Den ukjente historien om «Ragna»-forliset
Den ukjente historien: Her blir norske «Ragna» knust
Den norske barken «Ragna» havnet i store problemer i uværet som herjet utenfor kysten av Wales. Da tok lokalbefolkningen grep.
Trefin i Wales er år 1900 den største bosettingen på Wales kyststripe mellom byene St Davids og Fishguard. Klimaet er røft og vindfullt. Den vesle landsbyen ligger på et eksponert platå med Atlanterhavet på tre sider, like ovenfor bukten Aberfelin med sin ugjestmilde og steinete strand.
De fleste av Trefins 177 innbyggere er på denne tiden bønder eller har jobber ved enkle småbruk. Så godt som alle har walisisk som morsmål – språket som er en del av den keltiske språkfamilien.
Men Trefin er også en landsby der mange har valgt og velger sjøfart som yrkesvei.
Landsbyen fostrer ikke minst kapteiner. De vokser opp i en avsidesliggende kystlandsby, men får verden som arbeidsfelt.
Mennesker i denne delen av Wales vet at havet ikke bare gir, men også tar. Trefin mister i årenes løp flere av sine.
Vissheten om havets farer gjør at Trefins innbyggere alltid holder et øye med skipstrafikken utenfor egen kyst. En skummel strekning med halvøyer og klipper.
En strekning med flere forlis på samvittigheten.
Et norsk skip i storm
28. desember år 1900 raste en storm langs kysten av Wales. Slettes ikke uvanlig for denne årstiden, noe folkene om bord på den norske barken «Ragna» fikk merke.
Skuta var på vei fra Cardiff til Brasil med kull og koks. Men i havområdet mellom Porthgain og Aberfelin-bukta fikk «Ragna» store problemer i uværet.
Ezer Owen of Caerhafod befant seg samtidig i Trefin. Fra land registrerte bonden og den pensjonerte sjøkapteinen at seilskipet drev hjelpeløst i de voldsomme stormkastene, og gled innover i Aberfelin-bukta mot de forræderske klippene og steinene.
«Ragna» var en tremastet bark, bygget i 1878 og først døpt «Hilda».
Seilskipet ble bygget i Novia Scotia i Canada, i en tid der Canada var en stor skipsfartsnasjon. Det var 49 meter langt og 10,5 meter bredt.
I sine første år var «Ragna» lokalt eid og brukt.
På den tiden hadde sjøfolk en særdeles farlig og dårlig betalt arbeidshverdag, og det finnes rapporter om deserteringer, sykdom, skader og drukninger.
28. januar 1891 ble «Hilda» solgt til Norge, og omdøpt til «Ragna».
I 1900, da skipet sank, var det eid av J.C. Svendsen i Kristiansand.
Snart oppdaget også andre innbyggere i Trefin hva som var i ferd med å skje. De strømmet ut til bukta for å følge med. Var det fare for forlis? Hva kunne de i så fall gjøre for mannskapet?
Den pensjonerte sjøkapteinen Joseph Thomas stilte seg ved strandens sikreste punkt og viftet med et hvitt flagg. Skredderen William Mathias sørget for at lange rep ble brakt fra landsbyen til stranden. Der ble repene bundet sammen, og klargjort for bruk.
Klokken var 14.00 da baugen på «Ragna» traff steinene på sørsiden av bukta og svingte rundt. Den 25 år gamle russisk-finske matrosen Frank Laurent ble skylt over bord. Han la på svøm mot stranden, men ble truffet av en fallende mast og forsvant i det stormfulle havet.
Andre iførte seg redningsvest og hoppet i sjøen. Det ble en kamp om livet med opprørt hav som motstander. «Ragna» ble knust mot klippene og steinene, og vrakrester drev mot stranden.
Landsbyboerne vasset utover så langt de våget og kastet rep ut mot sjøfolkene som kjempet for overlevelse. Av og til fikk iskalde hender tak i en ende, men nesten like ofte grep bølger og strøm skånselløst tak i de skipbrudne og kastet dem tilbake i det voldsomme sjøen.
I en time pågikk den frustrerende kampen om liv og død, før det hele var over. En nervepirrende påminnelse om farene Trefins egne sjøfolk levde med.
Les også: (+) Petter Anton opplevde alle sjømenns store frykt. Han glemte aldri det han så i vannet om natten
Heltedåder
Ni av sjøfolkene ble berget. Tre druknet. Rapporter fra hendelsen vitnet om stort vågemot fra flere av landsbyboerne som deltok i redningen.
En norsk attenåring ble reddet av femten år gamle Harry John fra Watch Cottage. Den 36 år gamle presten David Sinnet Jones løp flere ganger uti vannet til det nådde ham til skuldrene, i forsøk på å redde skipbrudne. Ved en anledning dannet han en levende lenke med flere av kvinnene fra Trefin, og fikk på den måten berget styrmannen Andreas Bjørnsen.
Kapteinen på «Ragna» – Heinrich Zopfi – og to andre var de siste som forlot det fortapte skipet. De var heldige, og kunne kravle over vrakrester hele veien inn til stranden.
Likene av den 51 år gamle stuerten Carl Tobias Jonnesen fra Lillesand og den 20 år gamle tyskeren Carl Louis Stamp ble hentet opp. Overlevende ble fraktet til forskjellige hjem i Trefin, der de fikk tørre klær og varme senger. Senere ble også liket av Frank Laurent hentet opp fra havet.
Høring og begravelse
Mandag 31. desember 1900 ble det avholdt en høring om forliset. Det ble konkludert med at hverken kaptein Zopfi eller styrmann Bjørnsen kunne klandres, hverken for forliset eller at tre av mannskapet omkom.
Kaptein Zopfi takket for den heroiske innsatsen til kvinnene og mennene som deltok i redningsarbeidet.
– Det var ikke mulig å gjøre mer enn hva disse gjorde, fastslo kapteinen på «Ragna».
Første nyttårsdag 1901 ble de tre omkomne begravet. En stor mengde innbyggere fra Trefin og områdene rundt deltok. Prosesjonen med kistene var nesten en halv kilometer lang.
Begravelsen ble betalt ved kollekt i regi av landsbybeboerne i Trefin. Det ble også igangsatt en innsamling av midler til å reise et minnesmerke til minne om de tre omkomne.
Skulpturen befinner seg den dag i dag på gravlunden til Llanhrian Church.
Les også: (+) I et halvt år drev Einar på havet. Sjokket kom først da han kom hjem
Et tilfeldig besøk
En ren tilfeldighet gjør at Vi Menn nå kan fortelle historien om «Ragna» og de modige og uselviske landsbyboerne i Trefin.
I august 2023 er undertegnede nemlig på ferie i Wales. I Storbritannias minste by, St Davids, tar vi inn på campingplassen Caerfai Bay Caravan & Park. Der kommer vi i prat med verten Ian Panton, som blir opprømt straks han forstår at vi er norske.
– Det er en utstilling i byen, om et norsk skip som forliste utenfor kysten ikke langt herfra. Den har vart i én måned, og i dag er siste dag, forteller Panton oss.
Vi rusler opp til utstillingen i National Park Visitor Centre. I et lokale blir vi møtt av en plakat på en søyle: «RAGNA – the link that connected two coastal communities. A collaborative exhibition telling the story of a Norwegian vessel at Aberfelin in 1900 and the dramatic rescue by the villagers of Trefin.»
Bak utstillingen står Richard Cotton, Andy Wheddon, Mari-Anne Maddocks, Eleanor Bennett og kunstneren Warren Heaton. Heatons serie av malerier er satt sammen til ett dramatisk motiv. Store plakater med diverse informasjon og bilder av blant annet «Ragna» i havsnød flankerer maleriene.
Utstillingen inneholder også en rekke bilder av innbyggere i Trefin som i januar 2023 var med på en rekonstruksjon av dramaet. Et lydopptak bidrar til dramatikken.
Les også: (+) Åttebarnsmoren fra Arendal levde et utrolig liv: Seilte verden rundt
Ukjent forlis
Historien om «Ragna» sitt dramatiske forlis og den heltemodige redningsoperasjonen er ukjent i Norge, til tross for at seilskipet var norskeid, og de fleste sjøfolkene var norske.
Historien har heller ikke vært særlig kjent i den aktuelle delen av Wales. Kanskje bortsett fra i selve Trefin.
Søker du etter landsbyen på Google Maps, dukker for eksempel en kafé opp på kartet. Hva den heter? Caffi Y Ragna.
– Det var nok bare noen av de eldre i vår region som kjente til historien, sier Richard Cotton – en av personene bak utstillingen om «Ragna». Noe som bekreftes av at vår campingvert Ian Panton innrømmer at historien var ukjent for ham før utstillingen.
Hvorfor en utstilling?
– Det var en del forlis langs kysten her, men de førte sjelden til redningsaksjoner. I hvert fall ikke av en slik episk art som den vi nå snakker om, forklarer Cotton.
– Vi er jo stolte av den empatiske reaksjonen fra innbyggerne i Trefin, og hvor mye de risikerte for å berge et skipsmannskap de kunne identifisere seg med.
Arrangørene av utstillingen håper nå at den kan bli satt opp i Norge, og gjerne i Kristiansand. Byen som etter en heroisk redningsaksjon knyttet bånd med en liten walisisk landsby.
