Kjells kone er dement:
– Vår kjærlighet vil aldri bli glemt
Idet Mette Lise ser ektemannen komme inn døren, ses et blafrende lys i de brune øynene. Hver dag ser Kjell frem til det lyspunktet. – Så du det? spør han ivrig. – Du smilte, gjorde
du ikke, jenta mi? Det er med øynene du og jeg prater.
Himmelske vesen, sier Kjell Sandanger.
Den eldre kvinnen de kjærlige ordene er rettet mot, sitter ubevegelig i en rullestol.
Hennes 84-årige ektemann går mot henne med raske, spreke skritt. Det er noe lystig ved gangen. Han er glad for å se henne. I vel 50 år har hun han kaller sitt himmelske vesen, vært hans store kjærlighet.
De ansatte ved Risenga Bo- og omsorgssenter i Asker kan stille klokken etter Kjell. Hver dag klokken 14 kommer han på besøk til sin kone.
Seks år yngre Mette Lise er dement, hardt rammet av alzheimer.
Trodde hun var oppnåelig
Med en fremdeles stødig hånd, som bærer spor av et langt liv, stryker Kjell ømt over hennes korte, grå hår. Slik han vet at hun liker.
Han kan ennå huske første gang. Da var håret hennes nesten like mørkt som natten, og hans hånd nokså ung og uerfaren.
Mette Lise var den vakreste jenta han hadde sett. De arbeidet i samme elektriske byrå. Hun i økonomiavdelingen, han som ingeniør. Av og til slo de av en liten prat, og forhåpninger om mer hadde han ikke. I hans øyne ville det ha vært «å strebe oppover».
Den blide Oslo-jenta var mer enn vakker. Han skjønte fort at hun også hadde et klokt hode. Dessuten virket hun veldig snill. Selv bodde den godlynte, litt beskjedne bondegutten fra utkanten av Stavanger på hybel i hovedstaden, men var langt fra ensom. Han var aktivt medlem i BUL, Bondeungdomslaget, og fornøyd med livet.
Les også: Ti tidlige tegn på demens
En kveld på dans
At det skulle bli de to, mener Kjell var tilfeldig. En kveld det var dans på Ingeniørenes Hus, midt mellom Det kongelige slott og Nationaltheatret, dukket hun overraskende opp. Da tok han mot til seg, inviterte henne bort til sitt bord og senere danset de sammen.
Mot slutten av kvelden lot hun ham følge seg hjem til St. Hanshaugen. Det var der ved porten hun tok initiativet: «Vi har hatt det så hyggelig. Kan vi møtes igjen?»
Kjell er rimelig sikker på at hjertet han tok en spretten salto.
Året etter forlovet paret seg. Nei da, han gikk ikke ned på kne. Den sympatiske mannen virker riktignok romantisk, men selv feier han raskt bort den beskrivelsen.
Over 100 000 mennesker i Norge er rammet av demens, og 400 000 nære pårørende er berørt. I dag finnes det ingen kur mot demens, og både demenssyke og pårørende lever med store belastninger.
Cirka 10 000 får sykdommen hvert år. Demens er en kronisk, uhelbredelig tilstand som skyldes ulike sykdommer eller skader i hjernen. Ved demens påvirker den kognitive svikten evnen til å fungere i dagliglivet. Alzheimers sykdom er den vanligste årsaken til demens.
Kilde: Nasjonalt senter for aldring og helse
– Vi ble bare enige, forklarer han.
– Mette og jeg visste at vi ønsket å være sammen livet ut.
17. juni 1972 ble de viet i en kirke i Oslo.
– Hun var verdens vakreste brud, sier Kjell og smiler varmt.
Han henter frem noen gamle bilder. Ved siden av bruden står en kjekk, ung mann, som ser stolt ut over å ha fått henne til sin hustru. Det er han fremdeles.
Familiekjære
Når Kjell prater om sin elskede, som ganske riktig viste seg å være både snill og klok, sprekker ofte stemmen hans, og øynene fylles av tårer. Det er ingen tvil om at Mette, som han kaller henne, er Kjells store kjærlighet.
– Jeg tror ikke vi har kranglet én eneste gang.
Han tenker seg grundig om, men kan slå fast at det er korrekt.
Vi startet praten med te og kaker hjemme hos ham i Asker i det koselige huset de bygget som ungt ektepar. De siste to årene har Kjell bodd der alene. Omgitt av vegger fylt av innrammede fotografier. Hvert av dem forteller en historie fra 50 gifte år.
De siste par årene har ikke Mette vært med på bildene. Kjell vil heller ikke at vi tar bilder av henne. Han deler heller noen gamle, private bilder. «Slik at hun får beholde verdigheten».
– I dette huset vokste sønnene våre opp, Kjetil, som er 50 år, og minstemann Yngve på 46.
Kjell peker mot bildene av først to sjarmerende smågutter, som blir til tenåringer og til slutt kjekke, bredbente menn i dress ved siden av sine smilende, festpyntede foreldre.
– Sønnene våre er utdannet siviløkonomer, opplyser faren.
– I likhet med mammaen sin er de både flinke og snille. Hver dag klokken 17 ringer begge for å høre hvordan det står til. Vi bor i nærheten av hverandre og ses også ofte. Guttene er i tillegg hverandres beste kamerater. Jeg har uendelig mye å være takknemlig for, sier han rørt.
Bestefar er han også.
– Kjetil og kona har gitt oss to skjønne barnebarn, gutter. Det er sørgelig at Mette ikke får fulgt dem opp, et tap for hele familien.
Les også (+): Det var kona som slo alarm da Jan Runar (48) begynte å si og gjøre merkelige ting
Demensforening
Da kona i 2018 fikk diagnosen alzheimer, dannet Kjell Asker Demensforening – for pårørende. I mange år satt han som leder i en forening som stadig vokser.
– Vi pårørende trenger hverandre, både mentalt og praktisk. Det er krevende å være vitne til at den du har kjær, gradvis får hukommelsen slettet.
I Nasjonalforeningen for folkehelsen sine demensforeninger kan både pårørende og demenssyke møte andre i samme situasjon. Å få demens endrer livet fullstendig for mange. Lokallag over hele landet arbeider for bedre demensomsorg i kommunen, arrangerer aktiviteter og samtalegrupper. Det er en trygghet å vite at du ikke er alene.
Finn ditt lokallag på: nasjonalforeningen.no/bli-medlem/demensforeninger
I flere år har han også vært aktiv som politiker i Pensjonistpartiet.
– Siden Mette ble syk, har jeg lært mye om både demens og eldreomsorgen.
Da kona ikke lenger husket veien til Asker sentrum, en rute hun hadde kjørt utallige ganger, forsto han at noe var galt.
– Jeg gråt da diagnosen alzheimer ble stilt, minnes han tilbake.
De første årene som syk bodde hun hjemme.
– Jeg gjorde hva hun ville ha gjort, vasket og stelte henne, laget mat og tok meg av huset. «Kjell, det er så godt å ha deg», sa hun en gang. Hun har alltid følt seg trygg hos meg. Jeg ville jo ha henne hjemme, men sykdommen utviklet seg raskt.
Det hendte også at hun forsvant.
– En gang fant politiet henne tre kilometer unna. Jeg hadde glemt å skru på alarmsystemet, som det ble nødvendig å installere. Jeg var alltid livredd for hva som kunne skje med henne.
Smilet
I april 2022 falt hun sammen hjemme. Mette kom seg aldri på bena igjen.
– Hun fikk umiddelbart en plass på Risenga bo- og omsorgssenter, som er et rent, pent og hyggelig sted. De ansatte bryr seg om beboerne, roser Kjell.
Han synes altfor mange klager over helsesystemet og mener vi alle bør ta ansvar. Selv er han brukerrådsleder på Risenga.
– Mette bor et sted hvor hun får beholde verdigheten og jeg føler meg velkommen. Du kan gjerne si at jeg skryter av ledelsen på stedet. De er utrolige!
Som pårørende mener han vi bør hjelpe til med å løse oppgavene i helsevesenet.
– Selv mater jeg Mette, da det tar mye tid. Vi pleier også å ta en daglig «kjøretur» med rullestolen, og stopper alltid opp ved akvariet i første etasje med fargerike fisker. En dement trenger å oppleve variasjon. Det holder ikke å bli satt foran en TV som skifter bilder!
– Mette var veldig sosial. Jeg er sikker på at hun fortsatt liker å få besøk, som av Norsk Ukeblad.
De store, brune øynene hennes beveger seg fra ektemannen til meg, nesten litt granskende. Hun ser alvorlig ut. Munnen er bestemt lukket, blikket overraskende klart. Selv om Mette hverken har mimikk eller kan røre seg, er hun fremdeles vakker.
– Jeg prøver å skape en mest mulig naturlig stemning rundt henne, sier Kjell, som har pyntet rommet med bilder og malerier hjemmefra. Han har også tatt med en godstol hvor han ofte sitter og leser bøker. Først sent på kvelden vender han hjem til huset.
Kjell smiler mot kona.
– Kjære Mette, sier han med en stemme dirrende av kjærlighet.
Var det et blaff av glede i øynene hennes?
– Så du det? spør han ivrig.
– Du smilte, gjorde du ikke, jenta mi? Det er med øynene du og jeg prater.
Han har spurt legene om det kan stemme, svaret har vært diffust – «hjernen er komplisert».
– Jeg er overbevist om at vår kjærlighet heller ikke er glemt av Mette, sier han hun har delt livet og kjærligheten med i 50 år.
En kjærlighet selv ikke denne grusomme sykdommen kan viske helt ut.
