Folk dømmer meg av én spesiell grunn. Hvorfor kan de ikke akseptere valget mitt?
Jeg har møtt mange fordommer, spesielt fra familiene til kjærester jeg har hatt. Jeg gir snart opp.
Jeg ble sammen med Martes far da jeg gikk andre året på videregående.
Det var allerede slutt mellom oss da jeg forsto at jeg var gravid. Abort var aldri aktuelt, jeg ville ha barnet mitt.
Foreldrene mine hjalp meg på alle måter, så jeg kunne fullføre skolen. Jeg var borte fra skolen i ett år, men begynte igjen og fullførte eksamen da Marte var rundt året.
På den tiden traff jeg Terje. Vi var svært så forelsket og hadde det veldig fint sammen. Men det telte ikke for Terjes familie. De var avvisende og iskalde de gangene jeg traff dem. Det var tydelig at de ikke syntes jeg var god nok for ham.
Ja, moren sa rett ut at hun håpet det snart ble slutt mellom oss. Hun mente Terje var altfor ung til å ta på seg ansvaret for et barn som ikke var hans.
Jeg ble såret, det var en vond følelse å bli sett på som mindreverdig fordi jeg hadde valgt å sette Marte til verden.
Likevel fortsatte Terje å trosse familien, og vi var kjærester i to år, helt til den forferdelige dagen da han omkom i en motorsykkelulykke.
Les også: (+) Mannen min var utro. Det som skjer nå, har nok sjokkert mange
Et fryktelig sjokk
Det var et fryktelig sjokk for oss alle, og i den uendelige sorgen søkte Terjes mor trøst hos meg. Felles skjebne, felles trøst, heter det, og det var vel egentlig det vi søkte hos hverandre.
Vi satt ofte ved Terjes grav og delte minner. Hun klynget seg vel til meg fordi jeg var et bindeledd til Terje. Jeg var den eneste kjæresten han hadde hatt, og jeg visste mye om ham som ikke hun kjente til.
Ved å snakke med meg ble hun også bedre kjent med sønnen sin. Nå var jeg plutselig verdifull for henne.
Jeg trengte henne også. Derfor hoverte jeg aldri eller minnet henne på hvordan hun hadde avvist meg før Terje døde.
Men jeg skulle ønske at Terje visste hvor gode venner vi ble. At familien, og særlig moren, skulle godta meg, var vel noe av det han ønsket mest.
Likevel bærer jeg ennå på en litt sår følelse for at hun ikke ga meg en sjanse mens Terje levde.
Senere flyttet jeg til Oslo for å studere. Etter en tid i hovedstaden møtte jeg Kristian, som jeg ble glad i. Endelig føltes livet meningsfullt igjen.
Forholdet vårt utviklet seg, vi elsket hverandre, støttet og stolte på hverandre. Med Kristian kunne jeg til og med snakke om Terje uten å gråte. Det føltes som om jeg endelig kunne begynne på nytt.
Alt var bra helt til Kristian fortalte familien sin om meg. Nok en gang møtte jeg stengte dører. Kristian fortalte at de ikke var «særlig begeistret» fordi jeg var alenemor.
Jeg prøver så godt jeg kan å forstå tankegangen deres. Det er klart det er mye ansvar når det er et barn med i bildet, men Kristian selv har tenkt nøye igjennom hva han vil.
Han ønsker å dele livet med meg, og han vil gjerne være far for Marte.
Marte og Kristian er allerede blitt veldig glad i hverandre og fungerer fint sammen. Kristian er ingen guttunge, men en voksen mann på 26 år.
Etter over ett år som Kristians kjæreste hadde jeg ennå ikke møtt foreldrene hans. Men nå skulle jeg iallfall endelig få møte søsteren, Mona. Hun hadde jobbet som au pair i USA og hadde nettopp kommet hjem.
Les også (+): Døtrene mine sier de skammer seg, han er for ung
Avvist enda en gang
Kristian var svært glad i søsteren sin og hadde fortalt mye om hennes mange fine egenskaper. Nettopp derfor gledet jeg meg veldig til denne kvelden.
Mona, Kristian og jeg hadde avtalt å treffes på et utested sammen med noen venner av dem.
Mona tok meg i hånden og presenterte seg, og det var det. Resten av kvelden var det ingen interesse å spore fra hennes side. Hun overså meg fullstendig, pratet høyt og skingrende og tok alltid over hvis jeg prøvde å si noe.
Til slutt tok hun med seg vennene sine og sa de ville videre, her var det for stille og kjedelig.
Kristian var såret og sint på grunn av oppførselen hennes, og jeg hadde vel ingen ord for hvordan jeg følte meg. Verdiløs kanskje?
Disse hendelsene har gjort vondt. Jeg ønsker å satse på Kristian fordi vi har det så fint sammen, men jeg har liten lyst til å bli kjent med familien hans etter dette. Jeg gir snart opp.
Jeg har for mye selvrespekt til å krype for mennesker som ikke vil vite av meg, og jeg stiller meg ganske uforstående til slike fordommer i våre dager. Jeg er ingen desperat mor på jakt etter en far til barnet mitt.
Marte og jeg klarer oss godt, og jeg har foreldre og søsken som stiller opp for oss. Dessuten er jeg i ferd med å få en utdannelse som vil føre til en godt betalt jobb i fremtiden.
Jeg føler meg like mye verd som andre kvinner, og jeg forlanger å bli respektert for den jeg er, for mine egenskaper og kvaliteter. Er det virkelig for mye forlangt?
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
