Kjersti Holmen (1956–2021)
Søsteren åpner opp om Kjersti Holmens tragiske bortgang: – Alt var bare svart, vondt og helt ufattelig
Komedie, drama, teater og film – skuespiller Kjersti Holmen behersket det hele. Hun var suveren. Så ble hun bare borte. Hva skjedde med Kjersti, lurte publikum. Storesøster Liv Holmen gir svar.
De skulle ha sittet på Theatercaféen de to. Kost seg og kanskje drukket et glass vin. I stedet satt de på en institusjon.
Den ene på besøk, den andre bofast med diagnosen Alzheimers sykdom. Slik gikk seks år før Kjersti Holmen døde i 2021, bare 65 år gammel.
Nå har storesøster Liv Holmen skrevet boken Til Kjersti. En sterk dokumentar med respektfull varsomhet om det å miste en søster. Om sorg og savn, og om å være pårørende til en med Alzheimers sykdom.
– Kjersti var så privat. Det har vært en vanskelig balansegang å skrive denne boken, medgir Liv.
– Men også viktig, føyer hun til. Jeg ville ikke at Kjersti bare skulle bli borte sånn i all stillhet uten at hun ble hedret, men en vanlig biografi ville vært vanskelig. Jeg skjønte jo at jeg ikke kunne skrive om henne uten å ta med sykdommen. Jeg ville vise Kjersti respekt samtidig som jeg kanskje gikk inn i noe Kjersti ikke ville ha likt. Det var så mange grenser, det handlet om å ivareta Kjersti, sier hun.
– Boken hadde aldri blitt skrevet dersom sønnene hennes ikke hadde heiet på meg. De synes boken er viktig. ‘Det må jo bli en bok om Alzheimers også,’ sa de. ‘Ellers hadde mammas sykdom vært forgjeves.’ Det var helt nødvendig for meg å ha både deres støtte og ikke minst støtten fra Kjerstis samboer Sverre Anker Ousdal. Han har vært fantastisk, forteller Liv.
Kjersti etterlot seg to sønner som hun fikk sammen med ekssamboer Reidar Sørensen. Begge sønnene, Elias (36) og Isak Holmen Sørensen (32), er utdannet skuespillere.
Et etterlengtet barn
I hele barndommen gikk Liv Holmen og ønsket seg en lillesøster, men hun måtte bli 12 år gammel før ønsket gikk i oppfyllelse.
8. februar 1956 kom endelig lille Kjersti til verden, en veldig etterlengtet baby i familien Holmen. Storesøster var parat fra første stund med all sin omsorg og kjærlighet.
Norsk skuespiller, født i 1956. Utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hennes innsats for norsk scenekunst».
Hedret med Amandaprisen for beste kvinnelige skuespiller i 2000 og Æres-Amanda-prisen i 2009.
Ansatt på Nationaltheatret fra 1991 til hun ble syk i 2013. Mor til Elias Holmen Sørensen (36) og Isak Holmen Sørensen (32), som begge er utdannet skuespillere og som Kjersti fikk sammen med tidligere samboer skuespiller Reidar Sørensen.
Hun var senere samboer med Sverre Anker Ousdal.
Døde på Økernhjemmet 26. september 2021.
Etter hvert som Kjersti vokste opp, knyttet søstrene sterke bånd.
Liv elsket å komme hjem fra skolen og leke med Kjersti, og lille Kjersti elsket å sitte i sengen og høre storesøster lese høyt.
Så kom det en søster til, Anne. Liv gikk inn i ungdomsårene mens småsøstrene lekte med hverandre. Liv reiste til Amerika for å være au pair, men lengtet seg nesten syk etter søstrene sine.
Da hun kom hjem igjen, sto de der på flyplassen og trippet for å ta henne imot. Liv husker ennå de varme velkomstklemmene, de salte lykketårene.
Så blir de voksne alle sammen. Liv og Kjersti gjenfinner strengen av tilhørighet som alltid har vært der. Liv blir mor.
– Kjersti var bare verdens beste tante, så leken og så morsom, minnes Liv.
Kjersti vil begynne på Teaterhøgskolen og kommer hjem til Liv for å lese replikker. Liv skriver på en bok. Kjersti blir hennes beste konsulent. Kjersti har alltid likt å gjøgle, etterligne folk, spille teater og synge.
– Hun var familiens naturlige midtpunkt og en gledesspreder. Selvfølgelig måtte hun bli skuespiller, sier Liv, som på sin side utdannet seg til barnevernspedagog.
Les også: (+) Åsted Norge-profilen våknet av voldsomme smerter etter kidnappingen som rystet Norge
To debuter
Kjersti kommer inn på Teaterhøgskolen på andre forsøk. Tre år senere debuterer hun i stykket Mannfolk på Oslo Nye samtidig som Liv debuterer med boken Så nær, som handler om det å bli mor. Begge får strålende kritikker, og Arbeideravisen vier søstrene en helside under tittelen Søstersolidaritet førte til to debuter.
Nå er veien staket ut for dem begge. Men det blir Kjersti som kommer til å spille hovedrollen i mange, mange år fremover. Liv skriver flere bøker, men først vier hun sin tid til jobben som spesialpedagog for barn med funksjonshemninger, mens Kjersti går fra den ene suksessen til den andre.
Vi husker henne fra TV-serien Rød Snø, storfilmen Orions belte og utallige andre filmer og teaterforestillinger.
I 1986 blir Kjersti fast ansatt på Nationaltheatret og spiller de største rollene.
Hun blir like verdsatt for sine tolkninger av Ibsen som for sitt revysamarbeid med Hege Skøyen. Og i samspill med samboer Sverre Anker Ousdal tar hun skuespillerkunsten til stadig nye høyder.
Kjersti er i en klasse for seg. Kulturjournalist og filmanmelder Jon Selås sier det slik i Livs bok: «Kjersti Holmen hadde en utrolig begavelse i det man kan kalle absolutt nærvær. For oss, hennes publikum på alle hennes scener og arenaer, var det ikke mer å bevise: Hun var, er og blir en av Norges aller, aller største skuespillere.»
Noe er galt
– Jeg husker ikke akkurat når og hvordan vi oppdaget at noe var galt. En gang spurte Kjersti etter veien hit, som jeg visste hun kjente godt fra før. En annen gang stusset jeg over måten hun dekket bordet på, forteller Liv, som i boken beskriver de første tegnene på Kjerstis snikende sykdom slik:
Hva er det med henne?
Hva har skjedd?
Hun er bare sliten
stressa
har for mye å tenke på
krevende jobb
ikke flink til å si nei
stiller opp for alle.
Ja, blir godt med en ferie nå.
Det ordner seg nok.
– Hun kunne bli veldig sint på meg. Som om hun følte at jeg så tvers igjennom henne. At jeg så at noe var galt. I dag tenker jeg mye på at hun må jo ha merket dette selv lenge før vi andre merket noe. Jeg tenker på hvor redd hun må ha vært og hvor sterk hun var som sto helt alene i dette så lenge. Det var jo yrket hennes å huske ting, replikker og regi, sier Liv og blir stille.
– Å stå på scenen og føle at du mister kontroll. Det må ha vært så fortvilende.
Til slutt gikk det ikke lenger. Frøken Julie-forestillingene på Amfiscenen våren 2013 ble Kjerstis siste opptreden. Etter det holdt Nationaltheatret avskjedsfest for henne, og dermed var en æra over.
Les også. (+) Tammy ble adoptert bort som liten. Da hun sporet opp sin biologiske familie, gjorde hun en sjokkerende oppdagelse
Alt var svart
– Da diagnosen var satt, ble vi pårørende bare sittende og si til hverandre – er det mulig? Hvordan er det mulig? Alzheimers, hun er jo så ung. På den tiden var det en mye mer tabubelagt sykdom. Nå er det mer åpenhet, flere som står frem og forteller at de har sykdommen. Det er så viktig, sier Liv.
I boken lar hun demensforsker Anne Rita Øksengård få et eget kapittel der leserne blir grundig informert om sykdommen. Der får vi vite at over 100 000 personer i Norge lever med demens i dag, og at minst 2000 av dem er under 65 år.
Øksengård skriver videre at det å bli demenssyk selvfølgelig er mest alvorlig for den det gjelder, men at den også rammer alle rundt den syke.
Hvor åpen man ønsker å være om at en i familien har fått en demenssykdom varierer, men erfaring viser likevel at åpenhet oftest virker positivt over tid både for den syke selv og de berørte, forklarer Øksengård, og forteller at Nasjonalforeningen for folkehelsen arbeider med å gjøre samfunnet mer demensvennlig og å spre mer kunnskap om demens.
Det er nettopp det Liv Holmen bidrar med i boken sin om lillesøster Kjersti.
– Men jeg har hatt problemer med å se på programmer som for eksempel Demenskoret. De var så glade alle sammen, og det er jo veldig bra. Hos oss var det ikke rom for glede. Alt var bare svart, vondt og helt ufattelig, sier hun.
En privat person
– Før sykdommen var Kjersti glede og overskudd. Full av varme og omsorg for andre. En fantastisk mor for guttene sine. Hun skapte en enorm livlighet rundt seg. Vi i familien, venner og kolleger opplevde at hun delte sjenerøst av seg selv, mens hun i offentligheten var ganske tilbakeholden, ier Liv.
– Jeg er så takknemlig for alle de fine ordene venner og kolleger har bidratt med i boken. Kjersti ga sjelden intervjuer, og takket nei til alle tilbud om reklame uansett hvor høye honorarene var. Kjersti var et veldig, veldig privat menneske. Men jeg håper og tror at hun ville vært glad for denne boken. Det har også vært viktig for meg å dele dette med andre mennesker som står i det samme, sier Liv.
Hun tenker på Wenche Foss og på hvor mye det betød for andre den gangen hun sto frem og fortalte om sønnen Tommeliten. Hun, den store, kjente skuespilleren fortalte åpent at hun hadde fått et barn med Downs syndrom.
– Hun viste ham stolt frem og elsket ham over alt på jord. På den tiden ble barn med Down stuet vekk på institusjoner, og folk skammet seg over å ha fått et slikt barn. Ikke Wenche. Hun gjorde det stikk motsatte. Det samme skjedde da hun fikk kreft og fjernet det ene brystet på begynnelsen av 1970-tallet. Kreft var fremdeles tabu, men Wenche sto frem. Tenk deg, for et mot. Tenk hvor mye åpenheten hennes betød for andre i samme situasjon, sier Liv imponert.
Må på sykehjem
Så kommer den dagen da det ikke går lenger. Kjersti trenger mer hjelp. Liv beskriver det slik i boken:
Du tør ikke å være alene
en som mister oversikt over tid og sted
som mister seg selv
tør ikke det.
Så vi er hos deg – kjæreste, familie, venner
vi går på omgang
på tomgang
til det en dag ikke går mer.
– Når Kjersti ikke kan bo hjemme lenger, er det så viktig for oss i familien at hun kan komme til et sted der hun blir godt ivaretatt. Da hun flytter inn på Økernhjemmet, er vi helt trygge på det, forteller Liv.
– Vi merket det med en gang vi kom innenfor dørene der. Atmosfæren, varmen og omsorgen fra de ansatte lå som en vennlig trygghet over alt. Bare måten de skiftet pynt i inngangspartiet på viste oss at her var det folk som brydde seg, sier hun.
– Nissedekorasjoner kom frem i julen, kyllinger og egg til påske, vårblomster og frodige sommerbuketter. Omsorgsfulle mennesker som også forsto hvor viktig det var for oss pårørende at vi kunne føle oss trygge på at Kjersti hadde det så bra som det gikk an.
Brutal sykdom
– Likevel – noen ganger var det vanskelig å være på besøk. Vondt å se hvordan sykdommen fjernet henne fra oss, medgir Liv.
Venner kommer på besøk og vet ikke hva godt de skal gjøre. Har med seg blomster, går tur med Kjersti, spøker og ler. Spiller musikk og tar Kjersti med på kino. I boken til Liv beskriver vennene
disse besøkene som både gode og vonde.
Gode fordi det er fint å være sammen med Kjersti, og i noen korte glimt le og spøke sammen. Vonde fordi alle vet at det er ingen vei tilbake, det skal bare bli verre. Liv beskriver:
Det å få Alzheimers sykdom er tvers igjennom brutalt
uten håp
bare utforbakke
langt eller kort unnarenn
det eneste vi vet
er hvordan det ender.
Det er brutalt for den syke
men det er sannelig også brutalt for de pårørende,
skriver Liv.
Svart sorg
– Det var på en måte en lettelse da hun døde. Det var nok, nå. Min sorg var svart og enorm. Men jeg skrev mye underveis mens hun var syk, forteller Liv.
– Det å skrive har vært en del av mitt sorgarbeid. Kjersti var det mennesket som sto meg aller nærmest. Hun var så intenst til stede i livet mitt. Jeg beundret henne så kolossalt. Fortsatt kan jeg tenke når noe skjer: ‘Det må jeg ringe og fortelle Kjersti. Å nei, det kan jeg jo ikke’. Når jeg kjører med trikken forbi gravstedet hennes, tenker jeg ofte på at det kanskje er så mørkt der hun er. Men så vet jeg jo at hun ikke er der. Og ikke her. Men jeg velger å ta imot små tegn, sier Liv.
– Jeg pleier å si til meg selv at jeg har to K-er i himmelen. Den ene er søsteren min Kjersti, og den andre er Kaja som jeg også har skrevet en bok om. Boken om Kaja handlet om mitt 16 år lange forhold og arbeid med en ung jente som var født døvblind. Hun betød enormt mye for meg.
– Da jeg skulle ned til forlaget og hente den ferdige boken om Kjersti, møtte jeg to svarttroster på veien, de kom trippende mot meg. Jeg vet det høres naivt ut, men jeg velger å ta det som et tegn fra Kaja og Kjersti. I stedet for å skyve slike tanker vekk, tar jeg imot, smiler Liv.
Hun har bestemt at inntektene fra boken om Kjersti skal gå til Alzheimer-forskning, slik at vi en gang i fremtiden forhåpentligvis kan unngå denne vonde sykdommen.
