Jeg var «den andre kvinnen» og ventet på at Erik skulle gå fra sin kone. Det førte meg inn i ulykke
Jeg flyttet fra familien noen måneder etter at jeg ble Eriks elskerinne. Men han hadde stadig nye unnskyldninger for å bli hos sin kone.
Det har vært tøffe tak å komme hit jeg er i dag. Nå nyter jeg hver dag jeg kan stå opp og ha en jobb å gå til.
Tidligere hadde jeg en god jobb og var gift med en mann med posisjon og penger. Vi hadde to gutter i tenårene og et nydelig hjem.
Men innenfor husets fire vegger var ikke idyllen akkurat påtagelig. Mannen min, Jørn, så meg ikke, han var nærmest gift med jobben og besatt av å tjene penger.
Det virket som om han aldri ble fornøyd, han måtte stadig ekspandere, bygge større fabrikklokaler, få flere ansatte og utvide kundekretsen.
Den gangen han startet bedriften, støttet jeg ham fullt ut. Jeg førte regnskap og tok unna forefallende skrivearbeid. Jeg laget i stand middager og var vertinne for kunder fra både inn- og utland.
Etter hvert gikk firmaet så godt at Jørn kunne ansette folk til å ta seg av dette. Og glad var jeg, for jeg hadde min egen karriere å ta vare på.
Begge guttene våre var aktive innen idrett. Det var både Jørn og jeg glad for, men det var jeg som måtte kjøre guttene på trening og konkurranser.
Jeg vet at de syntes det var sårt å ha en pappa som var så til de grader fraværende hele tiden. Ikke kunne jeg skjønne at Jørn ikke forsto hva han gikk glipp av heller.
Etter hvert avanserte jeg også i min jobb. Jørn var stolt på mine vegne og tok meg med ut på middag. «Nå forventer jeg at du stiller opp for meg, slik jeg gjorde for deg», sa jeg til ham. Og han lovet, men det var også alt som skjedde.
I ettertid kan jeg se at ekteskapet mitt tok slutt allerede på dette tidspunktet. Vi jobbet hardt på hver vår kant og satte ikke av tid til å pleie forholdet.
Vi var knapt hjemme på likt, og hadde vi en sjelden frikveld sammen, hadde vi mindre og mindre å snakke om.
Jeg forsto nok hvor det bar hen, selv om jeg ikke torde tenke tanken helt ut.
Les også (+) Mamma kommer til å få sjokk når jeg sier hvem jeg har et forhold til
Alene på møterommet
Det var da Erik kom flyttende til byen. Jeg var, slik livet mitt artet seg på dette tidspunktet, et lett bytte for en som ønsket seg et eventyr.
På jobben var vi veldig spente på den nye sjefen, ut fra papirene så det lovende ut.
Vi ble ikke skuffet, Erik var veltalende, kunnskapsrik og hadde et utseende som mange kunne misunne ham.
En kollega kunne fortelle at Erik hadde problemer i ekteskapet, det hadde han sagt selv. Det samme fortalte han meg etter et møte hvor vi ble sittende etter at de andre hadde gått. Hans kone og barn skulle komme noen uker senere, når han hadde ordnet med fast bosted.
Han trodde imidlertid ikke at det hadde noen hensikt, skilsmissen var nok uunngåelig, sa han.
Plutselig hørte jeg meg selv sette ord på hvordan jeg hadde det. Tårene sved i øynene.
Og med ett hadde jeg armene hans rundt meg. «Vi to er i samme situasjon og får trøste hverandre så godt vi kan», hvisket han.
Der og da, på et møterom, var jeg utro for første gang. Etterpå var jeg ikke flau engang, bare lo med da Erik konstaterte at neste gang fikk vi finne et bedre sted enn bordet på møterommet!
Jeg merket meg at han sa «neste gang». Altså ville han at det skulle skje flere ganger. Jeg var smigret og lykkelig, nå fikk jeg plutselig den oppmerksomheten som jeg hadde savnet i årevis.
Neste morgen kledde jeg meg med omhu og sminket meg før jeg gikk på jobben.
Da Erik så meg, fikk jeg komplimenter i fleng, og jeg formelig svevde inn på mitt eget kontor.
Etter lunsj lå det en lapp på pulten min hvor det sto en adresse, og ordene: «I kveld klokken 20?» Jeg forsto at Erik ønsket at vi skulle møtes hjemme hos ham, og da jeg senere gikk forbi ham i gangen, hvisket jeg at det ikke var noe jeg heller ville.
Hjemme hos ham hadde vi fritt spillerom, iallfall den første måneden. Etter at familien hans kom til byen, måtte vi finne andre steder å møtes. Vi reiste til nabobyen og tok inn på hotell en helg, vi dro på mine foreldres hytte og brukte ofte kontoret i sene kveldstimer.
Jeg flyttet hjemmefra noen måneder etter at jeg var blitt Eriks elskerinne.
Det ble et forferdelig rabalder i familien. Jørn gråt og lovet bot og bedring bare jeg ville bli hos ham.
Men jeg hadde bestemt meg, ekteskapet var over. Guttene var rasende på meg den første tiden og ville ikke ha noe med meg å gjøre. Men de så vel ikke mer til faren sin enn de hadde gjort tidligere, så etter hvert fant de ut at de heller ville bo hos meg.
Jeg hadde bare en toromsleilighet, så det var ikke mulig før jeg hadde fått tak i noe større.
Jeg ventet på at Erik skulle gå fra sin kone, men det så ut til å drøye. Han kom med den ene unnskyldningen etter den andre.
Datteren var syk, så da kunne han ikke gi henne en slik tilleggsbelastning. Så døde svigerfaren, og hans kone var sterkt nedbrutt i lange tider.
Han kunne heller ikke møte meg så ofte lenger – stadig kom han med nye unnskyldninger.
Det var i denne perioden jeg begynte å drikke mye mer enn jeg hadde gjort tidligere. Når jeg satt alene om kvelden, kunne det gå med adskillige glass.
Les også: (+) Vi elsker barnebarnet vårt, derfor må vi ta en tøff avgjørelse
Klarte ikke slutte å drikke
En kveld jeg satt der og ventet på Erik – som til slutt ringte og sa han ikke kunne komme fra – hadde jeg ikke mer rødvin igjen. Treliteren var tom!
Jeg ble helt fra meg, men fant til slutt en halvflaske med gin som jeg hadde glemt. Den drakk jeg opp, og dagen etter var jeg så fyllesyk at jeg måtte ringe på jobben og si at jeg ikke var frisk.
Etter opplevelsen med den tomme treliteren passet jeg på at jeg alltid hadde vin og brennevin i huset. Snart gikk det ikke en dag uten at jeg drakk alkohol. Jeg befant meg i et dypt mørke. Alkohol var min eneste trøst.
Da Erik gjorde det slutt og flyttet fra byen, gikk det helt over styr for meg. Jeg skaffet meg sykmelding og drakk meg fra sans og samling hver eneste dag.
En dag min sønn Are kom innom, fant han meg bevisstløs på gulvet. Are ringte etter ambulanse, og på sykehuset ble jeg pumpet.
Etter denne episoden fikk jeg plass på et hjem for alkoholikere for å få hjelp til å slutte. Jeg sa halvhjertet ja da legen foreslo kuroppholdet, men etter å ha vært der i 14 dager ble trangen etter alkohol for sterk.
Jeg dro tilbake til byen og begynte å drikke igjen. Slik gikk tiden.
Jeg mistet jobben og var på en måte glad til. Nå var det ingenting som stoppet meg fra å drikke. Jeg gjorde et par halvhjertede forsøk til på å slutte, både ved egen hjelp og ved å legge meg inn til avvenning, men falt tilbake til det gamle mønsteret etter kort tid.
Først da sønnene mine troppet opp hos meg og sa at de ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, reagerte jeg. Are hadde giftet seg, og de skulle ha barn.
Han ville ikke at barnet skulle vokse opp med en farmor som var alkoholiker, sa han.
«Jeg hadde faktisk ikke tort ha deg som barnevakt så mye som en time», sa han.
Knut sa seg enig, han var lei av å ha en mor som han ikke visste om var døddrukken eller bare full. Det var rene ord for pengene.
Jeg begynte å tenke over livet mitt. Ville jeg miste det kjæreste jeg hadde?
Det ønsket jeg selvfølgelig ikke; barna mine fikk meg til å våkne. Og for å gjøre en lang historie kort: Etter en kamp som jeg ikke unner min verste fiende, har jeg nå vært edru i over to år.
Gårsdagen var viktig
I går var jeg i 50-årslag hos en venninne. Jeg kjente hele tiden trangen rive i kroppen, og en liten stemme inni meg som sa at bare én drink kunne vel ikke skade.
Men jeg vet med meg selv at hadde jeg tatt én, ville jeg ha mistet styringen.
Derfor sa jeg med et smil som ikke var altfor hjertelig: «Nei, takk, som dere vet er jeg alkoholiker og henvist til vannvogna resten av mitt liv.»
De nærmeste vennene mine vet hvordan jeg har hatt det.
Når jeg ser på meg selv i speilet, ser jeg at jeg er i ferd med å bli bedre. Ansiktet har fått en sunnere farge, og glansen i håret har kommet tilbake. Det er ikke lenge siden jeg var så langt nede at utseendet var det siste jeg tenkte på. Nå er jeg i ferd med å heles, både sjelelig og kroppslig.
Kanskje venter det også flere gleder bak neste sving? Gårsdagen var en god begynnelse.
Jeg vet at jeg skal klare det denne gangen. Mørket i meg selv, hatet og avskyen er borte. Jeg har greid å drive det på flukt. Jeg har nærheten til barn og barnebarn, og nå har jeg også fått meg ny jobb.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
