså jeg hvor ensom jeg hadde vært i storbyen. Jo da, vi drikker øl og går i fillete klær, kanskje skjuler vi en kriminell eller to, men her i Bralorne er vi likevel familie, understreker Karen og smiler av at hun nå skal bli omtalt i et norsk ukeblad.

– Det skulle min mor visst, avslutter hun stolt.

Les også: (+) I et halvt år drev Einar på havet. Sjokket kom først da han kom hjem

Et skifte er på vei

Tidligere var de fleste av innbyggerne i Bralorne en god del eldre enn dagens innbyggere, forteller pubvert Sally.

Mange av de daværende innbyggerne ønsket overhodet ingen nye innbyggere i bygda.

– De ønsket å ha det hele for seg selv, forteller Sally.

Men så kom covid, og folk kunne ikke reise ut av provinsen. Da ble Bralorne oppdaget av andre, litt yngre mennesker. Og her sto det flere eldre hus til salgs.

– Under covid ble de solgt nesten alle sammen, forteller Sally.

Dette ble mislikt av de gamle, så flere av dem valgte derfor også å selge.

– I dag har vi et litt yngre publikum i Bralorne, og det er bra, mener Sally.

Og med Elon Musks hjelp, holder de forbindelsen med omverdenen og kan jobbe digitalt.

– Jeg kan snakke med kunder, sende mail og faktura via nett, fordi vi har Starlink, Musk sin satelittbaserte internettforbindelse, forteller Thomas Jefford.

Nye innbyggere har ikke bare gitt et løfte til Sally og Bruce sin saloon. De yngre er mer opptatt av å bruke villmarken rundt byen.

– Stier som tidligere var overgrodd, har nå blitt ryddet for terrengsykling og ski. Det var ikke alle de gamle innbyggerne like opptatt av. Jeg tror vi står ovenfor et skifte i nær fremtid, Bralorne blir nok aldri hva den engang var, tror Sally.

Her stod en unik skog. To år senere minner det mest om en slagmark

Den ukjente historien: Her blir norske «Ragna» knust