Jeg fant en bunke brev i bilen til mannen min. Innholdet endret alt
Jeg visste han var drømmemannen da vi flyttet sammen. Men brevene avslørte ham. Nå var det tid for hevn.
Jeg traff Morten på en rideleir i fjellet. Han sjarmerte meg i senk med sitt vinnende vesen. Alle likte Morten. Som rideinstruktør hadde han lært seg å omgås alle typer mennesker, og han fikk alle til å føle seg vel.
Det var en flott ferie. Jeg bare nøt øyeblikket, naturen, stemningen og Morten. Han fortalte hvordan han levde i pakt med dyr og natur, en tilværelse vidt forskjellig fra min verden som byjente med kontorjobb.
Etter ferien ble det intense meldinger på mobilen, mailer og hete møter, vi var like forelsket begge to.
Morten ville at jeg skulle flytte til ham, så etter et års tid bestemte jeg meg for å legge byen bak meg og dra til fjells. Jeg solgte leiligheten og sa opp jobben, det gikk smertefritt.
Slekt og venner trodde selvsagt jeg var gal som kunne finne på å bytte ut et trygt, stabilt yrkesliv med en usikker tilværelse på fjellet.
Så var jeg der, hos min utkårede. Han leide et småbruk og jobbet på si som hesteinstruktør. Vi stelte hester, fôret sauer og gikk lange turer i fjellet. Alt var fullkomment.
Etter noen uker la jeg merke til at Morten brukte mye tid på å sende meldinger og småsnakke i telefonen, helst når han trodde at jeg ikke så ham.
Etter hvert valgte jeg å ta det opp med ham.
«Du vet, det blir mye bruk av telefonen i forbindelse med kjøp av fôr til dyrene, vaksiner, søknader og konsesjoner», svarte Morten og så på meg med de vakre øynene sine.
Jeg slo meg til ro med dette, men det murret likevel en liten tvil.
Les også: (+) Vi skulle gifte oss og datoen var satt. Én kveld skjedde det noe jeg ikke var forberedt på
De mystiske brevene
En dag jeg vasket bilen for Morten, fant jeg en bunke brev i hanskerommet.
Brevene var datert fra tiden like før jeg flyttet dit. Jeg klarte ikke å dy meg, konvoluttene var jo åpnet, så jeg dro ut arkene.
Brevene var fylt av kjærlighet og lengsel. Det var beskrivelser fra hete netter på ukjente hotell, og detaljerte beskrivelser fra «vårt kjærlighetsrede», som Morten hadde kalt det; et hotell vi hadde tilbrakt flere netter på, og som lå midtveis mellom fjellbygda til Morten og Oslo.
Brevene var signert av to forskjellige kvinner. Jeg var usikker på om disse forholdene foregikk nå, men de hadde tydeligvis sluttet med brevskrivingen da jeg flyttet inn.
Jeg ble helt satt ut, hva slags kar var han egentlig, denne fjellmannen? Jeg bestemte meg for ikke å si noe foreløpig. Jeg ville følge nøye med på hva han foretok seg, mens jeg tenkte ut en passende hevn.
Stort sett hadde han telefonen som limt til kroppen, men en dag hadde han glemt den igjen på kjøkkenbordet da han gikk i fjøset.
Det ga meg en mulighet til å få vite hva han egentlig drev med, og jeg fant hete SMS-er fra to ulike damer. Dette var sikkert de samme damene som hadde skrevet brevene.
Jeg lot som om jeg var Morten og sendte en tekstmelding til hver av dem. Der ba jeg dem møte meg neste dag klokken fem på en kafé som hadde vært Mortens og mitt stamsted.
Begge svarte ja umiddelbart.
Etterpå slettet jeg meldingene og puttet telefonen i lommen på en jakke han sjelden brukte; da ville han bruke litt tid på å finne den.
Neste dag mens Morten matet dyrene, tok jeg bilen og kjørte til bygda. Jeg la en lapp på kjøkkenbordet om noen ærender jeg måtte gjøre.
Med hjertet i halsen og høy puls troppet jeg opp på stamstedet kvart på fem. Ved vårt spesielle bord lengst inne i lokalet satt en lys kvinne, ganske lik meg. Jeg satte meg ned ved et bord i nærheten.
Snart hørte jeg en kvinnestemme bak meg som spurte kelneren om når bordet innerst i hjørnet ville bli ledig. Jeg skjønte da at kvinne nummer to hadde kommet.
Jeg reiste meg og grep henne i armen. «Bordet er ledig», sa jeg. Hun ble overrasket og bare så på meg. Jeg tok henne med bort til bordet innerst i rommet og presenterte meg for de to kvinnene.
«Jeg vet at dere to heter Mona og Nina, jeg vet bare ikke hvem som er hvem», sa jeg fort.
De stirret på meg, og ingen av dem sa et ord. De skjønte åpenbart ingenting. Jeg registrerte at vi var ganske like alle tre, slanke, blonde og i begynnelsen av 30-årene.
Les også: (+) Mannen min var utro. Det som skjer nå, har nok sjokkert mange
Sammen planla vi hevnen
«Morten er bindeleddet mellom oss», sa jeg, og dermed ble det lyd i damene. «Kjæresten min heter Morten», sa den ene. Den andre nikket bare.
«Jeg er stygt redd for at kjærestene deres og samboeren min er én og samme person», fortsatte jeg. Til å begynne med trodde de meg ikke, men da jeg begynte å fortelle, forsto de sammenhengen.
De kjente seg selv igjen i alt jeg fortalte, og skjønte at de, akkurat som jeg, var blitt grundig lurt. Vi fikk det utrolig nok ganske trivelig der vi satt, og kvelden endte med at vi bestemte oss for å gi Morten en lærepenge.
Da jeg kom hjem, sa jeg til Morten at jeg hadde lyst til å holde et lite selskap på lørdag. «Jeg møtte tilfeldigvis to venninner fra Oslo. De skal være her en ukes tid, og jeg har lyst til å presentere deg for dem», sa jeg så blidt jeg kunne.
Lørdagen dekket jeg bord og laget mat. Jeg kjente at nervøsiteten steg, men jeg følte sterkt at dette var den rette straffen for Morten.
Litt over klokken seks hørte vi at det ringte på døren, og jeg gikk for å ta dem imot. Jeg var tørr i halsen av nervøsitet.
Ansiktet til Morten ble dyprødt idet de to kvinnene kom inn i stuen. Han gapte som en fisk på land, sa ikke et ord og så strøk han på dør.
Vi som sto igjen, var ikke muntre akkurat, vi følte oss bare grundig lurt og temmelig dumme.
Men vi spiste opp maten jeg hadde laget, mens vi forsøkte å trøste hverandre. Etterpå hjalp jentene til med å flytte tingene mine ut i varebilen jeg hadde leid for anledningen, og som Nina hadde kjørt opp for meg.
Vel tilbake i byen hos slekt og venner sa jeg bare at det ikke funket mellom Morten og meg. Jeg fikk etter hvert ny jobb og leilighet.
Nina og Mona er blitt mine gode venninner, og vi treffes ganske ofte. Nå kan vi le av det som skjedde, og utveksle historier fra den tiden vi alle tre var fullstendig forgapt i «fjellets flotteste mann».
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
