– Bestemors eneste ønske er å komme på sykehjem. Men det får hun ikke
Bestemor er 95 år gammel. Hennes eneste ønske er å komme på sykehjem, men det kvalifiserer hun seg ikke til.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Bestemor er 95 år gammel. Hennes eneste ønske er å komme på sykehjem, men det kvalifiserer hun seg ikke til.
Hun kan nemlig gå, hvis hun blir holdt oppe av en gåstol med hjul. Hun kan se, men bare TV’n, såvidt, lesing er ikke mulig. Hun kan også høre, hvis man roper til henne.
Dessuten er hun såpass klar i hodet, at hun er smertelig klar over sine egne fysiske begrensninger.
Med andre ord altfor godt fungerende til å kunne få en sykehjemsplass i Oslo. Hadde hun i i tillegg vært dement, hadde hun kanskje hatt en sjanse.
Bestemor bor i egen leilighet, men går aldri ut, det har hun ikke ben til. I stedet lever hun livet sitt i en lenestol med fjernkontrollen i hånden. Der sitter hun store deler av morgenen, dagen og kvelden, bare om natten flytter hun seg til sengen.
Hun spiser måltidene sine der, tar medisinen sin, dupper av, tar imot hjemmesykepleieren og besøk av sønnene sine. Mest av alt ser hun TV der, men bare NRK: hun tør ikke bytte kanal av frykt for at det skal bli noe kluss med TV’n.
For noen helger siden sluttet den å virke. En hel helg. Da ringte hun meg seks ganger og gråt på telefonen fordi hun følte seg ensom.
Jeg besøkte henne dagen etter. Skammet meg da jeg skulle dra igjen. Jeg besøker henne ikke ofte nok.
Bestemor er ensom, det sier hun stadig, også når TV’en virker. «Jeg hører hjemme på et sykehjem, jeg, Marie» sier hun, mens jeg nikker og skjemmes. Skjemmes over at jeg ikke hjelper henne mer. Over at vi som samfunn ikke har et bedre tilbud å gi til et menneske som har levd i 95 år, pleiet syke som yrke og bare ønsker å bli tatt vare på i sine siste leveår. Ha folk rundt seg.
Les også: – Etter to år med læringsbrettet, må jeg si at det er grunn til bekymring
Pappa har søkt på sykehjemsplass til henne, selvfølgelig har han det. Det gjorde han i fjor også, men man må søke på nytt hvert år. I tillegg har han kontakt med fastlegen.
Jeg lurer på hva legen tenker når bestemor iblant kommer innom legekontoret, for sine tjue avsatte minutter.
Den gamle kroken på hjul, som knapt får med seg et ord som blir sagt. Jeg er redd legen ikke ser behovene hennes. Det er nemlig typisk bestemor å forsøke å ikke være til bry.
«Jeg er veldig gammel, men jeg har ikke vondt noe sted» pleier hun å si når man spør hvordan det går.
Hadde hun bare kunnet dra på litt overfor legen, klaget seg forrest i sykehjemskøen. Men det gjør hun ikke. Bestemor er skikkelig.
I stedet er hun opptatt av å sikre at min alderdom ikke blir som hennes. «Bruk stemmen din, Marie» sier hun til meg fra lenestolen. «Bruk stemmen din til å gjøre noe med forholdene, så ting er bedre når du blir gammel»
Jeg tror hun mener at jeg skal stemme på de rette politiske partiene. Men det finnes flere måter å bruke stemmen sin på.
Dette er en av dem.
