Skammens sjø:
Skammens sjø: − Det foregikk ting her som omverdenen fortsatt ikke vet om
Moskvas stormannsgalskap forvandlet den blomstrende byen og den vakre sjøen til et usselt høl. I dag passer landskapet best i en film om et fremtidig armageddon. Innbyggere plages av fortiden. Likevel har de et underlig Putin-ønske.
Verdens fjerde største innsjø minner mest av alt om kulissene i en dystopisk katastrofefilm fra Hollywood. Det vil si; det som var verdens fjerde største innsjø. For vannet i Aralsjøen i Kasakhstan er borte.
− Se opp for de kranene, de kan ramle sammen når som helst. Auschen Beck (43) dukker plutselig opp under den grå himmelen. Med en spade på skulderen, jord på knærne og en flaske Cola på innerlomma, speider han rundt seg.
− Jeg leter etter verdisaker, forklarer han.
Alt jeg ser er snø, is, gjørme, forfalne bygginger, søppel og skrot.
− Men det kan være verdier gjemt rett under overflaten; metall fra Sovjettiden, røper Auschen. Han slår ut med armene, tenner en sigarett og forteller at han uansett ikke har noe valg.
Beskjemmet
− Jeg er blakk, har ikke penger, har ikke jobb.
Auschen Beck er én av kanskje ti menn her fra Aral, en by med i underkant av 30 000 innbyggere, høy arbeidsledighet og store helseproblemer. Beck vandrer rundt i det som engang var en innsjø. Han får 70 tenge (under to kroner) for en kilo metall.
− Noen dager finner jeg ti kilo, men stort sett ingenting.
Så ler han lett beskjemmet. Jeg tror jeg forstår hvor han vil. Selvsagt er det ingen skam å være fattig, men det føles sikkert svært nedverdigende å måtte krabbe rundt i gjørma for å forsørge familien sin.
Men jeg sier ingenting. Heldigvis. For det er ikke derfor Auschen skammer seg.
− Alt hva har vi tillatt, sukker han.
Auschen er skamfull over noe han overhodet ikke kan klandres for: Sporene etter Sovjetsamveldet.
− Der kommer vakta, avbryter han plutselig.
Les også: (+) Han har tjent seg rik på at folk røyker. Men arbeiderne hans må smugrøyke på jobb
Børen fra fortiden
En mann kommer strenende mot oss gjennom sludd og snø.
− Dette stedet eies av en rik investor, forteller Auschen. Han forklarer at investoren anser alt av metall og andre verdier i denne delen av Aralsjøen, som sitt.
− Og han er ikke nådig hvis slike som jeg skulle bli tatt.
Jeg blir litt urolig selv. Er det noe jeg har litt for godt kjennskap til, er det sikkerhetsvakter i de tidligere Sovjetstatene. Men så bryter Auschen ut i latter.
− Bakir og jeg kjenner hverandre, avslører han og rekker ut hånda mot sikkerhetsvakten.
Mens en liten snøstorm utvikler seg rundt oss, forteller to menn om fortiden til hjembyen deres. Bakir (70) er så gammel at han husker både Aralsjøen med vann og ikke minst Sovjet veldig godt.
Han er først litt motvillig til å snakke, han kaller fortiden traumatisk. Bakir mer enn antyder at også han skammer seg over Sovjet og over hva han, hans far og ikke minst onkel, på en måte var en del av.
Stilte ingen spørsmål
− Nei, ingen i min familie var politikere eller involvert i bomullsproduksjonen under Stalin eller hans etterkommere. Men vi var likevel en del av det. Vi høstet disse fruktene Sovjetunionen dyrket, vi arbeidet her, vi tok imot det Sovjet ga oss og vi stilte aldri spørsmål, medgir Bakir med blikket mot bakken.
− Da Sovjet tømte innsjøen vår for vann, la de også byen vår nærmest i grus. Og vi har vel aldri klart å komme oss på bena igjen, sier Bakir og henter frem minner fra en tid da Aral var sentrum for noe flott.
Les også: (+) Hit dro nordmenn i håp om et nytt liv. For noen går det fortsatt gjetord om deres bragder
− Viktige folk kom fra Moskva, vi hadde båter som seilte helt til Mojnaq i Usbekistan. Vi hadde en fiskeflåte hvor blant annet min onkel arbeidet. Ja, vi hadde det meste.
− Nå er det borte. Men brått dukker et sjeldent smil opp i ansiktet hans;
− Men nå ser det ut som om som vannet er på vei tilbake.
Giftstøv-kilde
Arals elendighet startet med at Sovjetunionen på 50-tallet besluttet å dyrke bomull på Sentral-Asias store sletter. Det ørkenaktige landskapet krevde mye vann − som ble hentet fra elvene Syr Darja og Amu Darja.
De to elvene var de eneste som rant ut i Aralsjøen. Med byggingen av Tahaitash-dammen, stanset brått Sovjet vanntilførselen til innsjøen. Den lett saltholdige Aralsjøen krympet. Et forbigående problem, antok forundrede innbyggere. De tok feil.
Tørkingen av Aralsjøen ble først synlig på 1960-tallet. I tørre perioder på 1980-tallet nådde ikke noe elvevann Aralsjøen i det hele tatt. I 2007 var sjøen redusert til 10 % av opprinnelig størrelse.
Selv om byen Aral i dag fremstår deprimerende, er faktisk ikke utseende det verste i arven fra Sovjet: Store mengder ugressmiddel, kunstgjødsel og insektdrepende kjemikalier, som det giftige DDT, ble pøst ut for å få bomull til å vokse i ørkenen. Giftcocktailen ble katastrofal da vannet forsvant.
Forgiftet støv fra den uttørkede innsjøbunnen ble blåst over landsbyer og forårsaket sykdommer i fleng, som anemi hos barn og gravide, luftveisinfeksjoner og visse typer kreft. Tuberkulose, inkludert multiresistente varianter, ble også svært utbredt.
Eksperter antar at vinden fortsatt drar med seg tonnevis av giftig støv hvert år fra den tørrlagte sjøbunnen og ut over store områder i Sentral-Asia. Selv på de høyeste isbreene i Pamir-fjellene, hundrevis av kilometer unna, er det funnet giftig saltholdig støv fra Aralsjøen.
Vannet Bakir håper å få tilbake bidrar derfor ikke bare til fisk og arbeidsplasser.
Les også: (+) Før bodde det 4000 mennesker her. Nå bare 60. Her drikkes det øl fra morgen til kveld
Restverdi
− I 2005 bygde Kasakhstan en demning, Kokaral-demningen, sør for Syr-Darjas utløp, forteller Bakir i det Auschen tar med seg spaden og rusler hjem. Bakir vil gjerne vise meg mer. Han er sikkerhetsvakt på den gamle havnen. Her ligger tomme skall etter en stor fiskefabrikk fra Sovjettiden. Nå er alt er ødelagt og forfallent. Noen vegger og tak står igjen som vitnesbyrd om kommunistisk byggkvalitet. Og Bakir tusler rundt og passer på restene.
− Noen jernbanesviller ligger her og der, og så har vi disse to store kranene, forklarer han og hevder alt dette er verdt mye penger på grunn av metallet.
− Selv om lønnen min er svært liten, er det bedre enn alternativet; å grave i jorda sammen med Auschen, sukker den gamle vaktmannen. Da hele anlegget var i drift, bodde dobbelt så mange mennesker i Aral som i dag.
I 1973 begynte vannet å forsvinne. Noen år senere, på ‹80-tallet, var det 60 kilometer fra havnen i Aral og ut til det som var igjen av Aralsjøen. På det verste mer enn 100 kilometer.
− Men i dag er det kun 20 kilometer til vannkanten, anslår Bakir håpefullt.
Turistattraksjonen forsvant
Bakir har fått selskap av en kamerat, den litt yngre Asuldik Talgat. Han er ikke fullt så positiv.
− Vi ble fortalt at Aralsjøen skulle få vannet tilbake allerede i 2020. Men det stemte ikke. Om avstanden frem til vannet er blitt kortere, er det kun mulig å nå frem til vannet under den tørreste tiden på sommeren.
− På denne tiden av året er det bunnløs leire helt frem.
Talgat er småirritert. For han driver i en bransje som øynet en oppblomstring.
− Jeg er guide og sjåfør for turister, folk som kommer langveis fra for å se og lære om galskapen Sovjet sto bak: Kom og se en av verdens største miljøkatastrofer på nært hold, referer han.
Han sukker oppgitt når han forteller at lokale myndigheter for to år siden gikk sammen med eieren av området for å hugge opp båtene som lå igjen i havna. Skrapjernet gjorde dem rike, Aral ble en turistattraksjon fattigere.
− Det var jo rustne, sovjetiske fiskebåter folk kom for å se. Nå ligger kun noen småbåter igjen. Han ser mot de store, rustne kranene som ruver over havnen.
Bakir legger tørt til:
− Snart er vel de borte også, i likhet med alt annet som vitner om Sovjettiden.
Les også: (+) Ben Are forsvarer Norge − men én ting gjør ham og naboene rasende
Eksperimenter på mennesker
− Det foregikk ting her som omverdenen fortsatt ikke vet om, sier Bakir.
Talgat nikker. Mennene forteller dempet om den fjerntliggende øya Vozrozhdeniye i Aralsjøen. Fra 1954 og frem til flere måneder etter at Sovjet kollapset ble øya brukt som testområde for biologiske og kjemiske våpen.
− Det er flere slike tidligere testplasser i Aralsjøen, hevder de to. Fra flere kilder fikk de som unge opplyst at Sovjet utførte eksperimenter på mennesker på én av disse strengt bevoktede øyene.
− Mest sannsynlig på politiske fanger, men likevel.
Mennene rister på hodet, for de føler et slags skyld for alt som har skjedd her. Jeg spør hva de tenker om dagens Russland. De svarer med lett nervøsitet, men også litt håpefullt.
Russisk håp
− Russland i dag er ikke veldig ulikt Sovjet, slik vi opplevde det. Kanskje er Putin den som kan redde oss. Selv om Sovjet-regimet gjorde mye dumt, ga de oss trygge jobber, påpeker Bakir.
Under Sovjet-tiden reiste Bakir rundt i store deler av det enorme samveldet. Nå har han knapt penger til å ta bussen til nabolandsbyen.
− Et nytt Sovjet som har lært av sine feil, med Putin som en slags ny Stalin som samlet alle statene, gitt folk trygge jobber og et nytt liv? Bakir lar spørsmålet henge i luften.
− Jeg er ikke begeistret for veldig mye av det Sovjet gjorde, men en ting er sikkert; den gang hadde vi i hvert fall jobber og inntekt, nå har vi ingenting, sier Bakir i det snøværet forsøker å skjule alle spor fra kommunistenes tid i Aral.
Skjulte skandalen
Den tomme sjøen skjuler fortsatt hemmeligheter.
Mellom 1954 og 1992 ble den fjerntliggende øya Vozrozhdeniye i Aralsjøen brukt til testing av Sovjets biologiske og kjemiske våpen. Mange av beholderne med biologiske stridsmidler ble ikke lagret eller ødelagt på riktig måte, og i ettertid har mange av disse utviklet lekkasjer.
I 1971 opplevde byen Aral et utbrudd av kopper. Sykdommen spredde seg etter utslipp av koppevirus, produsert for bruk i våpen av Sovjet, fra et teststed for biologiske våpen i nærheten.
For å skjule sannheten ble også store mengder miltbrannsporer (anthrax) dumpet her i 1988. I denne politiske tøværsperioden mellom øst og vest, produserte nemlig Sovjetunionen fremdeles den forbudte, dødelige miltbrannbakterien, stikk i strid med traktatforpliktelser. Mikhail Gorbatsjov bestemte derfor at lagrene måtte ødelegges i tilfelle Vesten skulle kreve en inspeksjon.
− Vi ble beordret til å dekke over en mulig politisk skandale, har russiske forskere som var tilknyttet programmet, senere uttalt.
Et prosjekt organisert og finansiert av USA med bistand fra Usbekistan, ryddet i 2002 opp i ti miltbrannskjulesteder i Aralsjøen.
